Omtrent slik kunne David Hurst Thomas ha åpnet sin bok “Skull Wars” - men han gjør det ikke. Han når ikke det punktet før på side 232, og det til tross for at bokas undertittel er “Kennewick Man, Archaeology, and The Battle for Native American Identity”. Nei, Hurst Thomas, velkjent antropolog, lærebokforfatter og mye annet, starter et helt annet sted. Og etterhvert forstår vi hvorfor.

Følgende utdrag er hentet nesten på måfå blant bokas første drøyt 200 sider, og representerer slett ikke de mest groteske eksemplene:

“En vinterettermiddag i 1898 står en merkelig gruppe mennesker og hutrer i vinden i hagen til The American Museum… Tilstede er Franz Boas, den berømte kuratoren, flere andre vitenskapsmenn, og en trist liten gutt, den åtte år gamle eskimoen Minik. Han har nettopp blitt alene i verden. De er samlet for å begrave Miniks far, Qisuk, død av tuberkulose. De følger eskimoenes gravskikker, og mennene har bygget en steinrøys over graven. Under røysa ligger det livløse legemet, kledd i likklede og med en maske over ansiktet. Minik plasserer noen av farens kjæreste eiendeler ved graven, og risser sitt merke på nordsiden - et merke som skal skremme vekk den døde mannens ånd.”

Men Boas vet noe gutten ikke vet. Det er ikke en kropp de begraver, det er en trestokk. Miniks far blir i selvsamme øyeblikk dissikert, partert og gjort klar for utstilling inne i museet ved siden av.

Minik var den siste av seks eskimoer polfareren Peary tok med seg hjem i september 1897, og, som ikke var uvanlig når urbefolkning første gang fikk kontakt med hvite, fikk tuberkulose og døde. Guttungen overlevde, derimot, og levde delvis i museets lokaler, fram til han som 15-åring oppdaget sin far i samlingene.

Spørsmålet vi som lesere sitter med (ihvertfall på dette stadiet av boka) er: Hva har dette med Kennewickmannen å gjøre? Svaret er: Ikke så veldig mye.

Kennewickmannen var en sensasjon da han ble funnet. Alle trodde han var hvit, eller i det minste “kaukasoid” - dette ble fastslått ut fra kranieform og denslags - og at han var mer enn 9000 år gammel. Hva i all verden har en hvit mann å gjøre i Amerika for 9000 år siden?, spurte forskerne - og stort mer vet vi ikke om den saken.

Noen år tidligere, i 1990 hadde amerikanerne nemlig fått NAGPRA - Native American Grave Protection and Repatriation Act - en lov som skal beskytte urbefolkingens graver, mot gravrøvere og arkeologer - to yrkesgrupper amerikanske urinnvånere etter sigende skal ha vanskelig for å skille fra hverandre. Og dermed var det duket for arkeologenes mareritt: Indianerne, stammene sammenslått under betegnelsen Umatilla, gjorde krav på funnet - som de hevdet var en fjern slektning og som de hadde kulturelle og følelsesmessige bånd til - og krevde ham rebegravet. Siden dengang har Kennewickmannen ligget nedlåst, mens indianere og forskere har kjempet i retten - en følgetong som ennå ikke er avsluttet.

Kort fortalt, stiller det seg noen spørsmål i kø: Intensjonen med NAGPRA var å beskytte indianernes avdøde slektninger fra handlinger av den typen vi så over. Men hvem i all verden er i slekt med en 9000 år gammel mann? Av ukjent opprinnelse? I det hele tatt: Hvem har egentlig rett til å kjenne Amerikas fortid? For Kennewickmannen kan (men behøver ikke) sitte på svar på hittil ukjente spørsmål om innvandringen til kontinentet. Skal en indianerstamme i Washington State bestemme at millioner på millioner av mennesker ikke skal kjenne sitt eget kontinents forhistorie? Hvem eier fortiden?

Da jeg begynte å lese David Hurst Thomas' “Skull Wars” fryktet jeg, at jeg satt med enda en “pisk-meg-jeg -er-hvit”-bok. Ville forfatteren føre argumenter av typen “indianerne har rett, fordi den hvite mann behandlet ham så jævlig”?

Takk og pris, så gjør han ikke det. Han skriver boka snarere for å minne om fortiden - og den trenger vi å minnes om. Da Samuel George Morton, nokså avansert for sin tid (dette var før Darwin), viste at menneskerasene ikke oppsto etter at Noas sønner forlot Arken, men faktisk var langt eldre, jublet plantasjeeierne i sør: Negrene var ikke av samme skaperverk som de hvite - og de kunne fortsette slaveriet, med Bibel og vitenskap i hånd!

Dette er historier som setter tingene på plass, og få oss til å forstå hvorfor vi idag havner i situasjoner ala den med Kennewickmannen. Situasjoner vi kan oppfatte som absurde, mennesker viss holdninger vi ikke forstår og kanskje ikke engang respekterer. Hvis historien om Kennewickmannen er et bilde av arkeologiens fremtid, da ser den ikke lys ut. Det kan hende at arkeologene i fremtiden blir nødt til å manøvrere på en helt annen måte enn de har gjort til nå, dersom de i det hele tatt skal få bedrevet faget sitt. Det kan være at vi, hvis vi ikke håndterer dette godt nok, mister verdifull kunnskap om vår egen fortid. Liknende historier som den om Kennewick finnes nemlig fra hele verden. til og med fundamentalistiske jøder fra Israel har fått gjennomslag for rebegravning av arkeologsik materiale fra de siste 5000 år - og prøver seg nå på å få rebegravet neandertalere!

Hvis det virkelig blir så ille - så kan vi jo lese “Skull Wars ” som en påminnelse om hvorfor det gikk som det gikk.

Skull Wars - Kennewick Man, Archaeology, and the Battle for Native American Identity
David Hurst Thomas
Basic Books, 2000
326 sider
ISBN 0-465-09224-1