Du trodde kanskje alt var svart-hvitt i konflikten mellom israelere og palestinere?

Men i Israel bor det mange jøder med opphav i muslimske og arabiske land. Selv klager de over diskriminering i det israelske samfunnet. De kan kanskje være brobyggere mellom de stridende parter, antyder ny forskning.

- Diskrimineringen av disse jødene kan sammenlignes med diskrimineringen av afroamerikanske statsborgere i USA, sier Tilde Rosmer til forskning.no.

- Jøder med opphav i muslimske og arabiske land er statsborgere, og har alle rettigheter og plikter. Svart på hvitt skal de stille likt, men på grunn av hvordan de har blitt sett på som «orientalere» blir de diskriminert.

Rosmer er religionsforsker og underviser til daglig ved Centre for the Study of Muslim-Jewish Relations i Cambridge, England.

Nå leverer hun en doktoravhandling ved Universitetet i Oslo om såkalte orientalske jøder, eller «sephardim» og «mizrahim», som de ofte kalles i det israelske samfunnet, og hvordan disse forholder seg til palestinerne i det israelske samfunnet.

Manglende norske nyanser

Kunnskap om nyansene i det jødiske og palestinske samfunnet manglet i Oslo-avtalen.

Det jødiske samfunnet i Israel er i hovedsak todelt, der askenasiske eller europeiske jøder, har vært de mest privilegerte, mens jøder fra land i Midtøsten og Nord-Afrika (MØNA-jøder) som kom etter opprettelsen av staten Israel, tradisjonelt har stått nederst på rangstigen.

- Fra et norsk perspektiv ser man bare jøder eller arabere, men det er flere kategorier innad i disse gruppene, sier Rosmer.

- Når man lager initiativer og vil tilby noe på grasrotnivå, så er det kjekt å vite hvem det er som lever der, hva slags forhold de har til staten og innbyrdes seg i mellom. Dette har i stor grad blitt oversett.

- De man snakker med er gjerne en elite dominert av europeiske jøder som ikke representerer den israelske befolkningen, mener Rosmer.

Samtidig viste Oslo-prosessen liten interesse for de over en million palestinere som i prinsippet har fulle borgerrettigheter i den israelske staten.

- Flere av de palestinske organisasjonene jeg har snakket med i Israel har påpekt at de aldri ble invitert.

- Man kunne hatt nytte av bedre kunnskap om de interne forskjellene blant palestinere og jøder. Hadde man skjønt dette kunne man kanskje presentert en fredsløsning i disse gruppenes språk.

Jødisk jødediskriminering

Vi er vant til å høre om jødediskriminering og antisemittisme, både fra arabere og europeere.

Men Rosmer mener at jøder med foreldre og besteforeldre fra arabiske og muslimske land blir diskriminert av sine trosfeller, de europeiske/askenasiske jødene, som sitter med mesteparten av maktposisjonene i samfunnet.

- En kan spørre seg hva en jøde fra Iran har til felles med en jøde fra Marokko eller Jemen? Kategorier sier ofte mer om de som kategoriserer enn de kategoriserte, sier Rosmer.

- Gruppene jeg har undersøkt kaller det rasisme. De blir diskriminert på bakgrunn av hvem de er, tilhørighet og opphav.

- Det slår hull på den jødiske ideen om Israel som et paradis for alle jøder. Paradoksalt nok blir disse jødene diskriminert på bakgrunn av hvem de er.

Forskjellsbehandlingen av jøder fra arabiske og muslimske land i Israel kan i følge Rosmer minne om en form for rasisme.

Men til forskjell fra diskriminering av afroamerikanere i USA, bygger den israelske forskjellsbehandlingen på nedvurderende og stereotype holdninger til landene og kulturene disse jødene kommer fra og et ønske om å assimilere de nyankomne inn i den europeisk-jødiske kulturen.

Koblet med forestillinger i Israel om at disse jødene er høyreorienterte og «araberfiendtlige», blir bildet av dem misvisende og orientalistisk, mener Rosmer.

Tradisjonelt har jøder fra arabiske og muslimske land gjerne stemt på høyrevridde partier og deres eget religiøse parti Shas.

Men, i følge Rosmer er de viktigste grunnene til at disse jødene stemmer til høyre sosioøkonomiske, og har ikke nødvendigvis noe med den israelsk-palestinske konflikten å gjøre.

- De stemmer på disse partiene av sosioøkonomiske årsaker, fordi mange av dem driver egne småbedrifter og er opptatt av lavere skatter, og som en protest mot det som oppfattes som europeiske jøders sitt hegemoni og diskriminerende politikk.

Religionshistorikeren mener at kunnskap om hvorfor disse gruppene har gått til høyresiden og religiøse partier har manglet i fredsprosessen.

