Sjømonsterknokler, blekksprutfossiler, og en 150 millioner år gammel havøgle. I kjelleren på Naturhistorisk museum i Oslo kan du gå deg vill i juratidens skatter.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det ligner nesten litt på en rekvisitt fra en dinosaursfilm. Teknisk konservator Hanne Holmemo får et stadig klarere bilde av den 150 millioner gamle svaneøglegraven. (Foto: Andreas R. Graven)
På et bord foran en høvelbenk ligger deler av et øgleskjelett som minner om en rekvisitt fra en dinosaurfilm. Det er støpt inn i gips for å tåle transporten fra Svalbard til Oslo.
For 150 millioner år siden var dette bakparten til en sprell levende svaneøgle på cirka sju meter. Den hadde lang hals, luffer og et lite hode fullt av kvasse rovdyrtenner.
En eng av grus
- Da jeg begynte å jobbe med skjelettet til svaneøgla, var det nærmest en eng av grus. Jeg måtte rett og slett bare begynne å børste et sted til det dukket opp en knokkel. Da er det veldig viktig at man ikke lar seg rive og begynner å grave i vei nedover!
- Da kan nemlig jordveggene rundt rase sammen, og dra med seg bein vi enda ikke har gravd ut, sier Hanne Holmemo.
Beina til svaneøgla er veldig godt bevart i forhold til mye annet som ble funnet på Svalbard. Den flate biten som likner en bordtennisracket er en del av hofta, sier Hanne Holmemo. (Foto: Andreas R. Graven)
Hun er teknisk konservator, og har den siste drevet det møysommelige arbeidet med å pirke og børste fri delene av svaneøgla.
Havmonsteret havnet på laben
Paleontolog og utgravingsleder Jørn Hurum fant fossilet på Svalbard i 2006.
Det lå noen få øgleskritt unna de store knoklene som ble en verdenssensasjon i 2006: beinrestene fra den gigantiske monsterøgla pliosaurus, som er det største havøgleskjelettet som noen sinne er funnet.
- De som levde i havet heter ikke dinosaurer, du vet det? De heter marine reptiler – mange tar feil der, sier Hurum.
Han og utgravningsteamet fant det 15 meter lange og 150 millioner år gamle monsteret i en skiferskråning på fjellet Knorringen, som for uminnelige tider siden var havbunn.
Enormt, svart kyllinglår
Nå ligger overarmsbeinet i en hylle her på kjellerlaben, og likner et enormt, svart kyllinglår.
Beinet var nærmest pulverisert da forskerne fant det, men kyndige og tålmodige hender tok limflaska fatt, og lappet sammen de ørsmå beinbitene til man kunne skimte de massive konturene av Pliosaurus’ luffe.
- Pliosauren og svaneøgla levde jo omtrent på samme tid. Tror du at de så noe særlig til hverandre?
Jørn Hurum har klesskapet fullt av T-skjorter med reptiler fra fortida. (Foto: Andreas R. Graven)
- Vi har faktisk funnet en tann fra monsteret i halsen på en svaneøgle. Det kan bety at den ble angrepet, men den kan like gjerne ha vært død før monsteret satt tenna i den, sier Hurum, som tror de to øglene antakelig hadde hvert sitt domene i havet.
Noen har sammenliknet pliosaurus med krokodillene, selv om de ikke er i slekt. Slik tenker forskerne seg at den hev seg over en svaneøgle en vanlig dag for 150 millioner år siden. (Bilde: Tor Sponga, BT.)
- Men de levde nok ikke helt i fred og fordragelighet, ler han.
Delte jorda med langhalsene
Pliosaurus og svaneøgla levde begge i juratiden, da landdyra tasset mellom bregner og kongepalmer, og kanskje dukket halsene sine for innpåslitne flygeøgler.
- Dette var vel på mange måter dinosaurenes storhetstid, hvor langhalsene kanskje var de mest kjente, sier doktorgradsstipendiat Espen Madsen Knutsen.
Han er utdannet biolog, men på slutten av mastergraden sin begynte han å konsentrere seg om flygeøgler. Nå jobber han med å klassifisere og pusle sammen beinbitene til det monstrøse pliosaurfossilet som ble funnet på Svalbard.
For å klare det, undersøker han overflaten på alle de hundrevis av bitene, og forsøker å finne noen som passer ved siden av hverandre.
Svaneøglas våte grav
- Det kan godt hende at denne svaneøgla led en naturlig død, sier Jørn Hurum og refererer til den fossile beinhaugen som Hanne Holmemo pirker og børster på.
Hurum kan fortelle om store forskjeller på hvor pent og oversiktlig fossilene ligger når de blir funnet.
- Når et dyr fikk ligge lenge i havskorpa og råtne før det sank, ville skjelettet mest sannsynlig bli spredt nokså usystematisk utover bunnen.
Et slikt kadaver får ganske stor fart nedover i vannmassene, og rives opp i mindre biter, før det styrter med et brak.
- Men hvis en av disse havøglene døde, og sank i havet ganske tidlig derimot, ville den komme til bunnen mer intakt, og legge seg nydelig på havbunnen. Det samme skjer jo i dag. Vi kan regne med at det til en hver tid ligger cirka 2500 hvaler på havbunnen, sier Hurum.
- Vi er hodejegere
Til sommeren skal ekspedisjon Øglejegerne tilbake til Svalbard for å grave ut flere skjeletter, som ligger der og venter under lag med skifer.
Svalbard har verdens største forekomster av fossiler fra disse eldgamle marine reptilene.
- Det ligger mange fine og oversiktlige fossiler og venter på oss der oppe! Det vi har avdekket av svaneøgler til nå, har stort sett vært bakparter, så nå håper vi å finne noen skaller, sier Hurum.
- Et hode har så mye data. Det forteller masse viktig om hvordan dyret utviklet seg, hva det spiste, og hvem det var i slekt med, for eksempel ut i fra tannform og hodeform, sier han.
- Kan det hende at dere også får et mer personlig forhold til de fossile øglene hvis dere kan stirre dem i fjeset?
