Det er ingen nyhet at vi bruker ansiktet til å kommunisere med.

Mye tyder på at følelsesmessige ansiktsuttrykk utviklet seg før vi fikk et språk. Ansiktet har egne sett med muskler som lager helt bestemte uttrykk. Det er for eksempel ulike muskelsett som lager uttrykkene for sinne, avsky og forakt.

Men på ett eller annet tidspunkt gikk utviklinga et skritt videre fra ren formidling av følelser, tror Fabian Benitez-Quiroz og kollegaene hans.

De mener nemlig å ha funnet bevis for at elementer fra de negative følelsene sinne, avsky og forakt ble bakt sammen til et universelt nei-fjes. Et ansikt som sier: «Nei, det der er jeg ikke enig i».

Fire ulike morsmål

Forskerteamet undersøkte rundt 180 studenter for å se nærmere på saken.

De huket inn studenter med ulikt morsmål. Noen snakket engelsk, mens andre pratet spansk, kinesisk (mandarin) eller amerikansk tegnspråk.

Disse studentene måtte snakke med forskerne, mens ansiktene deres ble filmet.

Forsøkspersonene skulle uttalte negative setninger, eller de fikk spørsmål som forskerne forventet at et negativt svar på, som: «Beregninger viser at studieavgiften bør økes. Hva synes du om det?»

Og responsen uteble altså ikke.

En del av språket

Studenter fra alle språkgrupper brukte akkurat det samme nei-fjeset når de uttrykte nektelser. Noen ganger fikk ansiktet snakke for seg, mens uttrykket andre ganger ble brukt i tillegg til språket.

Det spesielle uttrykket var forskjellig fra de andre uttrykkene for negative følelser, men hadde elementer fra dem alle: rynkede bryn fra sinne, en hevet hake fra avsky og sammenpressede lepper fra forakt.

Nå mener forskerne at dette ansiktsuttrykket rett og slett er en del av språket.

De har flere argumenter for å underbygge dette.

Brukte bare nei-fjeset

Et fascinerende fenomen dukket for eksempel opp da forskerne studerte filmer av deltagere som snakket tegnspråk. Disse studentene kunne nemlig droppe tegnet for «ikke» og bruke nei-ansiktet som eneste tegn på nektelse i utsagnet.

Nei-uttrukket fungerte altså som en del av språket og var helt avgjørende for setningens betydning.

I tillegg mener forskerne de fant andre hint om at nei-fjeset brukes som språk. For eksempel tempoet ansiktet beveget seg i.

Det viste seg nemlig at deltagerne fra alle morsmål viste uttrykket i en viss tid. Tidligere forskning har antydet at stavelsene i språket kommer med en frekvens på 3 til 8 Hertz når vi snakker. Antagelig fordi dette tempoet passer hjernens evne til å oppfatte lydene.

Det viste seg at deltagerne også uttrykte nei-fjeset med samme tempo som andre stavelser i språket.

Forskerne mener de nye resultatene taler for at språket i seg selv kan ha utviklet seg fra følelsesmessige ansiktsuttrykk. Og dermed at nei-fjeset kan ha vært et viktig skritt på veien mot menneskespråket vi har i dag.

Referanse:

C. F. Benitez-Quiroz, R. B. Wilbur, A. M. Martinez, The not face: A grammaticalization of facial expressions of emotion, Cognition, mars 2016, Sammendrag.