I skyggen av suksessen til innvandringsmotstanderne Sverigedemokratene, var det også en annen gruppe som klarte seg svært godt ved det siste valget i Sverige.

Feministisk Initiativ (Fi), med Gudrun Schyman i spissen, fikk plass i EU-parlamentet. Det manglet også bare noen få stemmer på at Fi skulle få plass i den svenske Riksdagen. Framgangen var stor siden forrige valg.

Økende engasjement i Norge

I Norge har vi også sett et økende engasjement for feminisme i 2014.

Da regjeringen ville røre ved abortloven, ble det full samling. Over 10 00 gikk i 8. mars-toget i Oslo i år. Høyre har satt ned et likestillingsutvalg, og Regjeringen arbeider nå med en stortingsmelding om likestilling.

Feminisme er trendy også utenfor Skandinavia.

2014 ble året da en rekke internasjonale toppolitikere tok på seg T-skjorter der det står ”This is what a feminist looks like”.

2014 er også året da det blir en toppnyhet at den konservative britiske statsministeren ikke ville erklære seg som feminist og ta på seg den samme T-skjorta.

Hvorfor Sverige og ikke Norge?

Men til tross for at feminismen står på dagsordenen hjemme og ute, så fins det foreløpig ingen motsats til partiet Feministisk Initiativ her i Norge.

Og hvorfor får et feministisk parti suksess i Sverige, mens debatten om å danne et slikt parti har vært så godt som fraværende her i Norge?

Dette ble grundig diskutert da svenske og norske forskere og politikere møttes i Oslo denne uka.

Konklusjonene er at det fins noen viktige forskjeller mellom Norge og Sverige.

Til tross for at vi er to land som står hverandre nær og hvor mange tenker likt, så tenker og snakker vi ganske ulikt om likestillingsspørsmål.

Ingen svenske statsministere

I Norge har vi kvinnelig statsminister, finansminister, LO-leder og NHO-leder. Og mange av partilederne våre er kvinner.

Sverige har ennå til gode å ha en kvinne i statsministerstolen. Da de svenske sosialdemokratenes kanskje mest kjente kvinnelige leder gjennom tidene, Mona Sahlin, tapte valget som leder for ”sossarna” i 2010, mente hun at kjønn var en årsak til at viktige svenske medier hadde vendt seg mot henne.

Er det sannsynlig at noe lignende ville kunne skjedd i Norge?

Norske politikere følger ikke med

Tall tyder på at likestilling som ideal støttes av mange. Men blant stortingspolitikerne våre er ikke temaet så viktig.

I en undersøkelse svarer 79 prosent av velgerne at de ønsker mer likestilling. Men bare 55 prosent av representantene på Stortinget sier at det bør legges til rette for mer likestilling.

SV er det eneste partiet på Stortinget hvor alle politikerne sier at dette er viktig. Bare halvparten av de spurte stortingspolitikerne i Arbeiderpartiet mener man bør gå videre med likestillingen, i Høyre mener 8 prosent det samme, og i Fremskrittspartiet ingen.

Det fortalte Mari Teigen, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning.

En skarpere tone

Samfunnsforskeren mener likevel at tonen i den svenske likestillingsdebatten er langt skarpere enn vi er vant med her hjemme.

– Svensk likestillingsdebatt er annerledes enn norsk. Det blir brukt ord og begreper, og det serveres analyser av undertrykking og diskriminering, som er den norske likestillingsdebatten helt fremmed, sier hun.

I Norge mener vi at likestillingen sakte, men sikkert blir bygd opp, og at vi er på vei. I Sverige handler likestillingsspørsmål mer om at det er mangel på likestilling, mener Teigen.

To helt forskjellige forklaringer

Sammen med sin svenske kollega Lena Wägnerud ved Göteborgs universitet har Teigen undersøkt norske og svenske eliters oppslutning om likestilling.

«Hvorfor dominerer menn i topposisjoner i samfunnet?»

Det var ett av flere spørsmål forskerne spurte et bredt felt av toppledere i norsk og svensk samfunnsliv.

Svarene de fikk ble svært forskjellige. Svenske kvinner og norske menn utgjør ytterpunktene.

I Norge vektlegger vi kvinners valg

Svenske kvinner på elitenivå i det svenske samfunnet, mener at mangel på likestilling skyldes at kvinner blir diskriminert og ekskludert. De ser på fraværet av kvinner i toppstillinger i Sverige, som et uttrykk for at kvinner blir diskriminert og stengt ute fra uformelle nettverk.

Norske menn i topplederstillinger mener derimot ikke at det er diskriminering som er årsak til fraværet av kvinnelige toppledere. De mener at fraværet først og fremst kommer av at kvinner ikke søker seg til slike posisjoner.

Svenske menn på elitenivå peker mye oftere enn de norske, på at mannsdominans på toppen kommer av at kvinner blir diskriminert og utestengt fra nettverk. De norske kvinnene er ganske enige i dette. Men altså ikke de norske mennene.

– I Norge blir mangel på likestilling sett på som kvinnenes eget valg.

– I Sverige er likestillingsdebatten mer opptatt av å forklare strukturelt hvorfor kvinner ikke kommer seg til topplederstillinger, mener Teigen.

Ikke personfokus i svensk politikk

Når Sverige ennå ikke har hatt noen kvinnelig statsminister, er en viktig forklaring at kvinnelige svenske politikere er blitt stengt ute fra uformelle nettverk, mener statsviter Jenny Madestam ved Stockholms universitet.

– I svensk politikk har organisasjonene vært viktigst, ikke enkeltindividene. Sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen har dominert politikken, og disse organisasjonene er preget av nettverk, kontakter, møter og kongresser. Personene som er på disse treffene, jobber seg sakte, men sikkert opp i organisasjonene. Menn har i større grad hatt mulighet til å gjøre det enn kvinner.

Schyman – et politisk fenomen

I svensk politikk har ofte personspørsmål blitt tonet ned. Men et klart skifte har skjedd. Noe partilederen for Feministisk Initiativ, Gudrun Schyman skal ha mye av æren for, mener Madestrøm.

– Det er vanskelig å skille partiet Fi sin framgang fra Gudrun Schyman selv. Hun er veldig populær blant velgerne og er nærmest å betrakte som et politisk fenomen.

Schyman har lang erfaring fra politikken. Hun var lenge leder for Vänsterpartiet og er kanskje den mest uortodokse politikeren i nabolandet. I 2003 sammenliknet hun det svenske samfunnet med Talibans Afghanistan. Og i 2010 satte hun fyr på 100 000 kroner for å illustrere lønnsforskjellen mellom menn og kvinner.

Da hun var med på å starte partiet Feministisk Initiativ i 2005, var ikke timingen så god for partiet. Men i mellomtiden har partiet rukket å bygge seg opp som organisasjon.

Om Norge skal få et tilsvarende parti som Fi, kreves det timing, organisering og lederskap. At alt dette skal skje på samme tid, er nok ikke så sannsynlig, mener Madestrøm.