Bør vi bringe mammuter tilbake? Er det i det hele tatt mulig? (Illustrasjon: Colourbox)
Bør vi bringe mammuter tilbake? Er det i det hele tatt mulig? (Illustrasjon: Colourbox)

Kan vi bringe mammuten tilbake?

Bør vi bringe utdødde dyrearter tilbake igjen? Ny teknologi kan gi oss muligheten ingen så for seg for få tiår siden. Men svaret er ikke selvsagt.

Publisert

– Noen snakker om å bringe mammuter tilbake til tundraen i Sibir, sier professor Tom Gilbert.

Han er professor ved NTNU Vitenskapsmuseet og Center for GeoGenetik ved Københavns universitet.

Ny DNA-teknologi gjør det mer sannsynlig at vi snart kan ta arvemateriale fra bevarte eksemplarer av døde dyr og få levende avkom. Entusiastiske tilhengere mener vi kan bringe utdødde dyrearter tilbake igjen. Dette kalles «de-extinction».

Gilbert er engasjert i feltet, ikke nødvendigvis fordi han er ubetinget tilhenger av å bringe utdødde arter tilbake igjen, men fordi teknologien bak er så interessant.

– Jeg er interessert i begrensningene bak. Folk ønsker å bringe tilbake mammutene ved å ta DNA fra nedfrossede eksemplarer som er funnet, forklarer Gilbert.

Flere slike eksemplarer er oppdaget ulike steder i Russland. Disse dyrene er bevart i isen gjennom årtusener. Men er det nok?

– For å gjenskape en art, må du ha fullstendige cellekulturer fra disse dyrene. Selv vel bevarte mammuter som er funnet i isen, frøs ikke ned raskt nok, påpeker Gilbert.

Derfor er arvematerialet i celler fra disse mammutene langt fra fullstendig og helt.

Tre grader av umulig

Men hvor vanskelig er det egentlig å bringe tilbake en art fra det hinsidige ved hjelp av ny DNA-teknologi? Det varierer fra mulig til helt kul umulig.

Du har tre grader av dette, forklarer Gilbert.

  1. Om du har arvemateriale som er fullstendig, har du gode muligheter for å gjenskape et dyr som det var, i hvert fall fysisk. Det kan gjelde nylig utdødde dyrearter der celleprøver ble korrekt tatt vare på før arten forsvant. Men det gjelder også for bitte små dyr som frøs ned raskt nok av seg selv.
  2. Om du har et fragmentert arvemateriale, har du kanskje muligheter for å skape et dyr som ligner veldig på dyret dette materialet kommer fra. Det gjør du ved å kombinere materialet med DNA fra levende slektninger. Dette kan for eksempel gjelde fra mammuter som er funnet i isen.
  3. Om du ikke har arvemateriale, har du absolutt ingen muligheter for å gjenskape et dyr. Som tilfellet for eksempel er med dinosaurer. Jurassic Park kan du altså antakelig se langt etter.

I praksis er det bare arter som er utdødd de siste årene som har noen som helst sjanse til å komme tilbake som de var.

San Diego Frozen Zoo er en genbank som har tatt vare på celleprøver fra dyr med tanke på å bevare dem og kanskje gjenskape de som bukker under. Det er en forsikring. Vi har en lignende bank for planter på Svalbard.

Bare ett problem

Folk ved Harvard jobber aktivt med å finne frem til gensekvenser som koder for egenskaper som gjorde mammuter forskjellige fra dagens elefanter.

Dette gjelder blant annet små ører, underhudsfett, blod som gjorde dyrene bedre i stand til å takle kulde og den karakteristiske pelsen. Når disse gensekvensene er identifisert, kan du avle på helt bestemte egenskaper.

Men det er ett stort problem, som også forskerne ved Harvard er innforstått med. Du vil nemlig ikke egentlig få tilbake en mammut.

– DNAet fra mammutene er svært fragmentert. Løsningen skal være å kombinere dette materialet med et ubefruktet egg fra en elefanthunn, sier professor Gilbert.

