Denne artikkelen er produsert og finansiert av KS FoU - les mer.
Bare seks av landets 19 fylker har laget regionale planer for vindkraft, og anbefalingene i disse planene har i liten grad blitt fulgt. (Illustrasjon: Gulsrud Action / Shutterstock / NTB scanpix)
Blåser i regionale planer for vindkraft
Fylkeskommunene skulle spille en sentral rolle i planlegging av vindkraftutbygginger. Slik har det ikke blitt, viser en ny rapport.
Klimaforandringene har økt interessen for vindkraft. Teknologiske endringer og internasjonale avtaler om klimagassutslipp skaper et økt press for utbygging av landfast vindkraft.
Men et vindkraftverk påvirker mange. Grunneiere gir fra seg råderett over arealene sine, turterreng forsvinner, natur- og artsmangfold kan bli endret, og en tidligere urørt natur vil bli et produksjonsområde for energi fremfor turistattraksjon og rekreasjonsområde.
Spørsmålet er derfor hvilket beslutningsnivå som skal ha myndighet til å avgjøre saker som kan få ringvirkninger for så mange.
Viktig arena for samarbeid har gått tapt
– Stortinget hadde en intensjon om at arbeidet med regionale planer for vindkraft skulle få en viktig rolle etter at Norges vassdrag og energidirektorat (NVE) i 2008 fikk eneansvaret for å bestemme om det skulle startes opp vindkraft og eventuelt hvor, såkalt tildeling av konsesjoner, sier forsker Henrik Wiig ved By- og regionsforskningsinstituttet NIBR, Oslo Met.
Han har ledet et prosjekt som har sett på fylkeskommunenes rolle i forvaltningen av vindkraft.
Her kommer det frem at fylkeskommunene i liten grad blir hørt når Norges vassdrags- og energidirektorat avgjør om og hvor utbygging av vindkraft skal skje.
– Denne mangelen på hensyntaking har skapt et inntrykk av maktesløshet hos fylkeskommunene. Dette har igjen ført til at kun 6 av 19 fylker har valgt å lage regionale planer for vindkraft overhodet. En viktig arena for å koordinere kommunale, fylkeskommunale og statlige interesser her dermed gått tapt, påpeker han.
– NVE har tatt hensyn til anbefalingene fra fylkeskommunene når de er enige med NVE, men satt dem til side dersom det har vært ulike meninger, sier forsker Henrik Wiig. (Foto: OsloMet)
Ulike tolkninger skaper misnøye
Forskerne bak rapporten mener at tanken fra Stortinget har vært at konsesjonene til vindkraft skulle tildeles etter et samarbeid mellom ulike aktører. Fylkeskommunenes planer skulle påvirke hvilke konsesjoner som ble gitt.
Studien har vist at de involverte tolker hva det vil si å legge regionale planer til grunn for vurdering av vindkraftkonsesjoner svært ulikt. I tillegg oppfatter ikke konsesjonsmyndigheten at regional plan skal ha stor innvirkning på beslutningene om tildelinger.
Verken NVE eller Olje- og energidepartementet mener at planen gir noen plikt til å legge stor vekt på innholdet.
– Vi finner at NVE har tatt hensyn til anbefalingene fra fylkeskommunene når de er enige med NVE, men satt dem til side dersom det har vært ulike meninger, sier Wiig.
I tillegg kommer det frem i rapporten at misnøyen med manglende regional og kommunal innvirkning på konsesjoner øker. En del konflikter har også oppstått etter at tillatelser til vindkraftutbygginger er gitt.
En del av prosessene og avgjørelsene om vindkraft lå tidligere under plan- og bygningsloven. I 2008 ble disse overført til miljø-, transport- og anleggsplanen (MTA). Dette har skapt store frustrasjoner lokalt.
Plan- og bygningsloven gir større myndighet til det lokale og regionale styringsnivået enn hva MTA gjør.
Dermed har det fra 2008 vært betydelige problemer blant annet på grunn av manglende lokal vurdering og forankring av mange vindkraftutbygginger.
