Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
I perioden kjent som den lille istiden sank temperaturene kraftig. Maleriet av Hendrick Avercamp er inspirert av de kalde periodene, da isen la seg på elver og vann i Nederland.(Foto: Hendrick Avercamp / Rijksmuseum / Wikimedia commons)
Klima kan utløse hungersnød, men er ikke avgjørende for hvor hardt den rammer
Kulde og regn utløste en av tidenes største sultkatastrofer i Europa. Men da folk sultet i den lille istiden, var det like mye en menneskeskapt krise.
Det regner, regner og regner. 100 dager med regn gjør at avlingen feiler. Maten tar slutt. For noen, så for alle. Noen begynner å spise gress. Barn leker at leire er brød, og spiser til slutt leirebrødene for å ha noe å fylle magen med. Familier splittes, noen flykter, andre blir. Og mange, mange mennesker dør.
I årene 1770–1772 herjer hungersnøden i Europa. Været, men også sosiale og politiske forhold, utløser katastrofen.
– Vi ser ofte naturen som et statisk bakteppe for det politiske kaoset som preger menneskers hverdagsliv. Med en hungersnød kan det være motsatt: samfunnet er stabilt, mens naturen plutselig endrer seg og skaper en krise.
Det sier Dominik Collet, professor i miljøhistorie ved Universitetet i Oslo. Han forsker på historiske sultkatastrofer, og forstår dem både som økologiske og sosiale kriser.
– Vi har lenge trodd at det er snakk om naturkatastrofer – mye regn eller ekstrem varme gjør at avlingen skjærer seg og folk sulter. Men det er mer komplisert enn som så, sier han.
Sult i den lille istiden
Under hungersnøden 1770-1772 feilet avlingene tre år på rad, noe som nesten halverte kornbeholdningene. Det førte til at én million mennesker døde over hele Europa – flere enn under alle krigene på 1700-tallet samlet.
– Det regnet mye da det vanligvis skulle være tørt og varmt. Dyrkesesongen ble bare tre uker kortere, men det kan være dramatisk, sier Collet.
1770-tallet er del av den kjølige perioden kjent som Den lille istiden.
– Selv om det skjedde naturlig og gikk mye langsommere, kan klimaendringene sammenlignes med det vi ser nå – temperaturen endret seg cirka halvannen grad.
Flukt og epidemier i Europa
Når det er tomt for mat, søker folk mot nye områder. En av grunnene til at mange døde under hungersnøden på 1700-tallet, var at epidemier spredte seg over landegrenser og fikk fotfeste i byer hvor nyankomne immigranter levde under dårlige hygieniske forhold.
– Migrasjon var ikke lov på den tiden, for myndighetene ville holde skattebetalerne der de var. Men folk reiste til byene, hvor de hadde større sjanse for å bli sett og hørt, forteller Collet.
Flere la ut på lengre reiser.
– Den store vandringen fra Tyskland til Ungarn omfattet mange. Og flere dro til Amerika. Slik etablerte de reiserutene som skulle bli sentrale for masseutvandringen fra Europa på 1800-tallet.
Hungersnøden ble også fellesnevner for store sosiale endringer.
– Det var opprør i Irland og Frankrike, mens Polen ble splittet. Vanligvis ville vi studert det som skjedde i landene hver for seg. Men nå vet vi at miljøtrusselen og dårlige avlinger var en fellesnevner som hadde direkte eller indirekte betydning for historiens gang, sier han.
Katalysator for reformer
Annonse
På 1770-tallet var Europa inne i opplysningstiden, og tradisjonelle, religiøse forklaringer levde parallelt med nye materielle og teknologiske tilnærminger. Collet mener hungersnøden kan ha fungert som katalysator for progressive strømninger i tida.
– Nye vitenskaper som meteorologi og klassisk økonomi fikk den legitimiteten de trengte til å etablere seg ordentlig. Ønsket om skolereform hadde ligget i lufta lenge, men det var først når horder av sultende, fattige barn fylte gatene, at folk handlet.
Det skjedde ikke bare av godhet. Når sykdommer som tyfus spredte seg kunne de like gjerne ramme velstående borgere som de fattige og underernærte, så helsereform og velferd var i alles interesse. Fordi det krever penger å sette opp skoler eller fattighus, satte middelklassen i gang pengeinnsamlinger.
– Det er en tidlig versjon av humanitær bistand, hvor for eksempel jødiske samfunn i Polen sendte penger til Tyskland for å fø sultende protestantiske barn der.
Å forvente radikale politiske eller sosiale endringer etter en krise, er likevel å be om for mye, tror Collet.
– Folk ville tilbake til normalen, til fred. Men noen år senere, da nye kriser oppsto, da makt ble sentralisert, eller da folket startet revolusjoner, kunne det likevel forklares som uintenderte konsekvenser av hvordan hungersnøden ble håndtert politisk.
– De verste sultkatastrofene skjer ikke når det er ekstremt tørt eller vått, eller når du har ulikhet eller en krig – men når disse overlapper, sier miljøhistoriker Dominik Collet.(Foto: UiO)
Menneskelig faktor avgjør om det blir krise
Endringer i miljø og klima setter i gang en sultkatastrofe, som får store sosiale konsekvenser. Men hvor alvorlig krisen blir, avhenger også av sosiale og politiske forhold.
