Hvorfor er likestillingsbegrepet forbeholdt kjønn, mens vi vanligvis snakker om mangfold når det gjelder ulike kulturer eller etniske grupper?

Hvorfor snakker vi ikke like gjerne om kjønnsmangfold, eller om etnisk og kulturell likestilling?

Jeg tror det finnes flere grunner til dette. Noen av dem er etter mitt skjønn gode grunner – andre kanskje ikke fullt så gode. Jeg skal bruke dette innlegget til å reise noen spørsmål knyttet til denne tematikken.

Ulike prinsipper

Jeg mener at begrepene likhet og mangfold viser til ulike prinsipper – at likhet betyr at vi framhever det som er felles, mens mangfold handler om å vektlegge forskjeller, og betone det særegne og partikulære.

Samtidig er mitt hovedpoeng at det å stille noe likt ikke betyr å ignorere det forskjellige. Tvertimot. Likhet innebærer at vi er i stand til å etablere visse fellestrekk på tvers av – eller på tross av – opplevde forskjeller.

Det betyr ikke at forskjellene dermed forsvinner. Det betyr derimot at det skapes et nytt meningsnivå hvor vi blir enige om at disse forskjellene ikke skal telle.

Likestilling er derfor et begrep som befinner seg på et annet nivå enn mangfoldsbegrepet. Mangfold handler om å oppsøke forskjeller, verne dem og dyrke dem. Det handler om det konkrete og unike – mens likestilling handler om det som kan gjøres felles gjennom å abstrahere fra dette konkrete nivået.

Våre moderne ideer om like rettigheter, like muligheter, likt menneskeverd osv. er nettopp slike forsøk på å heve oss opp over forskjellighetenes konkrete mangfoldighet.

Lik og forskjellig

Nettopp derfor, fordi disse begrepene befinner seg på forskjellig nivå, kan ikke likhet og mangfold stå i noen absolutt motsetning til hverandre. Det er ikke sånn at enten er noe likt eller så er det helt forskjellig. Det avhenger av hvilke aspekter vi velger å vektlegge.

Både likhet og forskjell handler om måter å kategorisere på, og denne kategoriseringen kan utmerket godt foregå på begge nivåer samtidig.

For eksempel har de færreste problemer med å akseptere at epler og pærer er forskjellige, men at de samtidig er like i egenskapen av å være (klassifisert som) frukt. Ingen vil antakelig påstå at et eple må enten være eple (altså forskjellig fra pære) eller frukt (altså lik pære). Vi er fint i stand til å tenke både-og. Lik og forskjellig.

Når det gjelder fenomener som kjønn, kultur og etnisitet, klarer vi tydeligvis ikke denne fler-dimensjonale tenkningen like bra. Da slår som regel ett av nivåene inn som det grunnleggende, og vi får en enten-eller-vurdering. Enten snakker vi om likhet eller så snakker vi om forskjell. Dette lager en del pussigheter. Og ikke så lite trøbbel.

Likhet gjør debatt overflødig

For eksempel. Innenfor feministisk teori, hvor jeg tildels oppholder meg, finnes det en utbredt tendens til å tenke at enten er man såkalt likhetsfeminist og da benekter man stort sett kjønnsforskjeller, eller så er man forskjellsfeminist og mener følgelig at likestilling egentlig ikke er mulig, og kanskje ikke engang særlig ønskelig.

Denne type absolutte standpunkter vanskeliggjør etter mitt skjønn skikkelige diskusjoner om hva likestilling er og bør være. For det er jo nettopp i de situasjoner hvor kjønnene er posisjonert som forskjellige at spørsmålet om likestilling i det hele tatt oppstår som en problemstilling.

Dersom vi hadde vært definert som like i utgangspunktet ville hele debatten om likestilling vært overflødig – man trenger ikke likestille noe som allerede er likt.

Derfor er også den utbredte angst for at kjønnene skal bli helt like som man ofte møter i den offentlige likestillingsdebatten, basert på en misforståelse.

Ingen er helt like. Heller ikke innenfor hver enkelt kjønnskategori er man det. Kvinner er forskjellige, menn er forskjellige, vi er alle forskjellige som konkrete og individuelle personer.

Politisk versus privat sfære

Nettopp derfor må vi ha regler som definerer hva slags forskjeller som skal kjennes gyldige og telle i samfunnsmessig forstand, som kriterier for medborgerskap og sosiale rettigheter – og hvilke som er irrelevante som gjenstand for offentlig regulering og politisk intervensjon.

Dette berører i siste instans hva vi ønsker å henføre til den politiske versus den private sfære, og dette er alltid et verdispørsmål.

Den nye ekteskapsloven er et eksempel på akkurat dette. Her blir en forskjell som tidligere var gjenstand for utstrakt politisk regulering, og til og med forbundet med straff (homofil legning) nå erklært som irrelevant for ekteskapet som offentlig institusjon.

