Det går fram av en norsk doktoravhandling. Den aktive videoovervåkingen i Norge har så langt vært lite studert fra innsiden. Men nå foreligger avhandlingen “Det selektive overblikk: En studie av videoovervåkingspraksis”.

I denne har forsker Heidi Mork Lomell ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi på Universitetet i Oslo sett nærmere på hva som foregår bak kameraene, i operatørrommene.

Hvem blir overvåket og hvordan blir de vurdert av de som følger hendelsene på skjermene?

Negativt overrasket

Et av de viktigste funnene er at overvåkingspraksisen i mindre grad handler om kriminalitetskontroll, og i større grad om grense- eller adgangskontroll når den inngår som del av privat vaktvirksomhet.

- Jeg ble veldig negativt overrasket over hvor lite opptatt kameraoperatørene var av å avdekke kriminalitet eller ordensforstyrrelser på kjøpesenteret og reise- og transportsentralen som jeg studerte, sier Heidi Mork Lomell til forskning.no.

- Det handlet mye om hvem man ønsker å ha på området. De ønskede og de uønskede sorteres i mye større grad innen privat virksomhet, legger hun til.

Bekjempe kriminalitet

Politiet i Oslo har naturlig nok sitt fokus på forebygging og bekjempelse av kriminalitet.

De bruker de betjente kameraene i jakten på narkotikalovbrudd, ordensforstyrrelse, kartlegging av barn og unge i området eller leting etter rømte og savnede personer.

Fra operatørrommet på politiposten ved Oslo Sentralstasjon betjener sivile operatører seks kameraer som dekker et stort område av Karl Johans gate, og området rundt Jernbanetorget.

Dette operatørrommet har vært sentralt i Lomells avhandling. I tillegg har hun studert praksis i et kjøpesenter, en reise-og transportsentral - samt benyttet data fra et stormagasin i Danmark til studiene i doktoravhandlingen sin.

I og rundt Oslo City, Byporten og Oslo Sentralstasjon finnes det minst 500 overvåkningskameraer, anslår Lomell. Området preges av store folkemengder til mange av døgnets tider - og tiltrekker seg høyst ulike personer.

I motsetning til andre deler av Oslo og landet for øvrig, er majoriteten av kameraene i de nevnte områdene bemannet med operatører.

Flere politikontroller

Et annet sentralt funn i Heidi Mork Lomells avhandling er at aktiv kameraovervåking fører til flere tradisjonelle politikontroller. Mange ville nok tro at overvåkingen heller skulle redusere disse.

- Man trenger politi og vektere for å gå ut for å undersøke det de ser. Den praksis jeg har studert krever ikke bare operatører, men også en stor innsatsstyrke.

- Da norsk politi foreslo videoovervåking i deler av Oslo sentrum i 1998, sa man at det skulle bli så effektivt, at mye av kriminaliteten ville forsvinne. Det har ikke skjedd, konstaterer forsker Heidi Mork Lomell.

Hun advarer mot å tro at problemer blir borte når man monterer overvåkingskameraer.

- Det er liten grunn til å tro at videoovervåking på offentlig sted i seg selv reduserer kriminalitet. I stedet blir det flere kontroller. I Storbritannia, der man særlig har forsket på effektene av overvåking, står man uten klare funn. Bortsett fra at p-plasser opplevde færre tyverier og innbrudd, fortsetter hun.

- En brutalitet

I de to private overvåkingssentralene Lomell studerte var det altså lite fokus på bekjempelse av kriminalitet og uorden. Å holde uønskede personer utenfor området var langt viktigere, ifølge avhandlingen.

Forskeren mener at det hun har sett av praksis for aktiv videoovervåking hos private representerer en unødig brutalitet overfor enkeltpersoner.

- Jeg er ikke jurist, men synes det var ille å se en så brutal bortvisningspraksis knyttet til personer som ikke hadde gjort noe lovstridig, sier Lomell til forskning.no

- Det hersket en brutalitet i den systematiske overvåkningen som jeg reagerte veldig negativt på, både for kjøpesenteret og reise- og transportsentralen jeg studerte, fortsetter hun.

Kjøreregler?

Hun mener det burde utarbeides bedre kjøreregler for hvordan folk skal behandles, før de eventuelt vises bort.

Men hvor lenge skal personer, enten det dreier seg om en striglet arbeidskar eller en sjuskete rusmisbruker, få lov til å henge rundt i ett kjøpesenter uten at noen griper inn?

- Det er jo vanskelig å si noe helt eksakt om det. Men det burde eksistert en bedre regulering av hvordan man skal behandle folk. Vi bør også spørre oss om en eier av et kjøpesenter helt etter eget forgodtbefinnende skal kunne vise bort alle han ikke vil ha der, sier Lomell.

- Eller skal det finnes regler for hvem og hva man kan tolerere også på slike arealer, slik det gjør for politiet når de handler ut fra norsk lov i samfunnet? spør hun.

En “slask” på en benk

En morgen observerer Heidi Mork Lomell at en operatør i reise- og transportsenteret hun studerte, oppdager en sliten mann på en benk.

Trolig er det en narkoman, ifølge forskeren. Han sitter der, ikke sammensunket, og leser i en avis.

- Etter en stund melder operatøren at det i sittegruppen sitter en “slask” og leser avisen. vekteren går til stedet, da zoomes det ut, forteller hun. Trolig ble mannen bortvist.

- Dersom man beholder den aktive overvåkingen av bysentrum som et rent politisystem, vil man i større grad fokusere på tradisjonelle politioppgaver som forebygging og avdekking av kriminalitet og ordensforstyrrelser. Politiet har ikke den samme territorietenkningen som private, sier Lomell.

Lomells doktoravhandling viser også at desto mer aktivt overvåkingsutstyret brukes, desto lavere blir terskelen for hvilke hendelser man rykker ut til.

Dessuten legger teknologien føringer for hva de faktisk kan se og oppfatte fra sin posisjon i operatørrommet.

- Graden av kommunikasjon blir mindre. Når du ser en situasjon gjennom et overvåkningskamera kan du verken høre eller snakke, sier Lomell.

Hun trekker fram at det er vesentlige forskjeller mellom “operatørblikket” og “politiblikket” - der man fysisk er til stede og observerer.

- Terskelen lavere for å rykke ut, fordi man ikke kan vurdere situasjonen med alle sanseinntrykk, opplyser Lomell.

Kameraoperatørene ser etter det de kaller “feil” i bildet. Det behøver ikke være en kriminell handling, men at bevegelser og atferd avviker fra områdets normale økologi, altså de sedvanlige hendelsesforløpene som inntreffer der daglig.

Grensen for inngripen

Heidi Mork Lomell mener et sentralt spørsmål er hva som skal være grensen for inngripen, både for politiet og for private.

- Også for politiets del må man diskutere om det skal praktiseres nulltoleranse, og hvilke konsekvenser det vil gi. Skal man ha en nedre grense for hva man skal prioritere og gripe inn mot - innenfor de områder der man overvåker?

- Det er én ting. En annen er at man føler man må gjøre noe med det man ser. Hva da med de områder som ikke fanges opp av kameraene? spør Lomell.

Studiene hennes har dreid seg om større overvåkingssystemer der det sitter folk og overvåker.

- Men de fleste andre kameraer bare står på plassen sin, uten at noen ser der og da hva de faktisk fanger inn.