For etnisk norske har klassebakgrunn mye å si for om de klarer å gjennomføre utdanningen de har valgt. Elever fra møblerte hjem klarer seg stort sett bedre enn elever med arbeiderklassebakgrunn.

Hvorfor er historien en annen for barn av innvandrere?

I sin doktorgradsavhandling har Mariann Stærkebye Leirvik forsøkt å løse denne sosiologisk gåten

For barn av innvandre er nemlig ikke klassebakgrunnen et like stort hinder for å lykkes.

De velger prestisjefylte yrker som lege, farmasøyt, advokat og ingeniør, til tross for at foreldrene tilhører lavere sosiale lag og selv ikke har en slik utdanning.

Erfaring med å flytte på seg

– Selv om det også for barn av innvandrere er en fordel å komme fra et middelklassehjem, må vi se på andre ting enn klasse hvis vi vil forstå deres valg av utdanning, sier Leirvik.

Hun har intervjuet 33 unge voksne etterkommere av innvandrere fra Vietnam, India og Pakistan. 

Det er spesielt erfaringen fra migrasjon og deres kultur, eller etniske kapital, som kan forklare hvorfor klasse spiller en mindre rolle for etterkommere av innvandrere, forklarer Leirvik.

Etnisk kapital er en samlebetegnelse på normer, verdier, ressurser og praksiser i en etnisk gruppe.

Verdsetter utdanning

Det å verdsette utdanning er et eksempel på etnisk kapital.

Foreldrene ønsker at barna bruker mulighetene som det nye landet gir og oppmuntrer dem så godt de kan, ifølge forskeren.

– Meningen med migrasjonen har jo vært å skaffe seg et bedre liv. Ikke alle innvandrere klarte det, de opplevde ofte at de ble plassert nederst i hierarkiet og måtte ta tyngre jobber, sier hun.

– Når man ikke selv har klart å komme seg oppover, ønsker foreldrene i hvert fall at barna deres skal klare det ved hjelp av den rette utdanningen.

I følge forskeren er de unges utdanning av stor betydning for hele familiens anseelse. Det å ha barn med en prestisjefylt utdanning kan være viktig for barnas framtidige ekteskap.

I avhandlingen viser forskeren at foreldrenes innsats gir resultater, og at foreldrene klarer å overføre egne ambisjoner til barna.

Allerede tidlig i oppveksten lærer barna at visse typer utdanning er bedre enn andre. Fullført utdanning feires, men bare for de som har valgt en prestisjefylte utdanning, som medisin.

Stå-på-holdning

Foreldrene overfører en stå-på-holdning til barna. Dette kan forklares med at de føler tilhørighet til en gruppe som strever og kjemper for å oppnå høyere status i et land der oddsene ikke er på deres side, men der suksess er mulig.

For å få til dette viser foreldrene til andre innenfor det samme etniske nettverket som har klart seg bra.

En far hadde for eksempel klippet ut en avisartikkel om en pakistansk student som har fått en gullmedalje fra kongen. Faren viste utklippet til barna sine med ordene “Dette er stas, dette klarer du også.”

De unge presenteres også tidlig for fortellinger fra foreldrene om deres migrasjon, hvor mye de måtte ofre, hvilke kostnader migrasjonen hadde medført.

De unge etterkommerne føler at de skylder foreldrene noe. Å velge å ta høyere utdanning og særlig den “riktige” utdanningen er en måte å gi noe tilbake til foreldrene på.

Resultatet er et ambisjonsnivå som man ifølge sosiologen ikke finner på samme måte blant nordmenn med arbeiderklassebakgrunn uten migrasjonserfaring.

Men dette er bare én side av saken.

Samtidig som det er mange etterkommere som overvinner klassebarrierer og klarer seg godt, er det mange som er relativt svake og faller fra tidlig i løpet av utdanningen.

De samme mekanismene som bidrar til å forklare at noen får mer driv til å overvinne klassebarrierer, kan slå motsatt ut for andre.

“Utdanningspresset knekker meg”

Lysten på utdanning som foreldrene forsterker, betyr også at de unge utsettes for press - et press som ikke alle takler like bra.

Foreldrenes makt og autoritet kan ha uheldige konsekvenser.

Forskeren forteller om Zahra som egentlig hadde lyst til å gifte seg og få barn etter videregående. Men for å imøtekomme moren følte hun at hun måtte velge en treårig utdanning innen tannhelse.

– Presset hun opplever til å gjennomføre for morens skyld, kan knekke henne innerst inne, fortalte hun meg, sier forskeren.

Også intervjuene med 21 minoritetsrådgivere i videregående skole var en bekreftelse på at folk bør unngå å idyllisere foreldrenes press.

– Slik flere av minoritetsrådgiverne presenterer det, kan foreldres høye utdanningsambisjoner bidra til å forklare sosial og faglig mistrivsel, fravær, frafall, svake skoleresultater, samt ikke fullførte vitnemål i videregående skole, sier Leirvik.

Skjulte negative sider

Hun mener at disse negative konsekvensene av utdanningspresset og kontrollen foreldrene påfører barna, ikke kommer tydelig fram i media eller i forskningen.

– Det er viktig å huske på at bildet har flere sider. I framtidig forskning bør man ikke hylle denne formen for etnisk kapital uten å samtidig ta høyde for omkostningene, understreker hun.

– Det kan tenkes at også de som presterer godt i skolen, når langt i utdanningssystemet, og som opplever et stort prestasjonspress fra familien, får dårlig psykisk helse. Det kan derfor være hensiktsmessig å se nærmere på ulike former for sosial kontroll, utdanningspress og psykisk helse, avslutter sosiologen.

Referanse:

Mariann Stærkebye Leirvik: Mer enn klasse: Betydningen av «etnisk kapital» og «subkulturell kapital» for utdanningsatferd blant etterkommere av innvandrere. Universitetet i Oslo. 2014 (sammendrag).