Mennesker går oppreist, uten å trenge å støtte og uten store problemer med balansen.

Tre av menneskeapene, dvergsjimpansen, sjimpansen og gorillaen beveger seg av og til ustødig på to, men stort sett ved hjelp av støtte fra armene - knokegang. Orangutanen og de mange gibbonartene, derimot, klatrer stort sett rundt i trærne.

En grundig studie at orangutanens bevegelser der oppe i trekronene har imidlertid fått et britisk forskerteam til å fremme en alternativ hypotese om hvordan menneskene lærte seg å gå på to:

Kan det ha vært for å balansere på de ytterste, tynneste greinene, på jakt etter frukt og godsaker - lenge før våre tidligste forfede tok sine første skritt på bakken?

Den vanlige fremstillingen

Den vanlige fremstillingen av menneskets utvikling er at klimaet i Øst- og Sentral-Arika begynte å variere i siste halvdel av Miocen-perioden, altså for en cirka 15 millioner år siden.

Klimaet skiftet flere ganger fra vått til tørt og tilbake, og som et resultat ble regnskogene mer glisne. Apene som levde i trekronene må ha begynt å oppleve stadig større mellomrom mellom trærne, gap de ikke kunne krysse fra gren til gren.

De måtte enten hoppe veldig langt, eller klatre ned på jorda, uansett hvor farlig det kunne være.

De største og sterkeste apene, gjerne med sterke sosiale strukturer, hadde en sjanse der nede blant løvenes og hyenenes forfedre - og slik begynte den langsomme ferden fram mot tv-stolen.

I følge denne teorien utviklet apene først knokegang, en vane sjimpanser og gorillaer har hengt ved fram til i dag, mens de som senere skulle bli mennesker etterhvert utviklet fullverdig oppreist gange - kanskje for å krysse større åpne strekninger, og for å frigjøre hendene til å plukke frukt og bære unger.

Problematiske funn

En del funn de siste årene har imidlertid kastet et litt uklart lys over hendelsenes gang: Man mener nå at den berømte Lucy (Australopithecus afarensis) leve i et landskap preget av skog for noe mindre enn fire millioner år siden, mens den enda eldre, men like fullt oppreiste Orrorin tugenensis (cirka seks millioner år) antagelig levde i tretoppene.

Her er det altså noe som kanskje må forklares. Et britiske forskerteam mente orangutanen kunne være en høvelig modell for hvordan våre tidlige trelevende forfedre kan ha tilbragt sine dager, selv om orangutanens forfedre hadde forlatt det gode selskap på den tiden våre forfedre utviklet sitt ganglag.

De har, så vidt forskerne vet, alltid levd i trærne.

Orangutaner på to bein

Forskerne dro derfor til Sumatras regnskog, og observerte nærmest hver eneste bevegelse et utvalg av frittlevende orangutaner foretok seg i løpet av ett år.

Ut fra det de så, fikk de støtte for sin hypotese om at oppreist gange ikke utviklet seg på bakken, men snarere var en tilpasning våre første bakkelevende forfedre tok med seg ned fra trærne:

Ut fra 3000 observerte bevegelser, fant forskerne at disse menneskeapene bruker tre forskjellige ganglag. Ytterst på tynne greiner, der de leter etter frukt, beveger de seg oppreist, mens armene hjelper til med balansen.

På noe tykkere greiner bruker de armene mer til å lette vekta. De går altså over fra å balansere på to, til å henge i greinene.

Bare på de tykkeste greinene beveger orangutanen seg på alle fire.

Kan våre forfedre ha gjort det samme?

Balansegang på to bein og med armene som støtte kan ha gitt våre forfedre en liknende fordel: De kan ha utviklet denne måten å bevege seg på for å nå fram til den beste frukten ytterst på tynne greiner, mener disse forskerne.

En slik form for oppreist gange oppe i greinene vil gi mange evolusjonære fordeler, og fører dermed til at vi ikke trenger å forklare utviklingen av oppreist gange som et resultat av at våre forfedre måtte bevege seg påbakken, konkluderer de.

Deres scenario for menneskets første utvikling begynner også med skiftende tørke og fuktighet i sen Miocen. Også i følge dem klatret menneskets forfedre ned på marka, men denne gang med oppreist gange i kofferten.

Sjimpansenes og gorillaene forfedre forble derimot i trærne, mener forskerne. Der spesialiserte dyra seg på å krysse skogen fra grein til grein. Av og til måtte de imidlertid ned på marken, de også, og der kom den allerede utviklede knokegangen til nytte.

Referanse:

Thorpe et al: “Origin of Human Bipedalism as an Adaptation for locomotion on Flexible Branches”, Science, 1. juni 2007.