Alarm om falske minner

Ved Betania Malvik distriktspsykiatriske avdeling hjelpes pasienter til å huske groteske overgrep de ikke visste om. Leder for behandlingen vil ikke gi intervjuer til kritiske medier. Professor Svein Magnussen, ekspert på vitnepsykologi, mener pasienthistoriene ligner påfallende på falske minner.
26.1 2007 05:00

Betania Malvik distriktspsykiatriske avdeling ligger 15 kilometer fra Trondheim sentrum. Det siste året har Betania Malvik tilbudt et program for pasienter med traumer etter seksuelle overgrep.

Grupper på seks døgnpasienter skrives inn for ti intensive uker, med et minimum av 40 timers psykoterapi. I programmet inngår også en rekke behandlingsformer som kreative øvelser og psykodrama.

Frem kommer historier pasientene ikke kunne huske før de ankom. Etter behandling husker de at de skal ha blitt tvunget til å drikke urin og spise ekskrementer og oppkast. Sadistisk tortur og et svært høyt antall overgripere går også igjen.

Professor Svein Magnussen ved Universitetet i Oslo er ekspert på vitnepsykologi og hukommelse. Han mener beretningene fra Malvik minner sterkt om falske minner, og sier det er lett å få pasienter i terapi til å huske ting de slett ikke har vært med på.

Programmet ved Betania Malvik finansieres blant annet av driftstilskudd fra St. Olavs Hospital i Trondheim, men denne støtten er nå under en planlagt avvikling og vil bare fortsette ut 2008. Avviklingen skyldes, så vidt forskning.no erfarer, en ren organisatorisk omdisponering.

Uhyrlige historier

I det siste er et antall pasienthistorier fra Betanias behandlingsprogram blitt brakt videre i Adresseavisen. Fortellingene som kommer fra pasientene er uhyrlige. Pasienter forteller om å ha blitt tvunget til å drikke urin og spise ekskrementer og oppkast. Flere sier de har måttet overvære drap av dyr de har vært glade i. Sadistisk tortur og et svært høyt antall overgripere går også igjen i pasientenes historier slik de formidles av Adresseavisen.

Mange av pasientene sier de ikke husket overgrepene før de kommer i intens terapi.

- Minnene om de verste overgrepene ser ut til å være så fortrengte at et sammenhengende behandlingstilbud som Betanias (10 uker), er nødvendig for å få de vondeste overgrepsopplevelsene fram i lyset, sier psykodramaterapeut Aud Steinsbek til Adresseavisen. Steinsbek arbeider ved Betania.

Påfallende mange av pasienthistoriene er nærmest identiske med dem som kom fram som følge av at falske minner ble plantet i pasienter av terapeuter, noe som førte til en regulær heksejakt på overgripere på åtti- og nittallet. Men spørsmål om hvorvidt pasientenes beretninger er korrekte, avfeies av Betanias fagmiljø.

- Hvorfor skal noen dikte om dette? er Aud Steinsbekks motspørsmål da Adresseavisens journalist kommer med en kritisk innvending.

Trekker intervju

Behandlingen av pasienter med traumer etter seksuelle overgrep ved Betania ledes av spesialpsykolog Turid Kavli, som gjentatte ganger har uttalt seg om behandlingsprogrammet i media. Kavli ble intervjuet av forskning.no til denne saken, men valgte å trekke intervjuet etter å ha lest gjennom sine sitater.

I en e-post skriver Kavli at hun er skeptisk til forskning.nos vinkling, fordi forskning.no er “opptatt av om overgrepsoffer er troverdige. Og om behandlere er troverdige.” Kavli skriver også at hennes anliggende er å tilby behandling der pasienten blir tatt på alvor, og at hun “ønsker å prioritere dialog med media” som har samme perspektiv på hennes virksomhet som hun selv har.

Svein Magnussen er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. Magnussen er fast medlem i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker og medlem av Det Norske Videnskabs-Akademi.

Magnussen er ekspert på vitnepsykologi og hukommelse, og en av de få i Norge som har arbeidet med problematikken rundt falske minner. Resultatet av arbeidet kan blant annet leses i hans bok Vitnepsykologi. Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal. (Abstrakt forlag, 2004).

Magnussen mener det er viktig om pasienters minner er ekte eller ikke. Han peker på at falske minner har vært et problem ved saker som dreier seg om seksuelle overgrep. Slike minner får enorme konsekvenser både for pasientene og dem som blir utpekt som overgripere.

- Fra internasjonal forskningslitteratur har vi en rekke eksempler på historier som være plantet, fastslår Magnussen.

Konstruktiv hukommelse

Magnussen forstår at det kan høres fantastisk ut at noen kan huske ting de ikke har opplevd, men understreker at det er ganske enkelt å overbevise mennesker om at de har vært med på noe som ikke har hendt.


“Svein Magnussen. Foto: Maria Sætre, Senter for Grunnforskning.”

- Hukommelsen er ikke som et videoopptak. Tvert om er hukommelsen konstruktiv, og gjenskaper fortiden på grunnlag av mange kilder. En av disse kildene er hva som egentlig hendte, mens andre kilder er hva vi har tenkt og forestilt oss og hva vi senere har fått vite. Alle disse kildene går inn i rekonstruksjonen av minnene. Nå og da taper minnet helt kontakt med hva som virkelig har skjedd, og fantasi kan fremstå som ekte minner.

- Kan falske minner oppstå i en terapisituasjon?

- En del personer med psykiske problemer leter etter en årsak til problemene i tidligere faser av livet. De spør seg om det har skjedd dem noe som gjør at de har det så ubehagelig. Dersom overgrepstemaet kommer opp, enten fordi personen selv kommer på det, har hørt om det i media eller psykoterapeuten foreslår at et overgrep kan være årsaken og ber vedkommende søke i sin historie, så kan det i en terapisituasjon oppstå falske minner om overgrep, sier Magnussen.


