Aida Al-Aqeel er spesialkonsulent for medisinsk genetikk ved militærhospitalet i Riyadh i Saudi-Arabia. Nylig var hun deltager på et seminar på Rikshospitalet i Oslo, der hun snakket om muslimske perspektiver på bioteknologi.

Al-Aqeels forelesninger var dels et lynkurs i Koranen, dels betraktninger rundt praktisk medisinsk og genetisk arbeid.

Fem etiske retningslinjer

- Hva er hovedforskjellen mellom en muslimsk tilnærming til medisin og bioteknologi, og den mer sekulære eller kristent påvirkede man vil finne i Vesten?

- I islam er det fem etiske grunnprinsipper for hvordan man skal behandle mennesker, prinsipper som har vært fastlagt siden profeten Mohammeds dager.

- Disse fem prinsippene pålegger deg å opprettholde et individs liv, og å opprettholde hans avkom, altså den kommende generasjonen. Du må også ta vare på hans intellekt, altså sørge for at mennesket har et sunt sinn.

- Du må også forsvare hans eiendom, og ta vare på hans ære og integritet. Dette er viktige etiske retningslinjer som må følges i et muslimsk samfunn, sier Al-Aqeel.

Disse reglene gjelder selvsagt ikke mindre når man arbeider med medisin eller når man forsker.

Al-Aqeel mener at troen må være med i all forskning, og forskere må støtte seg til islams skriftlige fundamenter som Koranen, Sunna (muslimsk sedvane) og Sharia (muslimsk lov).

Logikk er selvfølgelig viktig når slike regler skal anvendes i praksis, og hjelp søkes hos dem som er spesielt trent i å tolke disse kildene. Når man møter et etisk problem, tas problemet opp i et etisk råd bestående av islamske jurister (Ulema), medisinske spesialister, verdslige jurister og lignende. Disse utsteder så en fatwa.

Lærde og leger

- Som medisinere kan vi ikke gjøre noe med mindre våre lærde sier OK. Så jeg ville ikke kunne presentere noe av det jeg presenterte på seminaret her i Oslo hvis jeg ikke hadde fatwaen fra et islamsk juryråd med meg, understreker Al-Aqeel.

Ordet fatwa har fått en nifs klang i Vesten etter Rushie-saken, men”fatwa” betyr ganske enkelt “forordning” og er en dom utlagt av en mufti, en islamsk skriftlærd.

Denne forordningen sier noe om hvordan muslimer bør forholde seg til et bestemt spørsmål, og det finnes fatwaer for alt mulig. For eksempel denne som sier at AIDS-pasienter ikke får diskrimineres.

Saudi-Arabia er, som majoriteten av verdens muslimer, sunni-muslimsk. Sunni-islam har, i motsetning til for eksempel katolisismen, ingen sentral autoritet. Dette betyr at det kan være mange forskjellige lærde som utsteder fatwaer om samme spørsmål, som dermed gjerne kan være ulike.

Religion kontra faglig etikk?

- At vi er avhengige av lærde gjelder ikke bare oss medisinere, det gjelder også våre pasienter. De ville aldri gå med på det vi sier til dem, med mindre de var 100 prosent sikre på at våre råd og våre inngrep ikke stred mot deres religion. Vår tro og religion er så sterk at vi ikke kan gjøre noe som ville være i strid med den. Fordi vi tror at våre handlinger og vår tro vil bli vurdert (av Gud, journ. anm) ved slutten av livet.

- Hvor forskjellig er dette fra hvis jeg, som er ateist, var en doktor og arbeidet i det temmelig sekulære Norge? Jeg ville jo også måtte leve opp til samfunnets moralske normer i mitt arbeid?

- Det ville likevel være annerledes, fordi vi har disse strenge retningslinjene fra vår islamske tro og våre islamske råd. Vi må ha disse retningslinjene, hvis ikke ville vi ikke ha mulighet til å gjøre noe av den forskningen vi har gjort.

- For eksempel utfører vi genetisk diagnose på embryoer fire til fem dager etter befruktning. Slik jeg forstår det, har man ikke adgang til slike diagnoser i Norge.

