USA: En hvit kvinne sniker i køen i butikken foran en svart kvinne.

Den svarte kvinnen sier klart fra: «Du vet bedre enn dette. Du forteller ikke meg at du gjør dette fordi jeg er svart. Du gjør dette fordi du er hvit. For det at jeg er svart har ingenting med deg å gjøre.»

Dette har hun opplevd flere ganger. En gang spente hun bein på snikeren. Og konkluderer: «Jeg tror ikke hun vil gjøre det mot flere svarte kvinner».

Brasil: En elegant kledd svart kvinne kommer inn i resepsjonen på et dyrt hotell seint om kvelden.

Hun oppgir et romnummer til resepsjonisten. I stedet for å gi henne nøkkelen ringer han rommet og blunker til henne: «Han svarer ikke». Kvinnen tenker at han tror hun er en prostituert, at hun ikke har råd til å være gjest fordi hun er svart. Hun synes resepsjonisten ser brydd ut når hun forklarer at det er hennes rom.

Hun sier ingenting, men går opp på rommet sitt og gråter stille.

Ble de utsatt for rasisme? Det er ikke godt å si. Men de to kvinnene reagerer svært forskjellig, i tråd med samfunnet de bor i.

– Det handler om en felles forståelse av hva som er passende og ikke. Det å være svart varierer veldig fra land til land. Amerikanere har arven fra slaveriet og Jim Crow-lovene om raseskille. Mens i Brasil blir det sett som veldig upassende å nevne slaveriet, sier Michèle Lamont til forskning.no.

Professoren ved amerikanske Harvard University er i Oslo og snakker om den nye boka si, «Getting Respect».

Der har den kanadiske sosiologen sammen med andre forskere samlet intervjuer med mer enn 400 mennesker i storbyer i USA, Brasil og Israel. Alle tilhører minoritetsgrupper. De to kvinnene fra USA og Brasil er noen av dem.

Mangler respekt

– Får de respekt?

– Nei, sier Lamont kontant.

Så smiler hun.

– Men jeg tror at ved å svare og stå imot, skjer endringer litt etter litt.

Det er nettopp det de intervjuede prøver på. Det vanligste i alle de tre landene er å konfrontere den som behandler dem urettferdig. Det er mange måter å gjøre det på – alt fra å rolig fortelle hvorfor han tar feil, til å stille ham for retten.

I intervjuene forteller de om flere episoder med stigmatisering, for eksempel at de blir kalt stygge ting. Fra vold og åpenbart rasistiske kommentarer om at svarte ligner aper, til subtile tegn som det er vanskelig å vite hvordan man skal tolke. Noen ignorerer deg, noen gir deg et visst blikk.

Dette opplever de oftere enn diskriminering, altså at de ikke får lik sjanse til skole, jobb eller penger.

Truer med loven

Gjennom å studere reaksjonene på det å bli behandlet annerledes, forsøker forskerne også å si noe om forskjeller mellom landene. Selv om en del nok har endret seg i de tre samfunnene siden intervjuene ble gjort i 2007-08 og funnene selvsagt ikke er representative for alle svarte mennesker i landene.

Afroamerikanere har altså noen felles fortellinger i bakhodet når de møter urettferdig behandling. En lang borgerrettighetskamp har gjort at det er greit å snakke om og kreve rettigheter.

– I et land der folk saksøker hverandre, påvirker det reaksjonen deres, sier Lamont.

Slik er det ikke i Brasil. Selv om det finnes lover mot diskriminering der, blir de sjeldnere brukt.

Samfunnet avgjør

I boka viser forskerne systematiske forskjeller i reaksjonsmønstrene til svarte i de tre landene. De har også studert to andre grupper i Israel: palestinere og mizrahi-jøder fra arabiske land.

Her er noe av det de mener påvirker reaksjonsmønstrene til minoritetene:

• I hvor stor grad de føler at de tilhører eller blir sett på som en bestemt gruppe.
• Hvilke fortellinger om det å være annerledes finnes som de kan bruke for å tolke opplevelsen? Har du hørt mye om rettighetene dine, kan det være lettere å si fra.
• Hvordan lever de? Bor de segregert fra andre grupper eller gifter de seg på tvers av hudfarge? Gruppas økonomiske situasjon og posisjon historisk. Om det finnes lover som beskytter og gir rettigheter.

