Stort skip søker sild

Å jage fisk med et 77 og en halv meter langt skip krever både flaks og dyktighet. For fisken endte det dårlig.

Publisert
Silda er en ganske pen fisk, stålblå og hvit. Dette bildet avslører kanskje hva resultatet ble i kampen mellom sildestimen og forskningsskipet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Silda er en ganske pen fisk, stålblå og hvit. Dette bildet avslører kanskje hva resultatet ble i kampen mellom sildestimen og forskningsskipet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

forskning.no på tokt

Forskningsskipet G. O. Sars går denne våren fra Bergen, via Reykjavik til Nuuk, og den samme veien tilbake igjen.

Toktet ledes av Havforskningsinstituttet, i samarbeid med Universitetet i Bergen, og er en del av det felles europeiske prosjektet EURO-BASIN.

Målet er å se økosystemene i de forskjellige havområdene i sammenheng.

forskning.no er med på toktet på veien østover, fra Nuuk til Bergen, og kost og losji dekkes av Havforskningsinstituttet.

Artiklene i denne serien er:

Silda kalles havets sølv. Både på grunn av utseende, og fordi den er enormt viktig for norske fiskere. Dermed er det også naturlig at forskerne på G.O. Sars er interesserte i å lære mer om den.

Vi er i overgangen fra Islandshavet og Norskehavet, litt sør for Jan Mayen, og det dukker opp sildestimer på ekkoloddet.

Det er dette pelagikerne – forskerne som jobber med fisk som lever i det åpne havet – har ventet på i over to uker.

Hittil på toktet har fisketrålen kommet opp med rognkjeks, laksesild og en og annen lodde. Fine nok fisker, alle sammen, men to-tre prøver i løpet av like mange dager er ikke nok til å engasjere en forsker.

Nå skal det fiskes.

Byttet

Fronten mellom Islandshavet og det varmere og mer fruktbare Norskehavet er et godt sted å være for silda. Våroppblomstringen av alger og plankton flytter seg stadig lenger nordover i Norskehavet, men smådyra møter en slags vegg av vann ved fronten.

På den andre siden, i Islandshavet, er det for kaldt for dem, og bak kommer silda. For dem er opphopingen av plankton her på forsommeren som et åpent kjøleskap.

Sildestimer kan inneholde flere millioner dyr, men de som dukker opp på ekkoloddet her ser ikke så store ut. Kanskje noen titusner beveger seg sammen.

Sild i stim. (Foto: Havforskningsinstituttet)
Sild i stim. (Foto: Havforskningsinstituttet)

Ei gjennomsnittssild blir rundt 30 centimeter lang, og den er kjapp: Ei sild kan bevege seg med fire-fem kroppslengder per sekund om det kniper.

Jegeren

77 og en halv meter med metall og motor som siger rolig gjennom vannet. Marsjfarten er på 11 knop, eller rundt 20 km/t. For øyeblikket er skipet fullt av forskere, som nyter tre varme måltider om dagen og drar full nytte av fasiliteter som TV-stue, bibliotek og badstue mellom slagene.

Majestetisk fosser G. O. Sars frem, og skipet kan manøvreres i ganske små områder om det trengs. En sildestim er likevel et lite og ganske vanskelig mål å treffe. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Majestetisk fosser G. O. Sars frem, og skipet kan manøvreres i ganske små områder om det trengs. En sildestim er likevel et lite og ganske vanskelig mål å treffe. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Det er et behagelig sted å tilbringe noen uker – skipet ligger stødig i vannet og går så stille at lufteanlegget på lugaren bråker mer enn motoren.

Størrelsen begrenser imidlertid hvor fort det er mulig å kaste seg rundt etter en sildestim.

På brua står kaptein Preben Vindenes, toktleder Webjørn Melle, samt Aril Slotte og Geir Huse, som forsker på pelagisk fisk på dette toktet. Havet kruser seg foran skipet i panoramautsikt, men silda finner du ikke ved å titte ut av vinduet.

