De mer nerdete iblant oss husker kanskje Ronald Lacey i rollen som naziagenten Toht i den første Indiana Jones-filmen, “Raiders of the Lost Ark.”

Indiana møter ham under en heftig skuddveksling i Marion Ravenwoods bar i Nepal, og siden ved nazistenes utgravninger i oldtidsbyen Tanis i Egypt - på jakt etter Paktens ark.

De enda mer nerdete iblant oss har forlengst forstått at nazi-arkeologene som dukker opp både i “Jakten på den forsvunne skatten” og oppfølgeren “Det siste korstog” må ha vært utsendinger fra Heinrich Himmlers forskningsinstitutt Ahnenerbe - som betyr noe i retning av “arven fra våre forfedre”.

Svermeren Himmler

Indianas oppdragsgivere i den amerikanske etterretningstjenesten var imidlertid muligens noe upresise, da de i begynnelsen av filmen fortalte ham at “Hitler er besatt av det okkulte”. I sin bok om Ahnenerbe, “The Master Plan” forteller i hvert fall forfatteren, Heather Pringle, at det var Himmler som virkelig svermet for arkeologi - gjerne av den fantastiske sorten - og at han lenge hadde vansker med å få Hitler til å tenne på alle de svermeriske prosjektene han satte igang.

Himmler opprettet sitt Ahnenerbe (“Deutsches Ahnenerbe - Studiengesellschaft für Geistesurgeschichte”) i 1935, i januar 1939 ble det en del av SS.

Opprinnelig skulle det være et forskningsinstitutt for antropologi og kulturhistorie, og som alltid når vitenskap og ideologi blandes, gikk det galt helt fra starten. Instituttets uttalte hensikt var ikke å forske, men å påvise at nazistenes fantasi om menneskehetens fortid var den sanne versjonen.

Dermed måte de bevise at den ariske rase, disse høyreiste og velbygde hadde spredd seg fra sitt arnested på de iskalde, herdende nordiske vidder - om ikke Atlantis - og befruktet verden med sitt mot, sin besluttsomhet, intelligens, sin trang til imperiebygging, for ikke å snakke om sitt vakre utseende.

Romerriket, Egypt eller Inkariket, alt som kom senere stammet i bunn og grunn fra de nordiske overmennesker.

Ahnenerbes første år gikk således med til å bevise. Et slikt prosjekt fordret selvsagt et fleksibelt reisebudsjett.

Nazister i Tibet

Dermed havnet nazistene virkelig i Himalaya, om ikke i Nepal.

Den 21. desember 1938, etter en natt med vintersolvervsfeiring i beste SS-stil - bål og avsynging av militærmarsjer - hutrer en ekspedisjon SS-offiserer og deres bærere over fjellpasset mellom den indiske delstaten Sikkim og Tibet.

Endelig hadde de nådd sitt mål! Få vestlige hadde tidligere satt sine føtter i dette mytiske fjellandet, der man håpet å finne restene etter eldgamle ariske høykulturer.

En oppgradert Jonas Fjeld

Men tyskerne traff aldri noen Indiana Jones i isødet. Og hadde de gjort det, er det ikke sikkert at det hadde blitt noen film av det. I motsetning til Toht, var ekspedisjonens fører, Ernst Schäfer slett ingen siklende og flirende Herr Otto Flick. Han var snarere en oppgradert Jonas Fjeld, og ville utvilsomt gitt Indy verdig motstand.

Den unge, muskuløse zoologen dukker første gang opp i historien den 2. November 1935, i det tyske konsulatet i Chung-King. Med en fysikk som tillot ham en rask springmarsj opp på nærmeste fjelltopp, før han med et perfekt skudd nedla en fjellgeit til frokost, var det kanskje ikke rart at han var den eneste som fant veien tilbake til sivilisasjonen etter en halvannet års ekspedisjon blant røverbander, krigerske stammer og opprørske generaler på grensen mellom Kina og Tibet.

Der ute i villmarken mente han å ha sett spor etter folk og kulturer som passet inn i enkelte tyskeres hoder. De øvre klasser var høyere og lysere i huden, og var nok etterkommere etter folk med naturlig talent for å styre over lavere raser, mente Schäfer.

Himmler tente øyeblikkelig, og ikke lenge etterpå var Schäfer på vei tilbake, hans team nå forsterket med skallemålere og antropologer.

Ernst Schäfer steg i gradene, og endte mot slutten av krigen som leder av Ahnenerbes slott i den østerrikske alpebyen Mittersill.

James Bonds erkefiende

Etter krigen tok Schäfer med seg kone og tre barn og slo seg ned på en liten, isolert ornitologisk stasjon i tåkeregnskogen i Venezuela. Her, blant insekter, øgler, fugler, aper og jaguarer var han i sitt ess, helt til den fugleelskende, nylig abdiserte og belgiske kong Leopold kom forbi.

De to ble venner, og Schäfer tilbudt jobb, først som vitenskapelig rådgiver i Belgia og siden i Kongo, der han skulle produsere filmen om Leopolds store innsats for afrikaneres ve og vel, “The Lords of the Ancient Forest”.

Først da ryktet lekket ut om at Leopolds gode hjelper også hadde vært Himmlers sådanne, var det på tide å flytte videre.

Omtrent samtidig ble slottet Mittersill gjenåpnet som det fasjonable turisthotell det en gang hadde vært, og de nye eierne skal ha blitt overrasket over funnet av tusener av tibetanske, kinesiske og indiske hodeskaller skjult i kjelleren.

En av hotellets gjester het Ian Flemming, og slik ble angivelig James Bonds erkefiende, Ernst Blofeld født - han som holdt fort i sitt alpine forskningsinstitutt Piz Gloria.

