Hvorfor virker dårlige etterligninger?

Blomsterfluer etterligner utseende til veps for å unngå å bli spist. Men de gjør en skikkelig dårlig jobb. Så hvorfor virker det likevel?

Insektet Ctenomorpha chronus etterligner en kvist - med stor suksess. (Foto: Fir0002, tilgjengeliggjort på Wikimedia Commons)
Insektet Ctenomorpha chronus etterligner en kvist - med stor suksess. (Foto: Fir0002, tilgjengeliggjort på Wikimedia Commons)

Såkalt mimikry er slett ikke uvanlig i naturen. Dette betyr rett og slett bare at en skapning utgir seg for å være noe annet enn den er: Et insekt ser ut som en pinne, en harmløs orm har samme mønster som en giftig slange. En blomst minner om ei flue.

Hensikten er for eksempel å gå i ett med landskapet, å sette en støkk i potensielle fiender eller å lokke til seg lettlurte lekkerbiskener.

Noen ganger er forkledningen fabelaktig. Pinnedyret Ctenomorpha chronus fra Australia er så likt en kvist at det er nærmest umulig å se forskjell.

Skrale kostymer

Men i andre tilfeller er etterligningen rett og slett elendig. Enhver idiot kan jo se forskjell på en vanlig veps og en blomsterflue! Så hvordan skal de da kunne lure bytteeterne?

Vanlig veps (Vespula vulgaris) til venstre og blomsterflua Syrphus ribesii som etterligner vepsen. (Foto: Holger Gröschl (veps) og Entomart (blomsterflue). Wikimedia Commons)
Vanlig veps (Vespula vulgaris) til venstre og blomsterflua Syrphus ribesii som etterligner vepsen. (Foto: Holger Gröschl (veps) og Entomart (blomsterflue). Wikimedia Commons)

Slik ufullstendig mimikry er en gåte for forskerne. Men nå tror svenske forskere at de vet hvorfor mange etterlignere nøyer seg med et skralt kostyme:

Rovdyra ser nemlig ut til å bruke en tilsvarende snever teknikk for å gjenkjenne bytter.

Så bare ett trekk

- Det virker som om rovdyra bare ser på et fåtall aspekter ved byttedyras utseende for å skille uspiselige fra spiselige bytter. Derfor trenger ikke dyra som hermer å gjøre det fullt ut, de er likevel beskyttet, sier forsker Baharan Kazemi ifølge en pressemelding fra Stockholms universitet.

Kazemi og kollegaene har gitt blåmeiser en rekke kunstige bytter med ulike farger, former og mønster, for å undersøke hvordan fuglene lærer seg forskjellen på god og vond mat.

En ung blåmeis har fanget en larve. (Foto: Claus Fisser, tilgjengeliggjort av Wikimedia Commons)
En ung blåmeis har fanget en larve. (Foto: Claus Fisser, tilgjengeliggjort av Wikimedia Commons)

Det viste seg at meisene bare konsentrerte seg om det mest iøynefallende trekket når de skulle bedømme byttene. I dette tilfellet var det fargene. Derimot overså fuglene forskjellene i mønster og form, selv om de i prinsippet er i stand til å lære seg ulikhetene også her.

Halv innsats - full beskyttelse

Dette betydde altså at spiselige bytter som hadde samme farger som vonde bytter faktisk oppnådde nesten full beskyttelse, selv om de ellers var temmelig forskjellige fra modellen.

Bytter som derimot var perfekt forkledd i form eller mønster – men uten riktige farger – fikk nesten ingen beskyttelse av drakten.

Og dermed har altså forskere en mulig forklaring på alle de dårlige etterligningene der ute i naturen:

Hvis rovdyra bare er interessert i ett trekk, er det bare bortkastet å strebe mot den perfekte forkledning.

Referanse:

Baharan Kazemi, Gabriella Gamberale-Stille, Birgitta S. Tullberg, Olof Leimar, Stimulus Salience as an Explanation for Imperfect Mimicry, Current Biology, april 2014.

Powered by Labrador CMS