Du bytter ut deler av elefantens DNA i egget med mammut-DNA, alt etter hvilke egenskaper du er ute etter. Egget plasseres deretter tilbake i elefanthunnen.

Denne elefanthunnen skal dermed i teorien bringe frem en slags mammut. Men det er det nok ikke. I hvert fall ikke med dagens teknologi.

– På flere områder er mammuter og elefanter forskjellige. Det du da kan få er en eller annen form for hybrid, fortsetter Gilbert.

Altså får du ikke en ekte mammut om metoden skulle resultere i et avkom. Du får ikke en elefant heller, i hvert fall ikke som vi kjenner den. Kanskje får du en slags hårete elefant. Men en mammut er det altså ikke.

Siden du foreløpig bare kan endre noen få deler av arvematerialet per generasjon, er denne fremgangsmåten også svært tidkrevende.

En hårete elefantunge. Er en variant av dette det beste vi kan håpe på? (Foto: Colourbox)
En hårete elefantunge. Er en variant av dette det beste vi kan håpe på? (Foto: Colourbox)

Hvorfor vil vi ha den tilbake?

De mest entusiastiske snakker likevel om å få tilbake mammuten i en eller annen form for å bringe tundraen tilbake i balanse og for klimaets skyld.

Permafrosten, den gjennomfrosne bakken, sørger for å binde opp store mengder av klimagassen karbondioksid fordi biologisk materiale fryser til.

Tilhengere av å bringe mammuten tilbake har et klimaargument. Det isolerende snølaget som dekker tundraen nå for tida kan bidra til å smelte permafrosten og kanskje føre til økt global oppvarming, heter det. Snøen ligger uberørt av store dyreflokker, og den økte isolasjonen hindrer at bakken fryser like dypt som før. Bakken varmes derfor raskere opp om sommeren, og klimagassene slipper ut.

– Teorien er at store flokker av mammuter ville grave opp og ødelegge snølaget. Dermed fryser bakken grundigere. Dette skal forhindre permafrosten i å smelte så raskt, forklarer Gilbert.

Dermed kan altså mammutflokker bidra til å begrense global oppvarming, mener tilhengerne.

Et annet argument for å eksperimentere med denne teknologien er at du kanskje kan gjøre dagens elefanter mer motstandsdyktige mot kulde. Med det kan du innføre elefanter i områder der de ikke kan leve i dag og kanskje øke muligheten for at artene overlever.

Noe som ligner

– Vi vil ikke få 800 000 mammuter i Sibir, slår professor Gilbert fast.

Han har rett og slett ingen tro på det når folk kommer med grandiose og innfløkte forklaringer på hvorfor det er viktig å bringe den ene eller andre arten tilbake. Da er det tross alt mer oppriktig om du for eksempel skulle si at du har økonomisk interesse av det.

– Jeg er mye mer villig til å hjelpe folk som er ærlige og sier at de bare vil ha noe som ligner en annen art, sier Gilbert.

Det gjelder for eksempel et prosjekt som foregår i Sør-Afrika. Der finner du på nytt sebraer med striper foran og brun bakpart. De ligner veldig på kvaggaen, en underart av vanlige steppesebraer som døde ut i 1883.

– De ser kanskje ut som kvaggaer, men de er det ikke, sier Gilbert.

Disse er vanlige steppesebraer som avles på slik at de ligner mer og mer på kvaggaen. Men folkene bak er ærlige og sier at de slett ikke har gjenskapt kvaggaen. De har laget en slags ufullstendig kopi.

Opprinnelsen til vår egen ku

Lignende forsøk har pågått en stund. Uroksene, vårt eget tamme kvegs forfedre, fantes i Europa helt til 1627. Ødeleggelse av leveområder, jakt og sykdommer overført fra tamme dyr var hovedårsakene til at arten Bos primigenius forsvant.

De tyske brødrene Heinz og Lutz Heck prøvde å gjenskape uroksen allerede i 1920-årene.

– De krysset store, sinte, svarte kyr og okser. Resultatet var at de fikk større, sinte, svarte kyr og okser, sier Gilbert.