 

Historiene kommer gjerne gradvis frem, og kan hjelpes fram av psykoterapeuter som oppmuntrer pasientene. Disse terapeutene støtter seg gjerne til teoretiske modeller som mener at psykiske problemer ofte skyldes overgrep, modeller som underbygges av ekstremt høye tall på antall overgrep. I miljøet rundt Betania brukes tall som at 10-15 prosent av befolkningen utsettes for overgrep som barn.

Groteske historier

Så hvordan kan man skille falske minner fra virkelighet? Dette er selvfølgelig vanskelig, men Magnussen peker på en rekke signaler som bør få varselsklokkene til å ringe.

- Det som karakteriserer falske minner er at historiene ofte blir så groteske. Alle de berømte eksemplene vi har fra internasjonal forskning handler om grov tortur, om satanistiske ritualer, om avføring og urin og så videre, sier Magnussen.

Dette ligner påfallende på beretningene som kommer frem i Adresseavisen.

- Disse historiene er veldig like over hele verden, og er blitt grundig undersøkt. Amerikanske føderale myndigheter har etterforsket hundrevis av slike påstander, og ikke funnet ett eneste eksempel på at påstandene stemmer. Man burde spørre seg om dette er falske minner produsert gjennom å søke etter årsaken til de problemene man har her og nå.

Ofre for overgrep husker

Magnussen mener et annet faresignal ved Malvik-saken er pasienter som ikke tidligere har visst at om de er blitt utsatt for overgrep, men begynner å huske overgrepene etter intens behandling på Malvik.

- Men all forskning viser at folk som har vært utsatt for overgrep, i de aller, aller fleste tilfeller husker dem. Regelen er at mennesker etter femårsalderen husker overgrep, de fortrenger dem ikke. Begrepet “fortrengning” er det ingen forskere innenfor hukommelse som opererer med. Så det at folk i voksen alder plutselig husker noe svært grovt som de ikke har visst om tidligere, er en sterk indikator på falske minner, sier Magnussen.

- Kan ikke pasienthistoriene ha en kjerne av sannhet? En av dem som intervjues av Adresseavisen sier at hun opprinnelig husket to overgipere, mens hun etter behandling ved Malvik husket seksten. Men hva med de to opprinnelige overgriperne? Kan det ikke være snakk om et reelt tilfelle av overgrep som så eventuelt blir blåst opp?

- Ja, helt klart. Jeg vil ikke ta konkret stilling til saker jeg ikke kjenner utover avisoppslagene, men det er klart at falske minner og faktiske minner kan blandes.

- Overgrep forekommer

Magnussen minner også at seksuelle overgrep faktisk forekommer, og er et reellt samfunnsproblem. Selv om omfanget nok er vesentlig lavere enn de tallene som opereres med i miljøet rundt Betania, som samarbeider med flere brukerorganisasjoner for ofre for seksuelle overgrep.

Han tviler heller ikke på at Betanias behandlingsprogram har de beste hensikter og drives at et ønske om å hjelpe mennesker som har det vanskelig.

- Men hva slags hjelp er det dersom man får pasientene til å huske groteske ting som ikke har skjedd? spør han.

Her er noe av det Adresseavisen har skrevet i anledning Betania-saken:

“Flere i gruppen fortrengte lenge de vonde barndomsminnene, men traumene fra fortida dukket fram igjen i form av «flash-backs», kroniske sykdommer og smerter - ofte i tilknytning til egen graviditet og fødsler.”

“Det er ikke sikkert pasienten selv vet at han/hun har vært utsatt for overgrep som barn. Men et spørsmål fra en sykepleier eller lege kan sette i gang en tanke- og huskeprosess.” (Anja Hovde, pasient ved Betania, ved et foredrag for helsepersonell. I følge artikkelen ble tilhørerne “oppfordret til å stille spørsmål om seksuelle overgrep til pasienter som viser uforklarlig angst eller adferd.”)

- Jeg ante ikke at så mange som 10 - 15 prosent av befolkningen har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. (Tilhører ved Anja Hovdes foredrag.)

“Da behandlingen startet, hadde jeg klare bilder av to overgripere. Nå er jeg oppe i 16.” (Anonym pasient ved Betania.)

“Vi som er her i rommet har vært utsatt for drøyt 60 overgripere - og hundrevis, kanskje tusen overgrep - til sammen.” (Anja Hovde, pasient ved Betania. Hun intervjues sammen med fem andre pasienter.)

“En rekke av våre brukere forteller om mange krenkere. Det er mer regelen enn unntaket” (Aud Steinsbekk, psykodramaterapeut ved Betania.)

“Oftere enn før har de erfarne behandlerne fått høre historier om gruppevoldtekter, om sadistisk tortur og om flere overgripere som har stått i ledtog med hverandre.”

“Mine overgripere eksperimenterte med meg som om jeg var en bruksgjenstand. De torturerte meg med strøm og vann.” (Anonym pasient.)

“Flere i gruppen forteller at de ble tvunget til å drikke urin, spise avføring og eget oppkast. Å se på drap av dyr de var glad i, var også en del av torturen.”

“I min familie har overgrepene pågått i minst tre generasjoner.” (Anonym pasient.)

“Mange av våre søkere har vært innlagt i psykiatrien tidligere. Men der har man tradisjonelt vært mer opptatt av symptomer enn årsakene til dem.” (Turid Kavli, leder for behandlingen.)

“Når noen får så sterke reaksjoner at de kaster opp, henter vi bøtte og klut.” (Aud Steinsbekk, psykodramaterapeut ved Betania.)

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord

Annonse

Annonse