- Det er ganske store forskjeller i oppdragelsesmetodene, forteller Cecilie Jávo. De samiske foreldrene er opptatt av å herde barna, og gir dem ofte stor frihet og selvbestemmelse. Samtidig er også kontrollmetodene annerledes, og foreldrene kan ofte erte og lure barnet, eller skremme det med overnaturlige vesener.

Tradisjon

- Jeg lurte på om de tradisjonelle samiske oppdragelsesmetodene fremdeles påvirket dagens foreldre, forteller Jávo, som er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og avdelingsoverlege ved den barne- og ungdomspsykiatriske klinikken i Karasjok.

Derfor kartla hun både holdninger og praksis i barneoppdragelsen i samiske og norske hjem i Finnmark. 321 fedre og mødre med barn i fireårsalderen ble intervjuet og resultatene sammenlignet. Undersøkelsen var del i Jávos doktorgradsarbeid ved Universitetet i Tromsø.

- Det finnes ingen tvil om at arven lever videre, sier Jávo. I samiske familier er det for eksempel fremdeles vanlig at barna selv bestemmer når de skal spise og sove.

Nesten halvparten av de samiske foreldrene lot barna spise når de var sultne, mens nesten alle norske familier hadde faste måltider. Hvert fjerde samiske barn regulerte selv når det skulle sove, i motsetning til de norske familiene der det var fast sengetid.

Samiske familier hadde generelt færre regler og restriksjoner for lek, måltider og søvn. På den annen side var foreldrenes kontrollmetoder ofte røffere enn i de norske familiene.

Skremmer og erter

- Det er overhodet ikke snakk om vold, sier Jávo, men de samiske foreldrene kan godt dele ut et klaps eller true med et. Men ofte er taktikkene mer indirekte enn i norske familier. Man lirker og lurer barnet til å gjøre som man vil.

I stedet for å sette opp en regel om at barnet ikke får lov til å leke ved elva, forteller de kanskje heller at vanndraugen kan komme og ta dem hvis de ikke passer seg. Over halvparten av de samiske foreldrene sier at de skremmer med overnaturlige vesener, mens praktisk talt ingen av de norske foreldre bruker denne metoden.

- I tillegg er det faktisk vanlig å erte ungene som en del av oppdragelsen, forteller Jávo. Det finnes til og med et eget samisk ord, narridit, for denne kontrollmetoden.

“Åååå stakkars, du er jo så liten, du”, kan mora si når fireåringen har tisset i buksa, “kom til mamma så skal du få pupp. Se her!”. Og så later hun som om hun skal knappe opp blusen. Barnet synes naturlig nok situasjonen er pinlig, og bestemmer seg for å knipe igjen bedre neste gang.

- Slik får foreldrene barnet til å ønske å kontrollere sin egen oppførsel. Men som en motvekt til denne herdingen opplever de samiske ungene en stor grad av både fysisk og psykisk nærhet og kjærlighet, påpeker Jávo.

Barna får ofte sove sammen med foreldrene til de er ganske gamle, og det er svært få restriksjoner på kontakten og samværet med de voksne. I norske hjem kan barna ofte bli sendt ut i et annet rom for å leke, slik at de voksne skal få litt voksentid. Samiske foreldre synes gjerne dette er brutalt.

Balanse

De samiske foreldrene legger vekt på indre kontroll, i motsetning til ytre, og målet er selvstendighet, hardførhet og indre styrke.

- Barn blir ikke trygge og selvstendige uten en god basis i kjærlighet og nærhet, sier Jávo. Det er nettopp balansen av denne omsorgen og de røffe, frie omgangsformene som gjør oppdragelsen god.

Til tross for de store ulikhetene mellom den samiske og norske oppdragelsen, var det ingen forskjell når det gjaldt adferdsproblemer hos barna.

- Det er viktig at man er klar over at oppdragelsesmetodene kan være ulike, men at resultatene kan være like gode, sier Jávo. Når fagfolk skal arbeide på tvers av kulturer er det ofte duket for misforståelser, og derfor bør barnevern, helsestasjoner og skole ha kunnskaper om de ulike tradisjonene.

Konflikter

Det er lett å se for seg hvilke konsekvenser uvitenheten kan få. Barnevernet kan for eksempel lett komme til å tolke de frie måltidene og leggetidene som omsorgssvikt eller mangel på grensesetting.

Helsepersonell vil ofte oppfatte det å la større barn sove i foreldrenes seng som unormalt, og råde de voksne til å flytte barnet til et eget rom. Men tar man bort dette nærhetsaspektet i den samiske familien, vil kanskje herdinga av barnet og treninga til tidlig selvstendighet bli for dominerende.

- Lærere og barnehagepersonell bør også være klar over forskjellene, mener Jávo. De samiske barna er ikke vant til å måtte innordne seg i strenge regelverk og ser kanskje ikke vitsen med å komme og gå til faste tidspunkter. Dette kan nok fort bli tolket som atferdsvansker.

Og det er nettopp forholdet mellom hjem og skole som skal under lupa i Jávos neste prosjekt. I mellomtida kan jo vi andre tygge litt på ideen om at det ikke nødvendigvis finnes én eneste perfekt strategi for barneoppdragelse, men parallelle, likeverdige metoder tilpasset det samfunnet og de tradisjonene folk faktisk lever i.