Rovdyrjakt i Sunndal. Bildet er sannsynligvis tatt i 1880-årene, og viser et jaktlag etter en bjørnejakt-suksess.

Da politikerne ville utrydde rovdyrene

I 1845 ble det et politisk mål å utrydde alle de store rovdyrene i Norge. Konsekvensene lever vi med i dag.

26.5 2015 05:01

De store rovdyrene i Norge er elsket og hatet. For mer enn 150 år siden var ulv, bjørn, gaupe og de andre store rovdyrene nesten bare hatet. I 1845 ble den nye jaktloven innført, og et av målene med denne loven var at de store rovdyrartene rett og slett skulle utryddes fra norsk natur.

Det ble begynnelsen på det som kalles rovdyrkrigen. Slaget varte i over 100 år, helt fram til dyrene ble fredet ut på 1900-tallet.

Bakgrunnen for at den dramatiske jaktloven ble vedtatt blir beskrevet i en artikkel av Karl Martin Richardsen i historietidsskriftet Heimen.

– Noe av det som overrasket meg mest var at alle var så enige om utryddingskampanjen på den tiden. De synes rett og slett det var en superidé, sier Richardsen til forskning.no.

Jakt og verning

Paradoksalt nok var jaktloven fra 1845 egentlig ment som en verningslov.

Opphavsmannen til loven het Halvor Heyerdahl Rasch, konservator ved Universitetets zoologiske museum.  Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt i 1845 var Raschs hjertebarn, og han var en av Norges mest respekterte naturvitere på denne tiden. Rasch var også regnet som en erfaren og dyktig jeger.

Norge trengte å verne matviltet i den norske naturen. Elg og hjort var nesten borte, og det samme gjaldt ryper og annen skogsfugl.

Elg, hjort, og villrein var de eneste dyrene som var mer eller mindre beskyttet gjennom begrensinger på hvor mange dyr som kunne felles, men det var fritt fram for å jakte på alt mulig annet.

Rasch mente jakten var den åpenbare grunn til at det norske viltet forsvant. Det var nesten ingen begrensninger, ifølge artikkelen til Richardsen.

Utrydd rovdyrene!

I tillegg til å verne viltet slik at jakten kunne skje i mer kontrollerte former, foreslo Rasch at de store rovdyrene skulle utryddes. Det skulle bli høye skuddpremier på blant annet gaupe, ulv, bjørn og gaupe, og staten skulle ta regningen.

Rasch mente at rovdyrene tok for seg av de ville dyrene som også kunne jaktes på. Hvis vi fjernet rovdyrene fra naturen, ville det bli mer byttedyr igjen for mennesker å jakte på.


Halvor Heyerdahl Rasch (1805.1883), som var konservator, naturviter og erfaren jeger.

Samtidig ville rovdyrpelsene være svært innbringende for jegerne, og Rasch mente at rovdyrjakt var en fantastisk måte å trene unge menn til å bli soldater.

Dermed skulle jakten også bidra til å gjøre samfunnet rustet til krig.

Richardsen påpeker et åpenbart problem med denne tankegangen, siden krigstreningen ville forsvinne så fort rovdyrene ble utryddet.

Men den største fordelen med utryddelsen ville være for bøndene som hadde husdyr, mente Rasch. Han skriver at rovdyrene forårsaket enorme tap for bøndene som hadde dyr på beite.

– Loven satte i gang den storstilte krigen mot rovviltet, sier Richardsen.

Vet ikke hvor mange

Selv om rovdyrene gjorde store innhogg i buskapene på 1800-tallet, er det ikke godt å si hvor mange rovdyr som faktisk fantes i Norge på denne tiden, ifølge artikkelen til Richardsen.

Det var uansett langt flere av rovdyrene enn det er i dag. Richardsen henviser til tidligere anslag, og det var kanskje så mye som 2500–3000 av hver av de store rovdyrartene.