Oppmerksomheten er rettet mot instrumentrekka foran vinduene. Det er ikke godt å si hva alt er, det lyser og blinker, men sonaren er lett å kjenne igjen.

Det skvulper og kommer dempede smell fra instrumentet. Havet avsløres i både lyd og bilder. Rundt på skjermen tegner avlange og fargerike sirkler seg.

Det er sildestimene, og det er dem vi sikter mot.

1-0 til silda

Vindenes og forskerne trenger bare ett eneste treff – bare én gang må en stim, eller til og med bare en del av en stim, gå inn i trålen i stedet for rundt den.

Foran oss er en mulig kandidat: Klumpen på skjermen har en rød kjerne, som viser at den er tettpakka av fisk, og den ligger bare litt til høyre for skipets nese.

Vindenes småløper frem og tilbake mellom spakene og sonarbildet. Litt til siden, litt til – litt tilbake igjen. Det trengs små justeringer hele veien bortover. Mange små justeringer blir til slutt til et ganske spesielt kjøremønster.

Silda skal fanges. Så får det heller være at leia blir noe ustadig. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Silda skal fanges. Så får det heller være at leia blir noe ustadig. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Men stimen siger mot venstre og bildet av den blir grønnere og grønnere. Det blir stille blant tilskuerne. Bare NRK Hordaland høres i bakgrunnen.

– Det var det, sier Preben et par minutter senere.

– Stimen løste seg opp. De gjør ofte det, de hører vel båten. Du må ha flaks, og du må treffe.

Trålen vinner alltid til slutt

Det er plenty med fisk her ute, og etter bare noen få minutter dukker et nytt mål opp på skjermen. Vindenes begynner å justere kursen på nytt. 

Bingo. Sonaren blinker ut en sildestim som Vindenes sannsynligvis kan klare å få i trålen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Bingo. Sonaren blinker ut en sildestim som Vindenes sannsynligvis kan klare å få i trålen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

– Kommer hval opp på sonaren? spør Slotte.

Grindhval, som vi har sett en del av i det siste, spiser sild. Om det er slike i området, vil de sannsynligvis gjøre jakta vanskeligere for skipet.

– Du kan se dem, men de stikker av kjapt. Sonaren for dem er som å spille AC/DC på gamlehjemmet, sier Vindenes.

Denne stimen beveger seg bedre. Den tikker nærmere og nærmere, på et tidspunkt er den under båten, så bak den og på vei mot trålen som henger etter oss.

Sensoren i trålåpninga vises tre skjermer lenger borte. Den gir et tverrbilde av vannet – kommer det noe her betyr det fangst. Sekundene tikker sakte av gårde, skjermen er helt svart.

Så, plutselig, jubler de. Knyttneven til Geir Huse slår i været. Der satt den!

En liten blå strek har dukket opp på skjermen.

– Er det alt?

– Du trenger ikke mer, sier Slotte fornøyd.

Etter å ha svingt rundt i havet en god stund, føles det godt å endelig ha fått sild. Fra venstre Geir Huse, kaptein Preben Vindenes, Aril Slotte og Webjørn Melle. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Etter å ha svingt rundt i havet en god stund, føles det godt å endelig ha fått sild. Fra venstre Geir Huse, kaptein Preben Vindenes, Aril Slotte og Webjørn Melle. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Mage, skjell og baller

En halv time senere ligger en pen fangst på dekk. Silda er stålblå på oversiden og hvit på magen, og spreller rundt i nettet. 

Det kom mer enn nok sild opp med denne trålen. Mannskapet plukker ut nok til at fiskeforskerne kan få gjort sine undersøkelser. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det kom mer enn nok sild opp med denne trålen. Mannskapet plukker ut nok til at fiskeforskerne kan få gjort sine undersøkelser. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

En del av toktdeltagerne har samlet seg, danskene kysser fisk foran kameraet. Her er det mer enn nok til de 30 mageprøvene og 100 lengdemålingene som forskerne trenger.

