For millioner av år siden, på øya Menorca i Middelhavet, vokste kaninene seg så store at de ikke kunne hoppe lenger. Forskere har funnet et fossil av en kanin på tolv kilo.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
En manipulert fremstilling av kjempekaninen Nuralagus Rex, i selskap med blant annet den nålevende europeiske kaninen, Oryctolagus cuniculus, i forgrunnen. (Illustrasjonsbilde: Meike Köhler)
Hvis du synes kaninen i buret hjemme i hagen er en storspiser, så skulle du ha sett dyrene på ferieøya Menorca for noen millioner år siden.
Ifølge tidsskriftet Journal of Vertebrate Paleontology har spanske forskere funnet rester av en kanin på hele tolv kilo.
Små øyne, små ører og en lang ryggrad avslører at den antagelig har levd uten fiender og for øvrig hatt store problemer med å hoppe.
– Jeg tror denne kongekaninen, Nuralagus Rex, har vært ganske klønete. Forestill deg en bever på land.
Det sier førsteforfatteren, paleontolog Josep Quintana fra Institutt Català de Paleontologia, i en pressemelding fra tidsskriftet.
Kjempekaninen viser at øyer påvirker dyrs størrelse
Kjempekaninen levde for mellom 3 og 5 millioner år siden. Den er kanskje et av de eldste eksemplene på at dyr kan utvikle seg merkelig, når de bor på isolerte øyer.
En gammel teori sier at store dyr blir mindre og mindre dyr større når de bor på øyer, antagelig på grunn av tilbudet av mat og antallet kjøttetende fiender.
Det er trolig mangelen på naturlige fiender som har fått kaninens øyne og øre til å skrumpe inn. I stedet har det store dyret kunnet fokusere på å finne røtter og knoller til å fylle den store magen sin.
Selv om tolv kilo lyder abnormt, hører det med til historien at det også i dag finnes kaniner som veier mer enn man skulle tro. Den største er rasen belgisk kjempe, som fort runder sju kilo og noen ganger kryper opp mot ti.