Men urokser var de altså ikke.

En kvagga i London Zoo. De er antakelig borte for alltid. (Foto: Frederick York, Wikimedia)
En kvagga i London Zoo. De er antakelig borte for alltid. (Foto: Frederick York, Wikimedia)

Er det en and?

Et engelsk uttrykk lyder omtrent som dette på norsk: Hvis noe ser ut som en and, svømmer som en and og kvekker som en and, så er det mest sannsynlig en and.

Men det er slett ikke sikkert at det er en and likevel.

– De-extinction er jeg i utgangspunktet imot. Det skyldes blant annet tekniske og metodiske utfordringer, sier professor Hans Stenøien ved Institutt for naturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet. – Det er ikke sikkert at det hjelper deg om du har cellekulturer heller.

For Stenøiens argumenter går i stor grad på atferd. Om du bruker laboratoriet til å gjenskape et dyr som har vært utdødd, hvem skal så lære dette dyret å oppføre seg riktig?

– Selv om vi får kontroll på det genetiske, kan vi ikke like lett få med de kulturelle aspektene ved dyrs atferd, altså det de skal lære seg av foreldrene, sier professoren.

Noe av oppførselen vil være naturlig og komme av seg selv. Men neppe alt.

– Uansett bor vi i en verden som snart skal gi mat til ti milliarder mennesker, slår Stenøien fast.

–  Vi kan mislike det og endatil hate tanken på det. Men det er kanskje en brutal realitet at det ikke er alle arter det er plass til lenger.

Større, sinte, svarte kyr og okser. Men ikke urokser. (Foto: Wikimedia commons)
Større, sinte, svarte kyr og okser. Men ikke urokser. (Foto: Wikimedia commons)

Gresshoppene fra fjellene

Gresshoppene kom i massive svermer fra Rocky Mountains i USA. Én sverm som ble observert i 1875, skal ha dekket over 500 000 kvadratkilometer. Det er større enn fastlands-Norge og Svalbard til sammen.

Antakelig fantes det flere tusen milliarder eksemplarer av dem de årene de svermet. Arten ble sett på som en gigantisk plage for lokale bønder, og som ett av de store hindrene for at ekspansjonen mot vest skulle lykkes.

Melanoplus spretus het arten på latin. 27 år senere var den utryddet, kanskje fordi områdene der den formerte seg ble ødelagt av nybyggere.

Nå var det ingen som så for seg at gresshoppene fra Rocky Mountains skulle forsvinne. Blant annet derfor finnes det svært få bevarte eksemplarer igjen, og kanskje ingen som er godt nok bevart til at vi kan få gode nok celleprøver. I hvert fall ikke ennå.

Men foreløpig har heller ingen sterke stemmer argumentert for at Melanoplus spretus bør bringes tilbake igjen, om det en dag blir mulig.

Melanoplus spretus. Bøndenes plage. Ikke søt. Ingen sterke stemmer ber om å få den tilbake. (Illustrasjon: Wikimedia, Julius Bien University of Minnesota)
Melanoplus spretus. Bøndenes plage. Ikke søt. Ingen sterke stemmer ber om å få den tilbake. (Illustrasjon: Wikimedia, Julius Bien University of Minnesota)

Skepiske forskere

Uansett sluttresultat har forskere brukt mye penger og tid for å nå målet med gjenopplivning av utdødde raser. Er det riktig å bruke så mye penger på å reintrodusere arter som allerede er utdødd?

– Disse pengene og ressursene kunne heller brukes på å sørge for at ikke nye arter bukker under, mener Gilbert.

Kanskje er det i de fleste tilfeller tross alt mer realistisk å forsøke å ta vare på det vi fremdeles har. Dette er også professor Stenøiens hovedargument.

– Det er feil bruk av ressurser. For de midlene vi bruker på å gjenskape utdødde arter, kan vi ta vare på enda flere truede arter som ennå ikke er utdødd. I min verden er det viktigere, sier Stenøien.