Ett dekk ned, i fiskelaboratoriet, ti minutter senere. Bildet av forskere som virkelighetsfjerne tåkefyrster har ikke så mye å gjøre med det som skjer her nede.

Slotte sitter med mageinnhold, blod og gonader - fiskens kjønnsorgan - fra fortsatt sprellende sild til langt oppover armene. Fisken skal veies og måles, den skal kjønnsbestemmes og Slotte tar vare på skjell som kan brukes til å se hvor gammel fisken er.

Dessuten rekker han magene til Geir Huse, som stapper dem i plastposer og legger dem på is.

Aril Slotte har hendene godt nede i buken på silda. Mage, gonader og skjell tas vare på til senere undersøkelser, resten kastes. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Aril Slotte har hendene godt nede i buken på silda. Mage, gonader og skjell tas vare på til senere undersøkelser, resten kastes. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Magene viser hva fisken har spist, og senere kan det sammenlignes med fangsten fra håvene som planktonforskerne trekker opp. Spiser silda alt som er der nede, eller er den selektiv? Får den nok mat?

10-12 sild ligger vidåpne i ei rød bøtte. Fortsatt står det omtrent det dobbelte igjen. Men nå er det middag.

Glitrende dumping

Igjen i nota ligger resten av fangsten. Nærmere 100 kilo sild som ingen vil ha. Fryserne om bord er full av prøver, samt en god del moskuskjøtt som forskerne kjøpte med seg fra Nuuk for noen uker siden.

Og dermed dumpes silda tilbake ut i sjøen. Dumping av fangst er egentlig ikke lov, men som forskningsskip har G.O. Sars en spesiell dispensasjon.

Og uti bar det. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Og uti bar det. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Dette er knapt catch and release. Fisken er fortørnet og har mista mye skjell i trålen, og de blir liggende på siden i overflaten og flyte, de hvite magene skinner. Noen siger litt halvhjertet rundt i sirkel.

Skjellene daler ned i dypet, det glitrer som morild.

Måkefestens overlevende

Silda får ikke ligge i fred lenge. Selv her, midt mellom Norge og Island og milevis fra land, er det måker. De har hengt rundt oss siden vi dro fra Nuuk. Nå lønner det seg endelig. Fuglene flakser til og begynner å rive i fisken.

Det er mer enn nok til alle, men fortsatt bruker de tid på å skrike til hverandre og krangle om samme sild.

Det tok bare noen sekunder for måkene å starte gildet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det tok bare noen sekunder for måkene å starte gildet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Etter noen minutter begynner noen fisk – de som ikke er i ferd med å bli revet i fillebiter av to måker samtidig – så vidt å komme seg. De beveger seg litt rundt, forsøker å vri seg riktig vei i vannet.

Det er først når de lykkes med dét at de virkelig kommer til sin rett, en time etter at stimen først dukket opp som flekker på en skjerm.

Den blågrå fargen, som på land er ganske flott, gjør at fisken praktisk talt forsvinner i det blågrå vannet. Det samme gjelder om du ser dem nedenfra, den hvite magen forsvinner mot det hvite lyset i overflaten.

En hel stim kan gjemme seg midt i det åpne havet.

Det blir færre og færre fisk i overflaten. Forskerne fikk noe, måkene fikk en del, og resten er på vei nedover i vannet. Noen svømmer, andre synker.

Hvor mange som til slutt overlevde møtet med G.O. Sars, det vet bare havet.

Skjellene glitrer i vannet mens de synker nedover. Ingen vet hvor mange sild som svømte samme vei for egen maskin. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Skjellene glitrer i vannet mens de synker nedover. Ingen vet hvor mange sild som svømte samme vei for egen maskin. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)