Men først tenkte jeg altså: Er ikke denne diskusjonen for lengst over? Er ikke dette slaget vunnet? Er du nødt til å bruke mer enn 500 nokså tettskrevne sider på å slå inn enda flere åpne dører?

Greit! Du kan irritere deg grønn over naive og/eller politisk korrekte sosialviteres motstand mot alt som lukter av biologi, ihvertfall biologi i sammenheng med mennesker. Vi er enige i at Stephen Jay Gould var en moralekshibisjonistisk dust, i hvert fall når han skrev om sosiobiologi. Richard Lewontin og Steve Rose like så. For ikke å snakke om alle de norske synserne og forståerne som mente de hadde noe å bidra med.

Men, denne motstanden er da for lengst nedkjempet?

I en tid, da elevene skylder på genene når de kommer for seint på skolen, er det vel ingen lenger som på alvor hevder at menneskesinnet er et blankt ark - eller A BlankSlate, for å bruke det engelske uttrykket?

Med slike tanker i bakhodet, leste jeg derfor boka som et underholdende, velformulert og lærerikt, men dog nokså ufint, ballespark på et offer som allerede var nede for telling.

Science-slakt

Men. Så var det anmeldelsen i Science. Der den kjente adferdsbiologen Patric Bateson, etter å ha kritisert Pinker for uvettig omgang med begrepet “menneskets virkelige natur” fikk meg til å lure på om han virkelig hadde lest den boka han slaktet.

Akkurat slik man alvorlig kan lure på om biologen Stephen Jay Gould noensinne leste Wilsons Sociobiology eller Dawkins’ Selfish Gene. (For avdøde Goulds skyld har jeg ofte håpet han ikke leste disse bøkene. Det ville frita ham for mistanken om løgn og bevisst feilsitat - og redusert anklagen til kun å omfatte slurv?)

Uansett: I tiår etter tiår måtte studenter av alt fra kattens synsnerver til maurens sosiale orden finne seg i å bli offentlig forulempet, bli kalt for fascister, minnet om gasskamrene, jaget fra forelesninger, møtt med demonstrasjoner - av moralsk indignerte bedrevitere som neppe hadde lest bøkene som gjorde dem rasende - og ei heller forsto hva de handlet om.

Og dermed er vi igang, igjen.

Naturlig rasisme?

Det er et merkelig fenomen, sier Pinker i åpningen av boka, at mange synes å tro, at hvis du anerkjenner menneskets biologiske natur, så vil det si det samme som at du støtter rasisme, sexisme, krig, grådighet, folkemord, reaksjonær politikk og dårlig behandling av både unger og eldre.

Som om vi er viljeløse roboter i genenes makt?, spør han. Og som om alle menneskets dårlige sider kan assosieres med gener - mens alle de prisverdige - medmenneskelighet, omsorg, skapertrang, altruisme - er resultater av dette uhåndterlige begrepet kultur?

Denne forestillingen er tuftet på tre andre, fortsetter han - tre forestillinger som du enten tror på, eller velger å tro på, fordi de tjener overordnede politisk/ideologiske mål:

Forestillingen om The Blank Slate - at hjernen er totalt plastisk. I følge denne forestillingen er hjernen og vår personlighet som en tom bøtte som det bare er å fylle med det man måtte ønske. Alle kan bli alt - du kan bli en Einstein eller en uteligger, alt etter oppvekst. Intet i hjernen er medfødt.

Forestillingen om Den edle ville - altså ideen om at vi mennesket egentlig er bare snilt og godt og lever i total harmoni med verdensaltet, og at alt vondt i verden er et resultat av den vestlige kulturs fordervelse.

Og forestillingen om ånden i maskinen - at vi har en sjel, som lever sitt eget liv, uavhengig av kroppen.

Disse tre ideene, i ulike konstellasjoner, har preget vårt syn på oss selv, ihvertfall det siste hundreåret, mener han, før han gyver løs på dem som en pitbull.

Diskusjonen rundt The Blank Slate - hjernen som bøtte - sentrerer Pinker rundt resultatene fra fire relativt nye vitenskaper: Bevissthetsforskning, kognitiv nevrofysiologi, adferdsgenetikk og evolusjonær psykologi.

Jernstang gjennom hodet

Disse tyder alle på at det er Noe i hjernen fra naturens side - og at dette “noe” ikke er så plastisk som enkelte psykologer har villet ha det til.

I denne sammenheng er tilfellet Phineas Gage for en klassiker å regne - mannen som fikk en jernstang gjennom hodet, og overlevde. Men, for å bruke et understatement fra hans kolleger: “Gage var ikke lenger Gage” - den snille, omsorgs- og ansvarsfulle arbeideren var plutselig blitt uhøflig, upålitelig og oppfarende.

Noe i hjernen påvirker personligheten, og dette “noe” var blitt skadet.

Tilhengerne av hjernen som bøtte vil her kanskje innvende at hjernen er så plastisk, at en annen del av hjernen kan rykke inn og ta over den skadede funksjonen.

All praktisk erfaring sier oss at dette er tull, fastslår Pinker - hjernen er slett ikke som et kretskort - men den er heller ikke som modell-leire. Visse deler av den kan utføre visse typer oppdrag, den typen oppdrag genene konstruerte den for å løse.

Hjernen unndratt evolusjon?

Og hvordan er det, for å være helt ærlig, mulig å forestille seg noe annet? Er det noe spesiell grunn til at hjernen skulle være unndratt fra evolusjonen?

Mens kroppen er blitt formet av miljø og konkurranse, - vi har reist oss på to, mistet kroppshåret, redusert muskelmassen og lettet beinstrukturen samtidig som hodet har vokst - skulle hjernen altså bare ha ligget oppi samme hode og vært seg selv? Fylt av en edel ånd fra gud vet hvor?

Ved nærmere ettersyn viser forestillingen om menneskehjernen som bøtte seg som en ikke-forklaring uten virkelig forklaringskraft, noe Pinker viser med aller største tydelighet - over side etter side.

Men, for oss som ikke har noe problem med å være enig med Pinker, men som samtidig tror at menneskets biologiske natur ikke er fullt så misforstått og uglesett blant folk og forskere flest som forfatteren vil ha det til, kan alle disse sidene etter sidene bli litt meste laget.

The Blank Slate er en fremragende argumentasjonssamling, for all del. De avsluttende kapitlene om spesielt kontroversielle og aktuelle temaer som politikk, vold, kjønn, barn og kunst, er særlig instruktive. Men det mest interessante, i hvert fall for undertegnede, er diskusjonen om hvorfor vi er så redde for vår biologiske natur?

Hvorfor er vi redde for vår biologiske natur?

Fordi vi misforstår genenes makt, mener Pinker. Det er ikke slik at hvis vold - eller kreativitet - er en del av vår genetiske basis, at vi dermed er dømt til å være voldelige ? eller kreative.

Vi forstår det kanskje bedre, hvis vi ser på noe mindre politisk betent: De fleste kan være enige i at kreft har en genetisk komponent. Men det at du kan være genetisk disponert for å få kreft, betyr ikke at du med nødvendighet får kreft. Du kan leve sunt, unngå å røyke.

Vi er altså ikke slaver av genene, verken når det gjelder sykdommer eller samfunn. Derfor har vi heller ingen grunn til å være redde - og uansett ingen grunn til å unngå å studere dette nærmere.

En dør jeg trodde for lengst sto på vidt gap. Men der tok jeg kanskje feil?

The Blank Slate - The modern denial of human nature
av Steven Pinker
Viking, 2002
509 sider
ISBN 0-670-03151-8