Det første året etter loven ble innført, ble det registrert blant annet 219 skutte bjørn, 238 ulv, 104 gauper 81 jerv og 1055 ørn. Dette var dyr som staten betalte skuddpremie for.

Men mye av statistikken fra denne perioden er ikke til å stole på, ifølge artikkelen til Richardsen. Det foregikk sannsynligvis mye svindel med utbetalingene, ifølge forskeren Espen Søbye. Dermed er det ikke lett å si noe om den totale bestanden på denne tiden.

Alle var enige

Da lovforslaget skulle behandles i Stortinget sommeren 1845, var det ingen av datidens politikere som var imot lovens formål. De fleste synes det var en god idé å utrydde rovdyrene, blant annet for å ta vare på viltet som kunne jaktes på i Norge.


Karl Martin Richardsen, forfatter av artikkelen.

– Det var veldig gjennomtenkt og det var mange gode argumenter for at dette skulle gjennomføres i datidens tankegang, sier Richardsen.

Rovdyrene ble gjerne sett på som skadelige og unyttige, og de sto bare i veien for menneskene. Det hadde tidligere vært skuddpremier på store rovdyr før 1845, men loven økte utbetalingene og utvidet premiene til også å gjelde for kongeørn, havørn, hønsehauk og hubro, i tillegg til ulv, gaupe, jerv og bjørn.

Rovdyrkrigen ble opptrappet i 1899, da det ble innført nye skuddpremier. Da havnet mår, oter, fiskeørn, spurvehauk og jaktfalk også på utryddingslisten.

Norsk Jæger- og Fiskerforening sendte eksperter rundt i hele landet, slik at folk skulle bli flinkere til å jakte på rovdyrene.

– Det var nesten ikke rovdyr igjen i Norge på denne tiden, sier Richardsen.

Herredømme over naturen

Men hvordan kunne norske politikere, naturforskere og jegere gå inn for å utrydde deler av dyrelivet i Norge?

– Det kan virke merkelig i et nåtidsperspektiv, men det var et annet syn på naturen på denne tiden, forteller Richardsen.

Dette blir gjerne kalt herredømmeholdningen til naturen, ifølge Richardsen. Naturforskere og filosofer mente at mennesker sto i sentrum av universet, og som det eneste rasjonelle vesenet hadde vi et spesielt ansvar for skaperverket.

– Mennesket hadde rett og plikt til å gripe inn i naturen, siden den faktisk eksisterte for vår skyld.

– Det er en slags sammenblanding av religion og vitenskap, og de hadde et forenklet syn på systemene i naturen.

Rypene som forsvant

Richardsen trekker fram et eksempel. På begynnelsen av 1900-tallet bugnet fjellet i Hallingdal av ryper, og mange var enige om at rovdyrutryddelsen virkelig hadde fungert.

Etter 1913 begynte rypebestanden å bli mindre, og endte på et kjempedårlig bunnivå. Bergen Jæger- og Fiskerforening prøvde å finne ut av hva som kunne ha vært årsaken til kollapsen.

Det viste seg at syke og svake ryper overlevde, siden de ikke lengre ble tatt av rovvilt. De syke rypene spredte sykdom i de tette og store bestandene, og rypene døde i hopetall.

Rødlisten

Rovdyrkrigen gikk naturligvis hardt utover de store rovdyrene i Norge. De ble allikevel ikke helt utryddet, men nesten alt rovviltet som sto på utrydningslista står nå på rødlista for utrydningstruede arter i Norge.

Havørn og Kongeørn er tatt av listen.

De første begrensingene i rovviltjakten kom i mellomkrigstiden. Bjørnen ble fredet i 1973, og ulven i 1971, ifølge Store Norske Leksikon.


Ulvejakt i Finnmark vinteren 1949. Det skulle enda gå mer enn 20 år før ulven ble fredet i Norge.

