Flere av oss har vel fått med seg tv-filmer som viser hvordan elefanter tar seg av hverandre, og sørger når nære venner dør. Det virker så menneskelig, men er det virkelig et uttrykk for de samme følelsene som vi viser, når noen dør?

Mange bøker tar for tiden for seg spørsmålet om moralens biologiske opphav.* Man ser for seg moral, samhold, omsorg, evnen til å skille mellom rett og galt som nyttige egenskaper, rent biologisk. Slik sett bør disse evnene være medfødt, som en del av vårt genetiske oppsett, utviklet og selektert fram gjennom millioner av år.

Og slik sett, er ikke dyrs følelser bare noe som likner. Deres følelser og ikke minst medfølelse; foreldrekjærlighet, sorg, glede osv er ekte vare, en biologisk nødvendighet. Men selvsagt er følelsene bedre utviklet hos enkelte arter enn hos andre. Lever du aleine, uten noensinne å møte dine foreldre - som de fleste dyr tross alt gjør - har ikke arten behov eller mulighet for å utvikle slikt. Lever du derimot i flokk, som mennesker og elefanter, er saken en annen.

Ingen burde derfor bli overrasket over at Nature i neste uke og BBC News/Science nå forteller om funn som tyder på at eldgamle hominider, nesten to millioner år gamle, antagelig nokså fjerne slektinger av oss, stelte og pleiet sine syke. Men interessant er det!

Funnet Nature forteller om, er av en fullstendig tannløs mann på over 40 år, hvilket var en meget anselig alder på den tid. Han levde i Kaukasus for 1,77 millioner år siden. Forskerne er ikke helt sikre på hvilken art han tilhørte, men menneske, Homo sapiens var han ikke. Vi oppsto mye, mye senere.

Så er spørsmålet: Hvordan kan en skrøpelig gammel krok, uten tenner og på hele 40 år, overleve? Uten et nettverk rundt seg, burde et slikt individ raskt sulte i hjel - med mindre han blir spist av rovdyr før han kommer så langt.

Det at mannen i det hele tatt eksisterte, kan altså tyde på at menneskenes fjerne forfedre allerede på denne tiden levde i kompliserte samfunn, der individene tok vare på hverandre, og på de syke og skrøpelige. Det er dette vi finner så overraskende.

En av grunnene til at vi lar oss overraske er at disse individene ikke var mennesker, de tilhørte en annen art, en art med langt mindre hjerne og følgelig dårligere utviklet tenkeevne enn oss. Skulle man ikke tro at de da også hadde dårligere utviklet følelsesliv?

Hadde du møtt et slikt individ, ville det kanskje ikke sett så veldig annerledes ut enn deg selv. Du kunne ha sett det inn i øynene, og innbildt deg at du vekslet blikk med en jevnbyrdig. Men bak øynene ville det ligget en hjerne som var maksimum 75 prosent av din.

Han kunne antagelig ikke snakke. Kunne han tenke? I så fall, hvor mye?

Tanken er imidlertid mest svimlende hvis du ser på intelligens og følelser som noe eksklusivt menneskelig, egenskaper som oppsto med oss mennesker og som er selve skillet mellom oss og resten av skaperverket.

Ser vi følelser som biologiske og evolusjonære enheter, og mennesket som et ledd i en biologisk utvikling, en rekke av etter hverandre følgende arter, faller brikkene lettere på plass.

Akkurat hvilket ledd i rekken han var, 40 åringen fra Kaukasus, er uvisst. Han tilhørte “det lille folket”, en før-mennesketype som har vært diskutert mye i de vitenskapelige kretser.

Disse folkene var bare rundt 120 centimeter høye. De hadde små hjerner, brukte bare helt primitive redskaper og gikk kanskje ikke engang fullt oppreist.

Noen tror de var medlemmer av arten Homo erectus, men i så fall svært kortvokste medlemmer. Og siden de befant seg i Kaukasus allerede for 1,8 millioner år siden, må de ha vært blant de aller første Homo erectus som vandret ut av Afrika.

Andre mener de må ha tilhørt en annen art, Homo habilis. Men ingen har hørt om Homo habilis utenfor Afrika.

Uansett sier en av forfatterne bak artikkelen i Nature, Reid Ferring ved University of North Texas følgende om tegnet på at disse folkene var knyttet sammen av sosiale bånd:

- Dette er meget uvanlig og er en totalt ny innsikt i de sosiale relasjonene mellom disse tidlige hominidene.

