Sykdommer har eksistert til alle tider. Antagelig ble også våre fjerneste forfedre, titusener og hundretusener av år tilbake i tiden, rammet av pest, kolera, tyfus og influensa.

Men så lenge vi var få og levde isolert fra hverandre i små grupper, kunne sykdommen ramme, uten å spre seg. Kanskje ble familien smittet, kanskje stammen, men ikke flere.

Først da vi ble mange nok, og levde tett nok på hverandre og på husdyra våre, kunne sykdommene spre seg over store områder. Vi fikk de første pandemiene, altså epidemier som spredte seg over store områder og rammet store deler av befolkningen.

Den eldste nedskrevne beskrivelsen av en epidemi stammer fra Hellas, år 430 f.kr. Athen lå i krig med Sparta, da athenerne plutselig ble rammet av en dødelig sykdom, som i løpet av fire år drepte nesten en tredel av bystatens innbyggere, inkludert statsmannen Perikles, en av arkitektene bak den greske storhet.

Historikeren Thucidides ble også rammet, men overlevde, og kunne senere skrive ned beretningen om en sykdom med symptomer ingen senere med sikkerhet har klart å koble til noen kjent sykdom.

Vi kan kanskje se det som en slags historisk rettferdig symmetri at det greske samfunn, i hvert fall til en viss grad, kunne takke nettopp en epidemi for sin eksistens. Noen år tidligere, under en av perserkrigene, ble persernes elitestyrker rammet av sykdom, noen mener kopper.

Og siden den gang har epidemiene, satt sitt stempel på historien.

Antoninnus-pesten

600 år senere var det romernes tur. I år 165 e.kr returnerte en av rikets armeer med mer enn det vanlige krigsbyttet. Forskerne tror omtrent fem millioner mennesker døde i “Antoninus-pesten”, en koppeepidemi som drepte rundt regnet en fjerdedel av dem som ble smittet. I år 180 drepte den mannen som ga den sitt navn, keiser Marcus Aurelius Antoninus.

Det sies at koppene, da de kom tilbake noen år senere, i årene 251 til 266, drepte opptil 5000 mennesker daglig.

Et voldsomt mannefall, som for en stund la en demper på romernes erobringstrang.

Justinian-pesten

Men rekorden ble slått et par århundrer senere, i 541, da det som muligens er det første registrerte tilfellet av en pestepidemi, Justinian-pesten, nådde Konstantinopel.

Det hele kan ha startet i Egypt i 540, eller i Etiopia noe tidligere, men handel og transport brakte den snart til Konstantinopel, hvor den tok livet av oppunder halvparten av byens befolkning, opp mot 10 000 mennesker daglig.

Fra Konstantinopel spredte sykdommen seg utover Middelhavsområdet, og drepte kanskje så mye som 25 prosent av innbyggerne i regionen.

Tall på dødsfall fra så langt tilbake i tiden er notorisk usikre. Enkelte kilder opererer med så mye som 100 millioner døde i løpet av 50 år. Andre er mer forsiktige, og oppgir 25 millioner.

Dette tallet inkluderer flere påfølgende bølger av sykdommen. Den siste rammet i 588.

Etter dette fikk Europa 800 år med ro, fram til 1348.

Svartedauden

Da kom Svartedauden, den mest utbredte og dødelige pandemi i historien, selve Pesten. Mellom 1347 og 1350 drepte den kanskje så mye som 25 prosent av Europas befolkning. Halvparten av de som ble smittet, døde, svarte i skinnet av byllepest, innen fem dager hadde gått.

Selv om nyere forskning har fått enkelte til å tro at vi ikke snakker om pest, men om en sykdom forårsaket av et ukjent ebolaliknende virus, mener de fleste fremdeles at bakterien Yersina pestis sto bak. Den levde i lopper, som levde på rotter - for eksempel ombord på skip…

Pesten oppsto antagelig i Kina, muligens i Mongolia eller Hunanprovinsen, og i løpet av 1330-årene fulgte den handelsrutene vestover, og drepte en tredjedel av de den møtte på sin vei.

Da den ankom Europa, ble den altså enda sintere - millioner døde, landskap ble lagt øde, i dens kjølvann fulgte vekkelser, myter og ideer, økonomisk omveltning og sosiale endringer - Europa var forandret for alltid.

Pesten ga seg imidlertid ikke med det. Den kom tilbake flere ganger opp gjennom århundrene. Den siste bølgen rammet Norge så sent som i 1654, og da den sist besøkte Sverige og Danmark, i 1710 til 1711, hadde århundrer med byllepest drept mer enn 137 millioner mennesker på verdensbasis.