- Men for en muslim er dette i orden, dersom vi gjør dette veldig tidlig. Da gjør vi nemlig ikke noe som strider med religionen, siden det står i Koranen at embryoet besjeles ved 120 dager. Samtidig gjør vi noe godt for våre pasienter, forteller Al-Aqeel.

Pragmatisme og korantro

Det kan fort virke merkelig at Saudi-Arabia er mer åpne for fosterdiagnostikk enn Norge. Men det er en bakenforliggende logikk i dette.

I islam kommer menneskets velferd i første rekke, forklarer Al-Aqeel. Dette budet tar presedens også over religiøse regler. Derfor vil abort, som ellers ikke ville bli godtatt i Saudi-Arabia, bli gjennomført når det er snakk om å redde morens helse.

Ellers er reglene strenge; Saudi-Arabia godtar for eksempel ikke voldtekt som grunn for abort.

Et mer overraskende eksempel, når man tenker på hvor “uren” grisen er i islam, er at Al-Aqeel vil godta å operere inn griseorganer hvis det kan redde pasientens helse. Denne pragmatismen kan vise seg å være viktig ettersom bioteknologien gjør seg merkbar i det stadig mer ressurssterke Midt-Østen.

Ellers vil saudiarabisk tenkning rundt bioteknologi være påvirket av islams strenge regler for seksualitet. Tanken om at seksuell utfoldelse skal holdes innenfor ekteskapet gjør at for eksempel sæddonasjon og surrogatmødre vil være utenkelig.

Dette er delvis et resultat av at Midt-Østens ættesamfunn har hatt påvirkning på islamsk tenkning. Slike dilemmaer kan fort føre til uklarhet om arveforhold, farskap og så videre.

Dette har gjort at enkelte kommentatorer anser at både islam og jødedommen er mer avslappet overfor bioteknologi enn den kristne og verdslige tenkningen som råder i for eksempel Norge.

Islamic World Leagues råd kom da også i 1998 fram til en uttalelse som åpnet for en mer liberal bioteknologisk holdning på dyr, men ikke på mennesker.

Inngifte

Et annet utslag av ættetenkningen er inngifte; det at nære slektninger, for eksempel fettere og kusiner gifter seg med hverandre.

Praksisen er kulturell og ikke religiøs, og i dag finner man skikken blant annet hos såkalte “travellers” i Irland, hos zoroastrianere og enkelte ortodokse jødiske miljøer. Det har blitt anslått at 20 prosent av menneskeheten praktiserer inngifte, og skikken er blitt en varm potet også i Norge.

Inngifte kan ha skrekkinngytende effekter på barn. Under seminaret viste Al-Aqeel fram hjerteskjærende bilder av spedbarn som er blitt deformert av genetiske problemer som følger med inngifte.

Enkelte familier kan hele få barnekull med de samme genetiske defektene. Et av de viktige arbeidsfeltene for en genetiker som Al-Aqeel er derfor å råde familier som kommer til henne med slike barn.

Inngifte stoppes?

- Inngifte har også forekommet i Norge, men ble stoppet. For en som står utenfor den muslimske verden, melder spørsmålet seg om det ikke ville være en bedre ressursbruk å forsøke å stanse inngiftet, i stedet for å bruke store ressurser på å forsøke å lindre de negative konsekvensene?

- Fordi du ikke kan forandre skikkene til en kultur som går tilbake i lang, lang tid. Vi har forsøkt. Verdens Helseorganisasjon (WHO) holdt i 1994 og 1996 møter for å motarbeide inngifte. Men de fant ut at det var umulig fordi dette er del av kulturen. Det har å gjøre med bånd mellom familiene, med arv og økonomiske og sosiale forhold konsekvenser.

- Mine pasienter kan ha to eller tre barn med fødselsdefekter, og jeg kan se at de forstår hva jeg sier til dem når jeg gir dem rådgivningstimer. Men for storparten av befolkningen, som ikke har slike problemer i familien, og ikke forstår konsekvensene av det, tror ikke på oss når vi sier at inngifte fører til genetiske misdannelser. De mener heller at det er Guds vilje, avslutter Al-Aqeel.