Samiske navn ble fortiet

Som et ledd i nasjonsbyggingen på 1800-tallet ble samiske navn først undertrykt og deretter fortiet.

Published
"Den samiske boformen har variert med tidene selv om vi har et stereotypisk bilde av den, representert av denne familien fra 1900."
"Den samiske boformen har variert med tidene selv om vi har et stereotypisk bilde av den, representert av denne familien fra 1900."

Da den norske nasjonen skulle bygges og territoriet i Finnmark hevdes, ble de samiske stedsnavnene byttet ut med norske navn.

Mot slutten av unionstiden ble fornorskingen satt i gang, og den fortsatte langt ut på 1900-tallet.

Kolonisering

– Fornorskingen av de samiske navnene i Finnmark var en form for kolonisering. Det var et viktig politisk virkemiddel for å hevde herredømme over området, og hadde en spesiell rolle i assimileringspolitikken, sier Kaisa Rautio Helander ved Samisk Høyskole.

Hun har avlagt doktorgrad på temaet ved Uleåborgs universitet i Finland.

Fornorskingen av de samiske stedsnavnene begynte tidlig, men skjøt fart i 1870-årene da det ble nedfelt i regelverk at de norske navnene skulle brukes og prioriteres i offentlig sammenheng.

– I avhandlingen bruker jeg begrepene toponymisk undertrykking og toponymisk fortielse om navnepolitiske strategier.

- Ved toponymisk undertrykking ble det norske navnet gitt prioritet mens det samiske navnet ble brukt i parentes, og gjerne i mindre skriftstørrelse, forteller Helander.

Betegnelsen toponymisk fortielse bruker hun om tilfeller hvor det norske navnet rett og slett erstattet det samiske navnet.

Opprettholdt hierarkiet

– Disse strategiene ble brukt for å bygge en oppfatning av norsk bosetting på samiske områder.

"Kaisa Rautio Helander."
"Kaisa Rautio Helander."

- Det har oppretthold hierarkiet mellom norske og samiske stedsnavn og har ført til at norske navn fortsatt blir sett på som “riktige” navn i forhold til de opprinnelige samiske navnene som bygger på en muntlig tradisjon, sier hun.

I 1902 kom det en ny jordsalgslov som slo fast at navn på eiendommene skulle være norske. Etter at loven ble innført kunne ikke lenger samiske bosetningsnavn brukes i offentlige sammenhenger.

– Da var fornorskingsprosessen for eiendommer og bosetninger fullført. For naturnavn, altså navn på fjell, fjorder, elver og så videre, fortsatte fornorskingen utover til 1930-årene, forteller Helander.

Sør-Varanger og Nesseby

I doktoravhandlingen har hun spesielt sett på utviklingen i Sør-Varanger og Nesseby som er sentrale samiske områder i Øst-Finnmark. Sør-Varanger ble valgt fordi dette er det siste landområdet som ble norsk. Nesseby ble brukt for å sammenligne fornorskingspolitikken.

– Sør-Varanger ble ikke norsk før i 1826. Først da ble grensen mellom Russland og Norge trukket opp. Norske navn ble derfor en viktig del av en bevisst politikk for å bygge nasjonen og det norske territoriet, sier hun.

I sin forskning har hun ikke funnet forskjeller på navnepolitikken i Nesseby og Sør-Varanger.

Dekolonisering

– Etter andre verdenskrig har det etter hvert skjedd en forandring i navnepolitikken. Særlig etter stedsnavnloven i 1990 har en dekolonisering av navneforrådet blitt en viktig del av arbeidet med samiske navn i offentlig bruk.

- Men fortsatt er det tungt å få inn de samiske bosetningsnavnene i offentlig bruk, sier hun.

Helander har også tatt for seg de forskjellige språklige strategiene som ble brukt for å danne det norske navnet på stedene.