Frodig persongalleri

Ernst Schäfer er bare en i rekken av bemerkelsesverdige figurer som befolker Pringles bok om dette tyske forsøk på å gjøre kultarkeologi til en stats-vitenskap.

Vi treffer også Frantz Altheim, bohem, kvinnebedårer, arkeolog og spion for SS, Herman Wirth, den selverklærte ekspert på “verdens eldste skriftspråk” - også kalt svenske og norske helleristninger. Karl-Maria Willigut gikk enda lenger ut i det åndelige, og fant sine skatter åpenbaringer og tungetale, mens Assien Bohmers, den nederlandske arkeologen, fant den ariske rases opprinnelse gjennom studier av cro magnons hulekunst i Provence.

Samtidig droppet den kjekke finske adelsmannen Yrjö von Grönhagen sin gryende filmkarriere etter sitt møte med Himmler, samlet finske myter og musikk , og fant at dette var rester av de gamle ariske tradisjoner.

Herbert Jankuhn lette på sin side etter goternes forsvunne høykultur på Krim og i Kaukasus, mens Edmund Kiss mente arierne også spredte seg til Sør-Amerika og ga opphav til Bolivias Tiwanaku-kultur (en tråd pseudoarkeologen Graham Hancock skamløst resirkulerer i sin bok “Fingerprints of the Gods” fra 1995.)

Og vi har nå bare nevnt noen få?

Kriminelle overgrep

Problemet er selvfølgelig at disse personene er så frodige, så Indiana og Bond - at vi lett glemmer at de var ekte vare, og utfoldet seg i et av sykeste og galeste regimene verden har kjent.

Heather Pringle må ha sett problemet mens hun skrev.

For eksempel møter vi også Bruno Beger, som var med Schäfer i Tibet, og som noen få år senere fant seg selv i Auschwitz - på jakt etter kandidater til et grotesk medisinsk prosjekt.

Vi møter August Hirt, anatomen som ville bygge opp en representativ samling av jødiske skjelletter. Eierne måtte ikke være for syke eller gamle - og Beger plukket ut de fangene som måtte levere varene.

Og vi møter Heinrich Himmler, den bayerske hønsebonden som etter å ha drept noen millioner mennesker, endte i hedene ved Lüneberg.

Få ble straffet

Bemerkelsesverdig mange av de deltakende overlevde imidlertid krigen og dens etterspill (I en sterk avslutningssekvens oppsøker for eksempel Pringle Bruno Beger i hans leilighet i utenfor Frankfurt, der han lever blant skallemålingsinstrumenter og suvenirer fra Tibet). Dette stiller bare det bisarre prosjektet Ahnenerbe i et enda merkeligere lys: Hvordan kan høyt utdannete akademikere prostituere seg på den måten? Og hvordan kan de leve med det i ettertid?

Spørsmålet har vært stilt utallige ganger, særlig i anledning Josef Mengeles medisinske forsøk på barn i Auschwitz. Ikke alle Ahnenerbes akademikere var, eller klarte å bli, like notoriske som ham. Men noen av dem kom farlig nær.

Det hadde kanskje ikke vært så vanskelig, for eksempel for den fiske adelsmann Grönhagen å leve med at han i sin ungdom hadde et forkvaklet syn på arkeologi, hvis det bare var det det dreiet seg om. Dagens utøvere av kultarkeologi, som Erch von Däniken og tidligere nevnte Graham Hancock, synes jo ikke å ha kvaler.

Men i motsetning til vår tids millionselgende spekulanter, brukte Grönhagen, Schäfer og deres kolleger sine evner til å understøtte og forklare Hitlers og nazistenes krav om Lebensraum.

Og enkelte av dem beveget seg langsomt, men sikkert over grensen fra det drøye, til det svært tvilsomme, til det perverse, fra historieforfalskning til rassenkunde og drap.

Flere av Himmlers menn var for eksempel behjelpelige med å stille rasediagnoser på ulike folkeslag, vel vitende om at deres konklusjoner betydde liv eller død for dem det gjaldt.

Josef Mengele

Og ettersom krigen utviklet seg, tilbø Himmlers forskningsinstitutt som sagt å opprette en studiesamling av den jødiske rases morfologiske variasjon, noe som fordret at hodeskallenes eiere, barn som voksne, måtte avgi sine kroppsdeler til vitenskapen.

Og de engasjerte seg i mer praktiske spørsmål. Med full krig på østfronten kunne det for eksempel være nyttig å studere hvordan kulde påvirker den menneskelige kropp. Sigmund Raschers kuldeforsøk har i ettertid gjort ham nesten like beryktet som tidligere nevnte Joseph Mengele.

Nettopp dette aspektet gir fascinasjonen over figurer som Ernst Schäfer en ekkel bismak.

Men på den annen side, disse menneskene levde virkelig, og de gjorde alt det syke som de gjorde. Dermed er dette en både fascinerende og skremmende fortelling. For dem med sans for bisarr humor er Heather Pringles bok “The Master Plan” tidvis god underholdning.

Resten av tiden er den velskrevet, velregissert og godt dokumentert. Absolutt verdt et par lange høstkvelder.

The Master Plan - Himmler’s scholars and the Holocaust
av Heather Pringle
Fourth Estate, 2006
463 sider

PS:
Som en ekstra liten bonus, forteller Heather Pringle at Himmler slett ikke var noen venn av Darwins evolusjonsteori. Jødene kan kanskje være i slekt med apene, men den ariske rase? Nei, den hadde sitt opphav i Atlantis.

Denslags mottas med takk.