Mye kontakt mellom gruppene i hverdagen gjør grensene mellom dem mer utydelige. Svarte og hvite gifter seg oftere i Brasil enn i USA. De bor i samme områder og har mer med hverandre å gjøre. Det betyr ikke at det ikke finnes rasisme i Brasil.

Ikke bare individuelt

Forskerne har ikke prøvd å finne ut om de intervjuede faktisk har blitt diskriminert. De er mest interessert i opplevelsene deres.

Ulike mennesker har forskjellige måter å reagere på. Tidligere erfaringer påvirker. For eksempel kan en som har opplevd det samme mange ganger være mer troende til å tolke hendelsen som diskriminering heller enn en tilfeldighet.

Reaksjonene deres er likevel ikke så individuelle som man skulle tro, ifølge forskerne. Prosjektet deres gir et lite stikk til psykologiforskning som ser diskriminering som noe som foregår inni hodet på den enkelte rasist og offer.

Mye handler om støtten offeret får fra folk rundt seg.

En amerikansk kvinne forteller at hun ofte snakker med andre før hun reagerer, for å sjekke om hun har tolket hendelsen riktig og har rett til å si fra. At andre forstår hva du snakker om, kan også gi selvtillit. Du er ikke alene.

Da den brasilianske kvinnen kom på hotellrommet, ringte hun mannen sin, som er hvit, for å søke støtte. Han sa bare at hun overreagerte. I Brasil blir ikke rase snakket så mye om. Der dreier det seg mer om klasseforskjeller, men det er ofte de svarte som blir tatt for å være fattige. Om resepsjonisten trodde kvinnen ikke hadde råd til å bo på hotellet fordi hun er svart – er det da rasisme?

Palestinere plaget på grensen

De svarte i Israel er i en spesiell situasjon. De er etiopiske jøder, noe som passer bra inn i staten Israel som er bygget på religion. Men fordi de er fra Afrika, møter de mange fordommer som svarte. De føler seg likevel hjemme i Israel, og håper at andre jøder kommer til å akseptere dem på sikt.

– De tenker at det de opplever nå er midlertidig og at de må bare må holde ut til samfunnet lærer seg å leve med dem, sier Lamont.

En lignende individuell strategi forsøker mizrahi-jødene, jøder fra arabiske land. De ser ikke nødvendigvis annerledes ut enn de askenasiske jødene, og prøver å gli inn selv om de ofte møter fordommer. De tenker at hvis de bare oppfører seg bra, blir de ikke stigmatisert.

En del palestinere i Israel har derimot gitt opp. Der er reaksjonen langt oftere ikke å gjøre noe.

Selv om de har israelsk statsborgerskap, opplever de ikke å bli behandlet slik. De blir stadig plaget i grensekontrollen. Her er ikke diskrimineringen knyttet til rase, men til politikk. Det bunner i Israels kompliserte forhold til naboen Palestina.

– Norge har mangelfull forståelse av rasisme

– Dette er veldig interessant forskning. Slik kommer vi nærmere kjernen av hva ulikhet handler om, sier Arnfinn Midtbøen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Han har ikke lest boka, men har hørt Lamont fortelle om funnene og brukt flere av hennes studier i forskningen sin om diskriminering.

– Vi har en tendens til å bare forske på et land av gangen og tro at alle mennesker foretrekker de som ligner dem selv. Men selv om svarte er på bunnen av hierarkiet i alle de tre landene, betyr ikke hudfargen det samme overalt. Erfaringene er så formet av samfunnet de lever i.

Han er også imponert over at forskerne har samlet mer enn 400 intervjuer, noe som er ganske mange når de skal gå i dybden på hver enkelt historie.

Midtbøen sier at Norge sjelden er med i slike studier, men mener det er interessant å sammenligne forklaringer norske innvandrere tyr til når de skal fortelle om sine opplevelser av utenforskap med innvandreres erfaringer i andre land.

