Om stamceller, håp og skrekk

Handler stamcelledebatten om å ofre spirer til liv mot medisiner som kan redde millioner? Eller er debattantene fanger av sine egne håp om snarlig redning fra uhelbredelige sykdommer, og en iboende skrekk for inngripen i menneskets utvikling?

For øyeblikket foregår det en forrykende debatt rundt de etiske aspektene ved forskning på celler fra befruktede menneskeegg.

Hva skjer med menneskeverdet og respekten for livet når potensielle mennesker blir ofret for vitenskapens fremme? På den anne side må vi huske at det snakk om forskning på overtallige egg fra assistert befruktning. Disse eggene skal uansett ødelegges, og vil aldri få vokse opp til barn.

Dermed blir det kanskje etisk riktigere å bruke ei dødsdømt menneskecelle til forskning som kan redde liv, framfor å sende den urørt i døden?

Disse spørsmålene er vanskelige nok i seg selv, men går du dypere i saken oppdager du at problemstillingene over bare dupper i overflata av stamcelledebatten.

For er utsiktene til livreddende medisiner så nære og realistiske som vi får inntrykk av, eller er håpene om lindring blåst opp i uoppfyllelige dimensjoner? I så fall, kan vi fremdeles rettferdiggjøre eventuelle etiske overtramp mot ufødt liv?

Og, mens vi er inne på menneskespiren, er det virkelig bruddet mot livets ukrenkelighet som provoserer motstanderne mest? De har gjerne ikke like store innvendinger mot at befruktede egg blir kastet.

Ved nærmere ettersyn er stamcelledebatten et minefelt av etisk inkonsekvens og gale premisser.

Det tosidige håpet

Håp er ikke alltid av det gode, mener forsker Thorvald Sirnes fra Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen.

Syke og pårørende griper grådig håpet om lindring og helbredelse fra sykdommer som tar både liv og livskvalitet, og slik blir stamcelleforskningen omspunnet av enorme forhåpninger. Men forventningene ligger himmelhøyt over ethvert realistisk resultat i overskuelig framtid.

- Det er en betydelig overselging av de potensielle terapiene som skal komme ut av stamcelleforskningen, sier professor Jan Helge Solbakk fra Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

- I virkeligheten dreier det seg for øyeblikket stort sett om grunnforskning som ikke nødvendigvis vil ende i noen terapi. Målet med mye av forskningen vil først og fremst være å få en bedre forståelse av hvorvidt stamceller kan brukes til medisinsk behandling.

Det betyr imidlertid at debatten vi har i dag faktisk ikke dreier seg om den reelle stamcelleforskningen, men om en idé om hva vi håper at feltet skal bringe i framtida.

Det er ikke helt greit, mener Sirnes.

Skaper unntakstilstand

- Håp er nødvendig som drivkraft i vitenskapen, men er bruken av håp så etisk triviell som vi tror? spør Sirnes.

Vi får følelsen av at vi, for første gang i historien, er i den ekstraordinære situasjonen at vi kan legge sykdom og lidelse bak oss. Det må vel legitimere ekstraordinære tiltak, som å bruke menneskeegg til forskning?

- Denne oppfattningen setter regjeringa i en legitimeringsmodus, fortsetter Sirnes.

- For hvem tør vel å ta ansvaret for at dette ikke blir mulig? Det skader vel ikke å prøve, uansett utfall?

Men faktum er at det kan skade, mener Sirnes. Det enorme fokuset på stamcelleforskningens forventede resultater kan svinge søkelyset bort fra andre teknikker som kan ha potensialer.

Fortrenger andre alternativer

Dessuten blir vi blinde for hvor lovende den nye forskningen er. Foreløpig er det aller meste av stamcelleforskningen grunnforskning, og vi vet rett og slett ikke hvilke nytte den får i framtida, eller når nye behandlingsformer måtte bli tilgjengelig.

Men nøkterne uttalelser om hvor feltet står ser ut til å ha liten innvirkning på håpstenkningen rundt stamcelleforskningen.

- Tap og tilbakeslag blir lett føyst unna, og gamle håp blir glemt for nye håp uten at vi tar noen generell lærdom når teknologien møter veggen, sier Sirnes.

- Det blir umulig å argumentere mot denne håpsdynamikken, som til slutt kortslutter den politiske debatten.

Ettertanken blir borte, mens fortvilede syke får falske forhåpninger, og senere sviende skuffelser når de revolusjonerende behandlingsformene lar vente på seg.

Ikke som alternativ medisin

"Kan stamcelleforskningen revolusjonere medisinsk behandling?"
"Kan stamcelleforskningen revolusjonere medisinsk behandling?"

Hvorfor tillater vi at det bygges ei enorm boble av håp rundt stamcelleforskningen, mens det å spille opp fortvilede folks forventninger høster sterk kritikk i andre sammenhenger?

Sirnes trekker en parallell til debatten rundt alternativ medisin, selv om eksemplene nok ikke kan sammenlignes på andre områder.

- Legestanden reagerer sterkt når noen tilbyr alternativ behandling til mennesker med kreft eller alvorlige uhelbredelige sykdommer. Man skal ikke utnytte folks desperate håp om redning, og så overlate dem til store skuffelser når forventningene ikke innfris.

De fleste mener vel at vi må hindre kynisk utnyttelse av disse menneskene, som er så spesielt sårbare.

- Hvorfor stiller vi da ikke like kritiske spørsmål ved den enorme håpslogikken som stamcelleforskningen er omspunnet av? spør Sirnes, som selv håper på en nedkjøling av håpsdynamikken som dominerer den offentlige debatten.

Tillater død, men ikke forskning

Kanskje vil kritiske spørsmål til bakgrunnen for valgene våre føre til et skifte i synet på hvorvidt vi kan rettverdiggjøre forskning på spirer til liv?

På den annen side er det jo interessant å spørre seg hvorfor vi skulle forby forskning på overtallige befruktede egg fra assistert befruktning, når de likevel bare blir kastet. Hvorfor setter vi inn kampen her, og ikke i spørsmålet om man skal tillate assistert befruktning i det hele tatt?

Sannheten er kanskje at problemet ikke er destruksjonen av embryoet, men bruken av det.

Under assistert befruktning blir det nesten alltid noen befruktede egg til overs. Dagens Bioteknoloilov krever at disse skal ødelegges etter toppen fem år i fryseren. Det er ikke tillatt å donere eggene til kvinner som av ulike grunner ikke kan skaffe egne befruktede egg.

- Dette tyder på at selv ikke KrF anser befruktede eggs menneskeverd for å være på høyde med fødte menneskers verd, sier professor Jan Helge Solbakk fra Seksjon for medisinsk etikk fra Universitetet i Oslo.

- Selv dagens restriktive lov gir ikke en plass i samfunnet til absolutt alle.

Så hva dreier disputten seg egentlig om? Dette er kanskje ikke bare en debatt om respekten for livet, men også en diskusjon rundt redselen for en teknologifisering og rasjonalisering av mennesket?

– – –

Det kan se ut som om den etiske debatten rundt stamcelleforskningen i stor grad styres av et svulmende håp om stjernesprang i medisinen, og redselen for et teknifisert menneskesyn. Men håp og redsel er uberegnelige kusker, med større tilbøyelighet til villmannskjøring enn veloverveide veivalg.

Så hva nå, stamcelledebatt?

Se, det er nok en sak som ikke engang ekspertene er helt sikre på.

Powered by Labrador CMS