Dette betyr neppe at homofile og heterofile av den grunn blir ”like”. Mangfoldet består, men forskjellene er ikke lenger relevante som diskrimineringsgrunnlag innen den offentlige sfære. De er blitt en privatsak.

Med andre ord, når vi likestiller kjønn, eller seksuell orientering, gjør vi i en viss forstand det samme som det som skjedde med religionsutøvelse i det tidlig-moderne Europa – vi privatiserer det som måtte være av forskjellighet.

Vi sier at det ikke skal telle i forhold til offentligheten om du er mann eller kvinne, homo eller hetero, eller for den saks skyld jøde eller greker, fordi vi er alle en – om ikke lenger i Jesus Kristus så i hvert fall i egenskap av samfunnsborgere. Hva og hvem du velger å være i privatlivet er ikke vår sak.

Kamp om grenseoppganger

Dette er idéer som i Europa får sitt gjennombrudd på midten av 1600-tallet, og som markerer starten på det moderne skillet mellom den private og den offentlige sfære. Og dette er et skille som etter mitt syn er helt grunnleggende som premiss for et demokratisk samfunn.

Samtidig er det et skille som i et kjønns- og likestillingsperspektiv ofte har fungert heller tvilsomt. Problemet (og her er det mange misforståelser) handler imidlertid ikke om selve prinsippet – at det er nødvendig å skille mellom privatliv og offentlighet. Det handler snarere om hva (for ikke å si hvem) som skal henføres til den private sfære og hva som skal være et offentlig anliggende.

Spørsmålet er med andre ord alltid hva som skal likestilles og allmenngjøres – og hvilke forskjeller vi i offentlige sammenhenger velger å se bort fra og henvise til privatsfæren.

Kamp og uenighet om disse grenseoppgangene har preget den feministiske bevegelsen helt fra 1700-tallet og til i dag, og uenighetene har vært store. Og her nærmer vi oss antakelig en forklaring på hvorfor likestillingsbegrepet så stor grad synes å være forbeholdt kjønn, og til en viss grad også seksualitet.

Dette er fenomener hvor vi er blitt vant at det finnes et skille mellom hva som bør være offentlig relevant og hva som ikke bør være det – og at dette skillet kan og må diskuteres.

Totale gruppeidentiteter

Med kultur og etnisitet forholder det seg – foreløpig – annerledes. Dette er begreper som av ymse grunner er kommet til å stå for altomfattende og overgripende totaliteter, hvor det enkelte individ, i hvert fall hvis det kommer fra en ”fremmed” kultur, ikke forutsettes å kunne tenkes – eller tenke – adskilt fra denne.

At dette er et kulturbegrep som etter mitt syn er dypt u-antropologisk, skal jeg som antropolog la ligge i denne sammenheng. Ikke desto mindre er det et kulturbegrep som er blitt mer og mer vanlig innen vår globaliserte verden – på tross av (eller kanskje nettopp på grunn av) tiltakende kulturell hybriditet.

Kultur og etnisitet blir oppfattet som essensielle og totale gruppeidentiteter, hvor grensen mellom det private og det offentlige – det individuelle og det samfunnsmessige – ikke forutsettes å eksistere.

I en slik forståelsesramme blir det å likestille ”kulturer” eller ”etniske grupper” noe helt annet enn å likestille kjønn. Det handler ikke på samme måten om å likestille individer som sosiale personer ved å se bort fra deres private individualitet.

Det handler snarere om å likestille ulike sosiale former – innen en og samme samfunnsform. Og det er i en viss forstand både logisk og politisk umulig. I hvert fall hvis disse formene står i motsetning til hverandre når det gjelder grunnleggende prinsipper for rettsstat og samfunnsliv.

Verdiene i bunnen

Derfor snakker vi heller om kulturelt og etnisk mangfold – som regel uten å spesifisere hva vi mener. Og det er etter mitt syn svært uheldig.

For også mangfoldsbegrepet må presiseres i retning av hva som kan sidestilles og anerkjennes som legitim forskjellighet – i hvilke sammenhenger. Og igjen er det snakk om hva som skal regnes som offentlig og privat.

Er for eksempel hijab å forstå som en privat meningsytring eller troserklæring (selv om den bæres offentlig), eller representerer den et krav om anerkjennelse av muslimsk familierett? Kan kvinnelig omskjæring regnes som en privatsak? Kan mannlig?

Og kan vi akseptere antallsnøytrale ekteskap (altså flergifte) på samme måte som vi nå har akseptert kjønnsnøytralitet?

Svarene på disse spørsmålene gir seg ikke selv. De er i høyeste grad diskutable – og vi har ikke noe annet valg enn å fortsette å diskutere dem. Men de viser etter min mening at hverken likestilling eller mangfold kan oppfattes som et gode i seg selv.

Det kommer an på hva som likestilles – eller mangfoldiggjøres. Og det kommer an på hvilke verdier vi har valgt å legge i bunnen.

__________________________

Kronikken er basert på innlegg holdt på sensommertreffet til Institutt for samfunnsforskning, 20.8.008.