– I Norge har vi en mangelfull forståelse av rasisme. Det er mye snakk om individuelle fordommer, og det skal mye til før noen vil kalle hverdagserfaringene sine for rasisme. I likhet med i Brasil mangler nok mange her et språk for å sette ord på erfaringene, sier forskeren.

Han tror at det kan være vel så mye forskjellsbehandling i Norge av muslimer som på grunn av hudfarge. I Frankrike legger mange i hvert fall mer vekt på religion enn hudfarge, fant Lamont i en annen studie.

Overdriver anklagene?

– USAs historie med slaveri og rasesegregering gir en helt annen ramme for fortolkning av slike opplevelser. Men i USA er kanskje den felles forståelsen av rasisme for tilgjengelig, slik at enkelte kan overdrive og tolke erfaringer som rasisme selv om de ikke er det, sier Midtbøen.

Lamont tror også at noen av reaksjonene kan bidra til større avstand mellom svarte og hvite.

En afroamerikansk lærer forteller at ingen hilser på henne når hun kommer inn på lærerværelset. Hennes hvite, mannlige kollega hilser kollegene derimot på.

Er det fordi hun er svart, kvinne – eller rett og slett fordi de ikke liker henne som person?

– I en afroamerikansk kontekst blir det ofte tatt for gitt at det handler om rase. Det er komplisert. Denne tvetydigheten skaper rasespenninger, sier Lamont.

Vil ha mindre likhet

Selv om vi har en helt annen situasjon i Norge, mener Lamont at vi kan ta fatt på en analyse tilsvarende den hun har gjort.

– Dere burde se på deres felles fortellinger og sørge for at de handler mindre om etnisk likhet og det nasjonale. Jo bredere definisjoner av mennesker, jo sunnere. Det er viktig å svekke grensene mellom gruppene.

Hun synes norske samfunnsvitere kan bidra til å omtale innvandrere og minoriteter på en inkluderende måte og at politikerne bør legge til rette for et flerkulturelt samfunn.

I Canada, der Lamont vokste opp, har multikulturalismen blitt nærmest en nasjonal identitet. Denne tankegangen, som stammer fra samfunnsvitenskapen, anerkjenner at grupper har forskjellige identiteter. Samtidig kan den bidra til å sementere forskjeller mellom dem, mener Midtbøen.

– I Norge er vi opptatt av likhet. Kanskje har det noen gode sider ved seg også, sier han.

Nei til norsk kulturkanon

Men likhetstankegangen kan trekkes for langt.

Høyres programkomité vil ha en norsk kulturkanon.

Leder for programkomiteen, Torbjørn Røe Isaksen, foreslo nylig å starte en diskusjon for å komme fram til en liste over det viktigste i norsk kultur. Det er ennå ikke klart hva som skal stå på lista – om det blir kulturuttrykk som litteratur og billedkunst, eller verdier som i den danske kulturkanonen.

Uansett er det helt feil vei å gå, mener Lamont.

Arnfinn Midtbøen er tilbøyelig til å være enig. Nå ønsker Isaksen riktignok en diskusjon om det vi har felles i Norge, ikke å markere forskjeller mellom for eksempel innvandrere og de som har bodd her i mange generasjoner. I praksis kan noen likevel komme til å føle seg utenfor, tror han.

– Jeg er ikke veldig begeistret for ideen, men det kommer an på hvordan diskusjonen utvikler seg. I beste fall kan det gjøre nykommere kjent med noen bærebjelker i norsk kultur, for eksempel i litteraturen. Men i verste fall kan folk føle krav om å bli lik majoriteten i både livsstil og væremåte.

Isaksen frykter ikke at søkelyset på den typisk norske kulturarven kan virke ekskluderende.

– Nei, det er jeg ikke redd for. Det er ikke ekskluderende å snakke om norsk kultur. Snarere er det en forutsetning for inkludering. Det er viktig å se på hva som er felles for hele det norske samfunnet, sier Isaksen til Aftenposten.

Referanse:

Michèle Lamont mfl: Getting Respect: Responding to Stigma and Discrimination in the United States, Brazil, and Israel. Princeton University Press 2016.