Sauehold

Richardsen mener også at rovdyrkrigen var med på å snu norsk sauehold på hodet, og det ble mye tryggere for husdyrene ute i villmarken. Før måtte sauene gjetes på grunn av alle rovdyrene, og dette tradisjonelle saueholdet har sannsynligvis foregått i tusenvis av år.

– Mens det enda var massevis av rovdyr i den norske villmarken, hadde bøndene også saueraser som var mer tilpasset livet med rovdyr, mener Richardsen.

Gammelnorsk sau er en sauerase som sannsynligvis har vært i Norge i flere tusen år. Denne sauen skal være lett til beins, og kan ha vært bedre på å unnslippe rovdyr enn annen sau.

– Men disse egenskapene trengtes ikke lengre da rovdyrene nesten var borte, sier han.

Nye sauer

På denne tiden ble det også innført en rekke nye saueraser i Norge. De nye saueartene ga mer mat og skapte større inntekter til bøndene sammenlignet med eldre saueraser. Norges befolkning eksploderte på 1800-tallet, og landbruket måtte endre seg for å kunne brødfø alle sammen.

Sauene måtte heller ikke gjetes siden det var så lite rovdyr, og de kunne slippes fri på beite og fortsatt være relativt trygge.

– Sauene kunne gå på utmarksbeite nesten uten tilsyn. Dette er vanlig praksis i dag, men det er ganske nytt i historisk sammenheng i Norge, mener Richardsen.

Rovdyr på vei tilbake

I Norge er det politisk bestemt at alle de store rovdyrene skal leve og klare seg i den norske naturen.

– Mye av dagens sauenæringen er tilpasset en natur med veldig lite rovdyr, og næringen er dermed på kollisjonskurs med livskraftige bestander av disse dyrene, sier Richardsen.

– Gjeting kan være løsningen på dette problemet.

– Men gjetingen må gjenoppstå i moderne drakt, og jeg er ikke helt sikker på hvordan det skal skje. Jeg tror det er helt umulig for en moderne sauebonde å drive økonomisk samtidig som man skal gjete.


Gammelnorsk sau, også kalt villsau, ursau eller steinaldersau.

Gjeting blir vanskelig

– Tap til rovdyr er økende, sier Lars Erik Wallin til forskning.no. Han er generalsekretær i Norsk Sau og Geit, medlemsorganisasjonen for saue- og geiteholdere i Norge.

Han tror det er veldig vanskelig å innføre en moderne form for gjeting i Norge for å takle rovdyrproblemene.

– Lønnsnivået i Norge er så høyt at det ikke vil være økonomisk for sauebøndene.

Dyrene som går på utmarksbeite blir også spredd over store områder, siden det ikke er fôrgrunnlag for mange sauer på samme sted i norsk natur, forteller Wallin. Dette gjør det vanskelig å følge flokkene.

– Lengre sør i Europa har de sauer som beiter i store flokker og blir gjetet, men dette fungerer ikke i norsk natur.

– Jeg tror mange hadde syntes det var fint hvis man kunne gjete hele tiden, men det finnes ikke ressurser til det.

Wallin forteller at folk er innom og sjekker hvordan det går med sauene på beite, og det blir ført tilsyn med jevne mellomrom.

– Hvis vi skal utnytte naturressursene i Norge på best mulig måte, mener vi at dagens beitesystem er det beste. 

Gammelnorsk sau?

– Næringen vår er ikke overbevist om at vi klarer å møte rovdyrproblematikken med nye raser.

– De vanligste sauerasene i Norge i dag blir holdt fordi vi kan levere kjøtt som markedet vil ha, samtidig som de er godt tilpasset utmarksbeiting.

Forskjellige saueraser har forskjellige styrker, noen har bedre fluktinnstinkter, men ingen klarer seg mot rovdyr, forteller Wallin.

Han tror at dyr vil gå tapt hvis det er mye rovdyr i beiteområdet, uansett hvilken rase eller beitedyr det er snakk om.

Referanse: 

Richardsen: «Rovdyrenes Ødelæggelse». Heimen 01/2014. 

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse