Slik har den nye primaten, Pliobates, trolig sett ut. Ifølge forskerne skal den ha vært svært lik moderne gibboner. (Illustrasjon: Marta Palmero Institut Català de Paleontologia Miquel Crusafont (ICP))
Ape-fossil kaster lys over stamfaren vår
En menneskeape som levde for over 11,5 millioner år siden kan kanskje si noe om hvem vi stammer fra.
Den viteskapelige betegnelser på menneskeaper er hominoider. Hominoidene deles inn i familiene hylobatider og hominider.
Hylobatider: Familien omfatter i dag gibboner og siamanger. Hylobatidene er ganske små aper (5- 15 kg) som hovedsaklig lever av frukt og planter. De har relativt små hjerner og armene er veldig lange i forhold til lengden på bena.
Hominider: Blir også kalt "de store apene" eller "ekte menneskeaper". Moderne hominider er orangutanger, gorillaer, sjimpanser og mennesker. Hominidene veier mellom 30- 200 kg og er dermed mye større enn de nålevende hylobatidene. Hominidene er altetere (i varierende grad), og noen (ikke bare mennesket) har kjøtt som en del av dietten sin. De har generelt relativt store hjerner og armene er ikke fullt så lange i forhold til resten av kroppen. Hominidene har også mer tydelige ansiktstrekk.
Vi tilhører menneskeapene. Dagens menneskeaper, eller hominoider som de også kalles, deles i to grupper. Den ene er «de store apene», hominider, og orangutanger, gorillaer, sjimpanser og mennesker er i denne gruppa.
Den andre er gibbonapene, eller hylobatider. Disse er mindre, fruktspisende aper, med relativt liten hjerne og veldig lange armer i forhold til kroppen.
Men den siste felles stamfaren til de to gruppene har ikke vært kjent. Nå har forskere fra Institut Català de Paleontologia Miquel Crusafont (ICP) i Spania oppdaget en skapning som kanskje kan si noe om hvem denne stamfaren kan ha vært.
Rekonstruksjon av Pliobates kranium. (Foto: (Illustrasjon: Institut Català de Paleontologia Miquel Crusafont (ICP)))
I 2011 fant forskerne 70 fossilrester av et oppstykket skjelett, nordøst i Spania. Delene var fra blant annet en arm og en hodeskalle. Forskerne rekonstruerte delene og har nå beskrevet en ny slekt menneskeaper, Pliobates, som levde for rundt 11,6 millioner år siden. Resultatene publiseres i tidsskriftet Science i dag.
Gir hint om siste felles stamfar
Pliobates er en ape som deler mange trekk både med nålevende menneskeaper og med menneskeapenes mer primitive forgjengere. Forskerne mener den er interessant siden den er en sen etterkommer av umiddelbare forgjengerne til vår ukjente stamfar:
Pliobates befinner seg på en utviklingslinje som springer ut fra en gruppe aper som var de umiddelbare forgjengere til vår ukjente forfar. Derfor mener forskerne at den kan gi hint om hvordan denne forfaren faktisk har sett ut. I denne figuren omfatter Hylobatider gibboner og siamanger, mens Hominidene er orangutanger, gorillaer, sjimpanser og mennesker. (Foto: (Illustrasjon: forskning.no))
– På grunn av dette gir Pliobates mye innsikt i hvordan denne siste felles forfaren kan ha sett ut, sier David M. Alba, leder av studien, i en pressemelding.
Tidligere har forskerne trodd at denne forfaren har vært en større, mer sjimpanseliknende ape, og at gibbonaper har krympet mens den har utviklet seg.
Moderne gibbon. (Illustrasjonsfoto: Microstock)
Pliobates, derimot, er en mindre ape med relativt liten skalle og lange armer. Mer som en gibbon.
Forskerne sier at man derfor må vurdere muligheten for at også forfaren vår kan ha vært mer gibbonliknende enn sjimpanseliknende, og at det heller er de store menneskeapene som har utviklet seg fra mye mindre aper.
– Flytende forskningsfelt
Den norske paleontologen Jørn Hurum sier at de spanske forskerne har gjort en veldig god jobb både med rekonstruksjonen og beskrivelsen, men at den nye arten er litt for ung til å være direkte forgjenger i menneskeapenes utviklingslinje.
– Det kommer til å bli mye diskusjon og uenigheter rundt dette funnet, og jeg tipper at studien kommer til å få et motsvar ganske snart, sier Hurum til forskning.no
Han forteller at det bare er et spørsmål om tid før noen andre finner noe som går i mot teorien til de spanske forskerne.
– Primatevolusjon er et veldig flytende forskningsfelt, hvor det er vanskelig å si noe sikkert. Slektskapsteoriene endres ved nesten hvert eneste nye fossil, sier Hurum.
I gamle fossiler er det ikke noe DNA igjen. Så det eneste forskerne kan gjøre er å sammenlikne anatomiske trekk. Metoden, som kalles kladistikk, gjøres ved å sammenlikne trekk med felles forfar og nålevende arter for å avgjøre slektskap. Og dersom forskerne finner samme trekk i to ulike grupper og hos en stamfar, så tyder dette på slektskap mellom gruppene. Forskerne ved ICP har studert over 300 ulike trekk for å kunne plassere Pliobates på slektstreet.
Annonse
Et stort problem ved slik analyse er at egenskaper og trekk kan utvikle seg uavhengig av hverandre. Det betyr at et trekk kan oppstå flere ganger, og det trenger ikke nødvendigvis å være nedarvet fra en felles stamfar.
Så det at både Pliobates og gibboner er små trenger strengt tatt ikke bety at deres siste felles forgjenger også var liten, selv om det er sannsynlig. De kan også ha blitt små «to ganger».
Brikke i puslespillet
Forskerne fant også en del trekk hos Pliobates som kun finnes hos nålevende gibboner.
– Det betyr at det er en mulighet for at Pliobates bare er en søstergruppe av nålevende gibboner, sier Salvador Moyà-Solà, instituttleder på ICP og medforfatter av studien.
Jørn Hurum forteller at det nyoppdagede apefossilet uansett er et artig funn.
– Det er spennede at fossilene er funnet i Europa, for det betyr at det kan finnes mer her. Men funnet i seg selv er ikke noen endelig spiker i kista, sier Hurum
Det betyr likevel ikke at Pliobates ikke er av betydning for forskningen. Sannsynligvis er den en liten brikke i et stort og uoversiktlig puslespill.
– Vi må også huske på at alle har lyst å finne noe nytt, spesielt på menneskets del av slektstreet, sier Hurum.
Referanse:
David M. Alba mfl: Miocene small-bodied ape from Eurasia sheds light on hominoid evolution. Science, 2015