– Ser du på de sosiale strukturene, vil marginaliserte grupper rammes hardest. En naturkatastrofe kan kollapse et samfunnssystem. Det kan være raske katastrofer, som et jordskjelv eller et vulkanutbrudd – men også mer langsomme katastrofer, som utvikler seg over to-tre år. Det gir folk rom for handling, en mulighet til å respondere eller la være, sier Collet.
Hvordan samfunnet er organisert, er avgjørende for hvilke strategier som settes inn.
– I dag kan vi se tilbake og vurdere hva som fungerte. Det kan man selvfølgelig ikke når man står midt i det.
Collet viser til den indiske økonomen Amartya Sen, som mener demokrati, deltakelse og en uavhengig presse er den viktigste medisinen mot hungersnød i dag. Det er i tråd med den viktigste lærdommen fra tidligere kriser, ifølge historieprofessoren.
Annonse
– Du kan ha nye teknologier, grønn revolusjon, genteknologi og mer til, men til syvende og sist teller det mest at folket har noe de skulle ha sagt, sier han.
– Mindre stater gjorde det for eksempel bedre. De hadde et større handlingsrom og en tettere relasjon til borgerne. Det kunne ha mer å si en økonomiske muskler.
Sult et effektivt våpen
Det var stor forskjell mellom statene i Europa på 1770-tallet. Men kildene Collet studerer, viser at folk var smidige og kreative.
– I dagbøker kan du lese om selvhjelp, og at folk prøvde å hjelpe naboer. I avisene ble det bedt om donasjoner. Folk trosset også lokale myndigheter når de ikke kunne hjelpe, og skrev direkte til kongen og ba om hjelp. Riktignok hadde ikke kongen reell makt, men kunne likevel påvirke lokale myndigheter til å ta bedre vare på innbyggerne, sier han.
– Det var nesten en ufrivillig modernisering av staten, fordi folk trosset det lokale mellomleddet og gikk direkte til myndighetene, enten det var lov eller ei.
Sult gjør inntrykk, både på individuelt nivå gjennom hjerteskjærende beskrivelser av nød – og som politisk verktøy i møte med makten.
– Hvis du går til kongen og sier «Jeg sulter», så er det den verste attesten en hersker kan få. Kan du ikke brødfø undersåttene dine, er rollen din som leder truet. Dermed kan folket bruke sult i et spill om deltagelse og rettigheter de ellers ikke har.
På samme måte som sult i dag knyttes til krig og konflikt, ble hungersnøden også et politisk våpen på 1770-tallet. Collet peker på Polens skjebne.
– Det var allerede intern strid, nær borgerkrig, i landet. Nabolandene utnyttet hungersnøden for å tvinge gjennom sine interesser. Epidemier ble brukt som argument for å sette opp grensekontroller og annektere deler av Polen. Det endte med at landet ble delt, og selv om påskuddet var sykdom, handlet det selvfølgelig om maktpolitikk.
Klimahistorie – et samarbeid som utfyller bildet
På 1700-tallet skriver folk mer enn noensinne. For historikere betyr det et rikt kildemateriale av offentlige dokumenter, aviser og dagbøker.
Annonse
Likevel er tverrfaglig samarbeid med fagfolk som bruker materielle kilder viktig for å få et mer fullstendig bilde av tiden, mener Collet, som blant annet har samarbeidet med dendokronologer som analyserer årringer i trær.
– Hvis du bare studerer én side ved et fenomen som dette, vil du aldri få hele bildet, sier han, og fortsetter:
– Det blir som de lærde mennene som skal forstå en elefant med bind for øynene: Hvis én tar på snabelen og én på halen, vil de beskrive elefanten helt forskjellig. På samme måte har en medisiner og en statsviter forskjellige måter å forstå en hungersnød på, sier han.
Folk har håndtert klimakriser før
Det handler om å lære av historien, også for å kunne gjøre gode prognoser.
– Pålitelige data om været går kanskje 100 år tilbake i tid. Bruker du materialer som iskjerner eller årringer, kan du gå enda lenger tilbake. Men de er ikke så presise. Hvis du derimot kombinerer dem med andre historiske kilder, kan du få et mye mer korrekt bilde, og forbedre både rekonstruksjoner av fortiden og prognoser for framtiden.
Collet advarer mot å fokusere blindt på været på den ene siden – eller menneskets rolle på den andre.
– Historien viser oss at det sjelden er en enkelt faktor som forklarer dramatiske hendelser. De verste sultkatastrofene skjer ikke når det er ekstremt tørt eller vått, eller når du har ulikhet eller en krig – men når disse overlapper.
For forskere som Dominik Collet, som ser på hvordan mennesker har håndtert klimakriser tidligere, er ikke framtiden nødvendigvis mørk.
– Folk har alltid stått overfor et mangfold av strategier som de enten forfølger, eller ignorerer. Vi er ikke bare passive mottagere av klimaendringene, og det gir litt håp. Hvis folk tidligere har funnet måter å forbedre situasjonen sin på, så kan vi også gjøre det, sier han.
