Avvikere

Hun har strålende fargerik fjærdrakt. Han er kjedelig og grønn. Papegøyen Eclectus roratus bryter alle regler.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er ikke lett å skille en hannkråke fra en hunnkråke. Derimot er det ingen problemer med å se forskjell på en tiur og ei røy.

Hos mange fuglearter er det til dels store forskjeller på fjærdrakta hos hann og hunn, og som regel er hannen langt flottere å se på enn hunnen.

Hvis vi går ut fra at begge kjønn hos en hypotetisk urfugl hadde helt lik fjærdrakt, kan forskjellene forklares gjennom to typer mekanismer: Ulikt behov for kamuflasjefarger og seksuell seleksjon.

Hunnene ruger, og trenger beskyttelse. Hannene konkurrerer om hunnenes gunst, og hunnene velger ofte hannene med de flotteste fargene. Begge deler gir oss den litt kjedelige røya og den praktfull tiuren.

Noen gjør det omvendt

Men regelen gjelder ikke 100 prosent. Noen ganger, som hos sniper og enkelte andre vadefugler, har hunnen en vakrere fjærdrakt enn hannen - reversert seksuell dikromatisme blir det kalt.

Men når hunnene er mer fargerike enn hannene, henger dette som regel sammen med at ytre økologiske faktorer har ført til at hannene og hunnene har byttet kjønnsroller. Forskerne kaller der SRR, etter det engelske uttrykket sex role reversal.

Begrensninger i gode hekkeplasser kan føre til at én hunn holder seg med flere hanner, som så får ansvar for hvert sitt kull - og følgelig utvikler hunnenes kamuflasjefarger. Er det av en eller annen grunn langt færre hanner og hunner, kan dette føre til at hunnene må konkurrere om hannene, og følgelig utvikler hannenes eksibisjonistiske fjærdrakt.

Avvikere?

I Science den 22. juli kan vi lese om et tilfelle av det forfatterne kaller ekstremt reversert seksuell dikromatisme hos papegøyen Eclectus roratus, en populær burfugl og en nokså vanlig art fra området rundt Ny Guinea og Indonesia.

Hunnen poserer i prangende rødt, blått og lilla, mens hannen frister en mer anonym tilværelse i løvfarget grønt. Kjønnene er så ulike at de tidligere ble betraktet som som forskjellige arter.

Det spesielle med Eclectus er at fargeskiftet ikke har oppstått på grunn av kjønnene har byttet roller, skriver forfatterne av artikkelen.

Eclectus bygger, som papegøyer flest, sine reir i hule trær. Årsaken til at de har «valgt» en annen praksis enn andre papegøyer med tanke på farger og fjær er, i følge forfatterne, at de ikke deler på barnestellet, slik andre papegøyer gjør, men snarere har klart fordelte kjønnsroller: Far går på jobb, mor passer barn.

Dette gjør jo nesten alle andre fugler også, så grunnen til at Eclectus ender opp som den gjør, skyldes i tillegg dette hullet i treet, mener forskerne.

Forfattterne har foretatt en grundig analyse av papegøyens levesett, og argumenterer de for at fjærdrakta hos hann og hunn er utviklet uavhengig av hverandre.

Intern konkurranse om reirplassser mellom hunnene har ført til sterke farger hos henne. Det at hun i stor grad tilbringer livet godt beskyttet i reiret fører samtidig til at hun kan beholde disse sterke fargene. Rovdyrene får ikke tak i henne, uansett. Hannen, derimot, lever utsatt og må kamuflere seg.

Stemmer det?

Vi bøyer oss ærbødig for grundige analyser, men klarer ikke å la være å tenke at også andre arters hanner er mer utsatt for predasjon under matauk, mens hunnene ligger relativt beskyttet i reiret. Likevel beholder mange av disse sine prangende farger, nettopp fordi de gir store fordeler i konkurransen om hunnene.

Hvis hannene ikke konkurrerer om hunnene, trenger de selvsagt ikke disse flotte fargene. Dette er antageligvis tilfelle hos Eclectus.

På den annen side: Hos Eclectus finnes det flere hunner enn hanner, så vi finner det litt pussig at forfatterne ikke trekker dette inn som en mulig medforklaring. Konkurrerer de ikke?

Men uansett; Hos Eclectus har ikke kjønnene byttet roller. Så en smule uvanlig er det vel likevel…

Les Darwin

Vil du vite mer om seksuell seleksjon, les det som er blitt kalt “Darwins nest viktigste bok”, “The Descent of Man and Selection in Relation to Sex” som ble utgitt i 1871.

Hvis du syns den mer enn 830 sider lange boka blir i lengste laget (Den er relativt lettlest, men forfatteren insisterer på å dra inn så ufattelig mye dokumentasjon at leseren likevel i perioder kan bli noe svett mellom ørene. Bare avsnittet om fuglenes fjærdrakt fyller 200 sider!), kan du i stedet lese de “foregående artikklene” som er listet til høyre på siden du nå leser.

Powered by Labrador CMS