Men pesten hadde ikke monopol. Det fantes nok av plager for fattig og rik, og kanskje særlig for fattig. Alle de sykdommene vi kan tenke oss, tyfus, difteri, malaria, lepra, de var der alle sammen, som et slags bakteppe av konstant lidelse.

Og på 1490 kom det flere til, nok en gang som et resultat av kulturell utveksling.

Til Amerika

Da europeerne kom til Amerika i 1492, hadde de med seg overlegen teknologi, overlegne våpen - og mikrober. Det finnes nok av historier, der sterkt undertallige spanjoler knuser store hærer av indianere - takket være sine våpen.

I Mexico i 1519 erobret Hernando Cortez aztekernes hovedstad, Tenochtitlan, med et par hundre soldater. I byen Cajamarca i Peru i 1533 nedkjempet og drepte Francisco Pizarro og noen få titalls ryttere tusenvis av inkakeiseren Atahuallpas krigere.

Men indianerne ble ikke nedkjempet av de hvites våpen alene. De sykdommene de hvite tok med seg, meslinger, vannkopper, tyfus, dysenteri, skarlagensfeber og senere kolera gjorde voldsomme innhogg i en befolkning som aldri hadde vært utsatt for dem tidligere og følgelig ikke hadde noen form for immunitet.

Verst av dem alle, var imidlertid koppene.

Tallene på antall drepte indianere er også notorisk usikre, rett og slett fordi ingen med sikkerhet vet hvor mange mennesker det fantes på kontinentet før den hvite mann kom. Men vi snakker om millioner på millioner av døde, etter at Columbus dro de første koppeinfiserte afrikanske slaver med seg til de vestindiske øyer.

Kort tid etterpå var mellom 75 og 80 prosent av urbefolkningen på øya Santa Domingo drept. Deretter spredte den seg over kontinentet.

Mange har undret seg over at det var indianerne som ble smittet av europeerne, og ikke omvendt. Forklaringen ligger nok i at europeerne kom fra et kontinent i tett kontakt med hele resten av verden. Våre forfedre hadde fått smake det som er av smitte, og hadde for lengst utviklet typer immunitet som indianerne manglet.

Indianerne, på sin side, hadde sine spesielle sykdommer, men de var få i forhold, ettersom de hadde utviklet seg isolert på et mindre område.

Men én ting hadde de på lur?

Syfilis

Diskusjonen om opprinnelsen til syfilis vil ingen ende ta. Noen mener å finne tegn på at den eksisterte i Europa før oppdagelsen av Amerika, andre mener den var en av svært få sykdommer vi hentet med oss tilbake fra den andre siden av Atlanteren.

Syfilis spredte seg uansett som en farsott i Europa på 1490-tallet, og var spesielt dødelig på denne tiden. Den nådde Tyskland i 1495, England i 1496 og i 1497 tok Vasco da Gama den med seg til India, som fikk sitt første utbrudd i 1498. Derfra bar det østover. Kina og Japan ble rammet i 1505.

Kolera

1500-tallet ga oss også den første beskrivelse av kolera, men det var først på 1800-tallet at sykdommen spredte seg globalt.

Den fantes opprinnelig i India, men spredte seg langs handelsrutene mot Russland og Øst-Europa, før den nådde Vest-Europa og Amerika.

Ikke mindre enn sju kolerapandemier har herjet verden. Alle verdensdeler har vært rammet. Seks av pandemiene fant sted på 1800-tallet, den siste begynte i Indonesia i 1961. I tillegg har det vært talløse lokale utbrudd.

Det tjuende århundre

Hvilket bringer oss til det tjuende århundre.

En epidemi av poliomyelitt rammet verden i 1916, AIDS har spredt seg over kloden, Ebola dukket opp på 1970-tallet og SARS husker vi fra så sent som 2003 - men det vi i øyeblikket kanskje mest assosierer med det tjuende århundre og vår egen tid, er pandemier av influensa.

Det startet med Spanskesyken i 1918. En femtedel av vedens befolkning ble smittet og 40 millioner døde, flere enn ofrene for Første verdenskrig - som fant sted i årene rett før.

Senere har vi sett ytterligere tre ikke riktig så alvorlige influensapandemier, Asiasyken i 1957, Hong Kong-syken i 1968, og Russerinfluensaen i 1977.

Og i disse dager går vi altså rundt og frykter enda en - en mulig pandemi av et mutert fugleinfluensa-virus.