Vellykket fokus på utdanning

Midt under den opphissede debatten om Israels tilbaketrekning fra Gaza-stripen sommeren 2005 klarte utdanningsorganisasjonen HILA, “The Israel Committee for Equality in Education”, en foreldreorganisasjon i Israel, å samle jødiske og palestinske statsborgere i Israel til et seminar om felles problemer med diskriminering i utdanningssystemet.

Blant de jødiske deltakerne var det innbyggere fra Sderot, en liten by på grensen til Gaza der det høyrevridde Likud står sterkt og de fleste er sterke motstandere av den israelske tilbaketrekningen.

Religionsforskeren Rosmer deltok på samlingen og er imponert over den felles forståelsen disse jødiske og palestinske statsborgerne av Israel klarte å finne fram til.

- Disse kommer ikke sammen for å snakke om en fredsprosess, men for å snakke om utdanning og like rettigheter som statsborgere. Det interessante er at det blir et fysisk møte, og et møte der man lærer om hverandres situasjon, noe som i seg selv er viktig i et segregert samfunn, sier Rosmer.

Hun tror at mer kontakt av denne typen ville kunne være med på å utvide forståelsen av hva det er å være israelsk statsborger.

Det er store fysiske, psykologiske og sosiale avstander mellom de palestinske deltakerne fra en grenseby til Vestbredden, som i det israelske samfunnet ofte blir beskyldt for å hjelpe terrorister inn i landet, og de jødiske deltakerne fra Sderot.

Men allikevel klarte de å diskutere felles problemer som diskriminerte grupper i Israel.

Mislykkede intellektuelle

Men det er langt fra bare solskinnshistorier om samarbeid mellom jøder fra arabiske og muslimske land og palestinske statsborgere.

HaKeshet HaDemokratit HaMizrahit (Den østlige demokratiske regnbuen) kaller seg selv en sosial bevegelse og medlemmene er prinsipielle motstandere av både diskriminering av orientalske jøder og palestinere.

Men til tross for at de gjerne vil, får de ikke til å integrere palestinerne i sitt sosiale arbeid, i følge den norske religionsforskeren.

- De er i stand til å ha kontakt og teoretisk bryte ned grensene til palestinere, men det er vanskelig, fordi i praksis er de jødiske statsborgere og har jødiske rettigheter, mens de palestinske statsborgerne er på et helt annet nivå.

Disse intellektuelle ønsker å distansere seg fra europeiske israeleres fordommer om “orientalske jøder”. Samtidig ønsker de å finne tilbake til sine foreldres opprinnelige kultur, før de kom til Israel og ble kategorisert som «orientalere».

- Disse intellektuelle snakker fremdeles om traumatiske barndomsminner, om hvor flaut det var når mamma og pappa snakket arabisk på bussen.

- De har selv tatt på seg rollen med å av-arabisere og av-orientalisere sine foreldres kultur, både på vegne av foreldrene og seg selv.

Disse jødene blir fanget i et paradoks. På den ene siden ønsker de økt kontakt med palestinere, men samtidig vil de likestilles med eliten i det israelske samfunnet.

I følge Rosmer kan dette føre til en distansering fra både palestinere og fra majoriteten av jøder i arabiske og muslimske land.

- Disse intellektuelle kjemper for lik fordeling av ressurser innenfor det israelske samfunnet, mens palestinerne kjemper for en nasjonal sak.

- Ønsket om å tilhøre eliten gjør at de også blir fjernet fra majoriteten av såkalte orientalske jøder, samtidig som de får en tilhørighet med en elite som diskriminerer palestinere.

Disse lettere forvirrede “orientalske jødene” får altså problemer med å bestemme seg for hvilket ståsted de skal argumentere ut fra. Er de diskriminerte, nesten på lik linje som palestinere, eller nyslåtte medlemmer av det israelske elitesjiktet?

Langsiktige holdningsendringer

Samtidig som palestinere og israelere står lenger fra hverandre enn noen gang, er det heller ikke mye som tyder på at de interne forskjellene mellom jøder fra arabiske og muslimske land og europeiske jøder vil endre seg med det første.

- Utdanningssystemet og forskjellene i hvordan det behandler disse gruppene av jøder eksisterer fremdeles. Som alle vet, er utdanning veien fremover. Får du ikke høyere utdanning, forblir du en arbeider, som din far, understreker Rosmer.

Og det er heller ingen automatikk i at bedre forståelse mellom jøder fra arabiske og muslimske land og palestinske statsborgere av Israel vil føre til noen framskritt i fredsprosessen.

Selv om disse to gruppene av israelske statsborgere kan oppleve felles problemer i utdanningssystemet, er de altså fortsatt like uenige om hvem som har retten til det hellige land.

Men Rosmer tror at felles kontakt på lang sikt kan gjøre vilkårene for en fredelig løsning lettere.

- Dette vil på kort sikt ikke ha noen innvirkning på fredsprosessen, men kan på lang sikt føre til holdningsendringer, sier religionshistorikeren optimistisk.