Charles Darwin samlet finker på Galapagos, og ja, variasjonen i nebbene deres ble viktige brikker i det puslespillet som flere tiår senere ble til evolusjonsteorien.

Men Darwin så ikke finkenes betydning dengang han var på øyene. Det var først da ornitologen John Gould undersøkte skinnene han hadde tatt med fra sin store reise, at Darwin innså hvilken betydning fuglene kunne ha.

Mens han var på Galapagos la Darwin imidlertid merke til hvordan kjempeskilpaddene varierte mellom de ulike øyene, og hvordan det samme gjalt det han kalte the Galapagos mockingbirds, altså arter av spottfuglfamilien, Mimidae, en familie uten representanter hertillands.

Spottfuglene har en endemisk slekt på øygruppa, Nesomimus, og denne slekten (som altså bare finnes her) opptrer som tre ulike arter (en fjerde art er registrert etter Darwins tid). Darwin mente de tre artene måtte stamme fra et enkelt tilfelle av kolonisering fra fastlandet, mest sannsynlig fra det næreste fastlandet.

I ettertid er Darwins finker blitt studert inngående av generasjoner av biologer. Spottfuglene, som var de som opprinnelig inspirerte ham, har imidlertid nesten gått i glemmeboken.

Nå har en gruppe amerikanske forskere (Brian S. Arbogast og medarbeidere ved Department of Biological Sciences, Humboldt State University, Arcata, California) analysert spottfuglenes mitochondrielle DNA, og bekreftet Darwins antagelse om at alle artene stammet fra en enkelt utvandring.

Artene på Galapagos er imidlertid nærest i slekt med spottfugler fra Nord- og Mellom-Amerika, snarere enn arter fra Ecuador, Chile og Argentina.

Så de hadde nok flydd noe lenger enn den unge Charles antok.

Du finner et sammendrag av Arbogasts artikkel her.