Den 20. januar 1972, to år etter at den internasjonale ikkespredningsavtalten for atomvåpen trådte i kraft, innkalte daværende statsminister i Pakistan, Zulfiqar Ali Bhutto, til toppmøte.

Der møttes ledende pakistanske fysikere og ingeniører, og en slagplan ble lagt. Pakistan måtte og skulle utvikle atomvåpen.

40 år senere vet vi at de lyktes med den planen, og landet er i dag en av svært få atommakter i verden. Men hvordan gikk det egentlig til? Og hvordan står det til med de pakistanske atomvåpnene i dag?

Den store trusselen i øst

– