Djevelens kapellan

I sin nye essaysamling beveger Dawkins seg langt utenfor sitt vanlige felt, evolusjonsbiologien. Men, som religionskritiker er han også svært lesverdig.

Publisert

Helt på slutten av samlingen A Devil’s Chaplain finner vi essayet A prayer for my daughter - En bønn for min datter - en datter som dukker opp flere ganger i boka, og hvis fremtid åpenbart bekymrer Richard Dawkins.

Og nok en gang viser han seg som den religionskritikeren han mer og mer har fremstått som de siste årene: Dawkins drøm er å oppdra sin datter som et selvstendig, fornuftig tenkende menneske. Så hvordan skal hun unngå å bli ødelagt av religionenes indoktrinering? Jo, ved å være skeptisk mot påstander begrunnet i tradisjon, autoritet eller åpenbaring.

En løgn er en løgn er en løgn

Hvis noe var usant for 2 000 år siden, er det like usant i dag - en løgn blir ikke sann av å ha blitt tradisjon, sier Dawkins.

Men hvorfor misliker Dawkins religionene så voldsomt? Jo - vi får en mistanke om at en hovedårsak er at religionen er så åpenbart feil - både logisk og faktisk.

Men det er noe mer, nemlig religionen som ideologi.

I essayet Dolly and the Cloth Heads reflekterer biologen Dawkins over det forunderlige fenomen at nær sagt hver gang han stiller i debatt i radio eller på fjernsyn, dukker det opp en religiøs størrelse som motpart.

Et fenomen som også andre har revet seg i håret over: ER det mulig å la en hendelse passere i det norske samfunn, uten å få den dypsindig og lillaskjortet moralisert og kommentert av biskopene Stålseth og Køhn?

Blir man klok av å tro?

Blir man klok av å tro på guder og hinsidig liv?

Slett ikke, hevder Dawkins - og refererer altså tv-debatten i kjølvannet av den klonede sauen Dolly, der en fremstående representant for et ikke navngitt trossamfunn, etter å ha avslørt at atombomber er farlige, tilførte følgende viktige bidrag til kloningsdebatten: Ettersom Gud hvilte på den syvende dag, burde forskerne også ta hintet: Nok er nok - vi trenger ikke mer vitenskap.

Men før angjeldende “Cloth Head” kom så langt, startet han friskt ut med å nekte å ta de kvinnelige tilstedeværende i hånda, fordi de kunne være menstruerende eller på annen måte urene. Kvinnene godtok mannens fornærmelse med en respekt, observerer Dawkins, som alltid innrømmes religiøse fordommer - men ingen andre.

Kunne du forestille deg kvinnene smile lett forståelsesfullt hvis mannen hadde nektet å berøre dem fordi det var ifølge hans politiske eller rasistiske overbevisning at de var urene?

Så hvorfor denne særstilling for religiøs dumskap?

Popularisatorenes konge

Forfatteren forfølger temaet videre i essayet Time to stand up, hvor han studerer religionenes rolle som drivkraft bak og årsak til all verdens mellommenneskelige konflikter, mens han i essayet Viruses on the mind gir oss en demonstrasjon av hvorfor det kan forsvares å kalle Richard Dawkins for popularisatorenes konge:

Nok en gang spinnes historien rundt datteren, “six and the apple of her father’s eye”, som tror at lokomotivet Thomas virkelig eksisterer. At hun i tillegg tror på julenissen og har som ambisjon å bli tannfe når hun blir voksen er bare som det skal være: Det er nødvendig for barn å være godtroende.

Å tro uforbeholdent på alt voksne sier, er faktisk en fabelaktig tilpasning, skriver den kjente evolusjonsbiologen videre. Vi har en fantastisk hjerne, og det gjelder å fylle den opp med kunnskap om verden så fort som overhodet mulig. Derfor er små barn kunnskapssvamper - de suger opp alt rundt seg.

Problemet er bare at de ikke har noen innebygget sensur. Barnets hjerne tar til seg alt voksne sier, både det som er sant og det som er usant. Og nå skal Dawkins’ fraskilte datter sendes på søndagsskole - hos katolske nonner! Hvilke sjanser har hun mot nonnenes tankevirus?

Virus og datavirus

Dawkins skifter deretter emne, tilsynelatende. Virus forekommer i naturen, og noen av dem har tatt permanent bolig i arvestoffet vårt. Deler av det arvestoffet vi mennesker kopierer og sender videre fra generasjon til generasjon til generasjon er ikke menneskelig DNA i det hele tatt, men bare virus-DNA som en eller annen gang i fortiden har tatt bolig i genomet. De har oppgitt å holde seg med egen kropp, og følger i stedet med oss som ufarlige gratispassasjerer. Poenget for DNA er jo, tross alt å sende kopier av seg selv videre ned gjennom tiden.

Dawkins fortsetter deretter med en glimrende analogi; datavirus, før han ender opp der han hele tiden har planlagt - i hjernen, og de virus som herjer der: Tankene.

Og tankevirus: Memer

Dawkins’ meme-hypotese er velkjent, om enn omdiskutert. Undertegnede er blant de kjølige skeptikere som velger å observere ideen om at tanker og ideer kan spre seg med noe som overflatisk likner spredning av gener (derav navnet memer) med et likegyldig So what? Men ideen har en viss forklaringskraft - og det er i forlengelsen av denne diskusjonen Dawkins foretar sitt frekke trekk:

Hvordan ville et medisinsk leksikon beskrive symptomene til en person angrepet av viruset Religiøs tro?

Jo da, pasienten ville typisk finne seg selv lullet i en dyp, indre overbevisning om at noe er sant, viktig eller riktig - en overbevisning som ikke på noe vis synes å relatere seg til bevis eller fornuft. “Vi leger pleier å kalle slike forestillinger ‘tro’ ”, for å sitere forfatterens imaginære oppslagsverk.

Han raljerer deretter videre over de troendes innbyrdes kappestrid om hvem som tror mest. En troendes status står og faller øyensynlig med hvor mye han kan tro, og vinneren er den som tror aller mest på det aller sprøeste: Kan det være at enkelte religiøse doktriner har overlevd, ikke til tross for at de er latterlige - men snarere fordi de er latterlige?, undres han.

Enhver trosjypling kan jo tro at brødet er et symbol for Jesu legeme, mens det kreves en hardcore katolikk å tro på noe så sykt som at brødet virkelig er hans kjød.

På hjemmebane

I dette avsnittet leker Richard Dawkins med den israelske evolusjonsbiologen Amotz Zahavis handikapprinsipp - der påfuglhannen viser seg fram for damene: “Se på den lange halen min - den kan jeg drasse rundt med, og likevel overleve! Så jeg er vel litt av en kar? Lyst på et nummer?”.

Og det er selvsagt her, på sin hjemmebane, Dawkins fremstår som mest interessant. De fleste av de 32 essayene i A Devil’s Chaplain handler om evolusjon, på en eller annen måte.

Stephen Jay Gould

En egen seksjon er satt av til forfatterens forhold til nylig avdøde Stephen Jay Gould. De to er blitt stående som denne vitenskapens ideologiske motpoler de siste tiårene.

En av bokas mer rørende øyeblikk blir således gjengivelsen av en e-postutveksling forfatteren hadde med sin mangeårig motstander i desember 2001.

Foranledningen var en pressemelding Dawkins hadde fått fra kreasjonisten Phillip Johnson, der Johnson triumferende skriver om sin kollega Jonathan Wells: “Wells hits a home run at Harvard”. (En kreasjonist er en religiøs fundamentalist som leser Bibelen bokstavelig, og derfor benekter evolusjonsteorien.)

Dette burde bety, skriver Dawkins, at Wells hadde høstet en eller annen seier - men triumfen viste seg å ikke være noe mer enn at Wells hadde blitt invitert til å delta i en debatt.

“Disse menneskene har over hodet ikke noe håp om å overbevise vitenskapen med sine tåpelige argumenter”, skriver Dawkins i sin e-post til Gould; “Instead, what they seek is the oxygen of respectability.”

Så fortsetter han: “Vi gir dem dette oksygenet ved at vi i det hele tatt har noe med dem å gjøre. ? at vi i det hele tatt gidder å snakke med dem.”

Dawkins foreslår deretter at de to, tidens to mest kjente biologer, til tross for sine uenigheter, skulle gå sammen om et åpent brev, der de en gang for alle forklarer hvorfor de for fremtiden vil avstå fra å føre diskusjoner med kreasjonister - før han avslutter:

“Vi har begge bedre ting å bruke tiden til, enn å bale med slikt vås. Jeg ble akkurat 60 år (vi er nokså nøyaktig like gamle), og jeg føler dette sterkt.”

Gould svarte et par dager senere:

“Kjære Richard. Strålende idé - jeg blir gjerne med på et slikt brev.”, før han avslutter med følgende melding til sin gamle fiende: “Jeg ante ikke at vi var så like i alder (du ser jo så ung ut). Jo, tiden blir bare mer og mer kostbar. With my very best wishes. Steve.”

Brevet ble aldri sendt, og Steve sendte ikke flere e-poster - han ble overmannet av kreft, og døde kort tid etterpå.

A Devil’s Chaplain
Av Richard Dawkins
Weidenfeld & Nicolson, 2003.
264 sider.
ISBN: 0-297-82973-4