Dette er strengt tatt ikke helt korrekt. Les for eksempel følgende hjerteskjærende historie om svært menneskeliknende kjærlighet mellom to representanter for arten Homo erectus - nesten like gamle som de jeg omtalte over:

Det første nesten komplette Homo erectus-skjelettet ble funnet i 1974. Forskerne jublet, men gleden ble dempet av at beina ikke var slik man hadde trodd de skulle være. Det døde individet hadde åpenbart lidd av en beinsykdom. Nesten hver eneste knokkel i kroppen var misdannet, forkrøplet av store blodansamlinger i beinet. Bare hodeskallen så normal ut. Pasienten var en kvinne, hun var nesten 1,7 millioner år gammel og fikk navnet KNM-ER 1808, og hun led antagelig under en tilstand som kalles hypervitaminose A.

Hypervitaminose A er en sjelden sykdom i dag. De få tilfellene som forekommer er som regel kostholdsfanatikere som har tatt overdoser av A-vitaminer, noe som ikke er vanskelig hvis du tar det i pilleform. Ellers har sykdommen forekommet blant polarhelter. Det finnes, hevdes det, nok av historier og forestillinger blant urinnvånerne i Arktis som på en eller annen måte handler om at hundelever er giftig. I så fall ikke uten grunn. Uansett hvilken diett et dyr lever på, får det masser av A-vitaminer i seg i løpet av livet. Overskuddet akkumuleres i leveren og blir der. Rovdyr, som hund, ulv og rev, spekkhogger etc. spiser andre dyr, og får følgelig ekstra høye konsentrasjoner i sine levre.

Spiser du for mange av disse levrene, er du i deep shit - noe enkelte overmodige sledekjørere bittert har fått erfare. Symptomene er nemlig ikke til å spøke med: Den australske polfareren Sir Douglas Mawson forteller for eksempel i sin bok “The Home of the Blizzard” om en ekspedisjon til Antarktis i 1911, der han og to kolleger en dag innså at de var for langt hjemmefra, med alt for lite mat. Etter ytterligere noen dager og ulykker var de helt uten både mat og telt og annet nødvendig utstyr. De 40 milene tilbake til hovedleiren ble et helvete.

Til slutt begynte de å spise hundene, med lever og alt. De første symptomene var svimmelhet, kvalme og magekramper. Deretter kom fryktelige smerter i leddene, fulgt av delirium, hallusinasjoner etc. Hver eneste bevegelse var en lidelse - men takket være godt, gammeldags heltemot, slet de seg trøstig videre. Bare Mawson overlevde.

Noen av plagene deres skyldtes en ekkel effekt av overdoser vitamin A. Fibrene som fester musklene til knoklene løsner, så ved hver muskelbevegelse, slites deler av muskelen av beinet. Det høres ikke behagelig ut å gå 40 mil i isødet i den tilstanden, når du i tillegg er sterkt nedkjølt, sulten og lider av all verdens andre sykdommer. Men slik var ekte mannfolk før i tiden.

Og hvordan var ekte kvinnfolk for enda lenger siden? Sånn for en 1,7 millioner år siden?

KNM-ER 1808 led av samme sykdom. Og i det minste en av polfarerne var så hardt rammet, at han må ha fått noen av de samme misdannelsene som de man fant på nesten alle hennes knokler. Hun må med andre ord ha vært svært syk, hun må hatt ubeskrivelige lidelser.

Likevel må hun ha overlevd, i flere uker, kanskje i måneder, før hun til slutt døde, for hennes misdannelser var mye større, og hadde følgelig utviklet seg over mye lengre tid enn hos Mawson og hans menn.

Dermed slår tanken ned. Hvordan?

Svaret er at noen må ha passet på henne! Stelt henne. Brakt henne mat og vann. Skjermet henne mot solen. Beskyttet henne mot løver, hyener og sjakaler.

Dette gir oss visjoner. Med mindre hun lå omtrent i elvebredden, må hennes hjelper ha hatt noe å bære vann i. Og det må ha vært våpen. Ikke dårlig for et dyr.

Men hvorfor gjorde hjelperen dette? Var det en nær venn? Eller kanskje mannen hennes? For 1,7 millioner år siden, med en svært liten hjerne, uten språk?

Vi kan si det var et tidlig tegn på det vi kaller menneskelighet vi så her. Vi kan også se på det som en godt tilpasset adferd for et sosialt og intelligent vesen som lever i flokk.

*Se for eksempel Michael Shermers “The Science of Good and Evil”, eller David Sloan Wilsons Darwin’s Cathedral, men her fines det masse titler du med fordel kan kikke på.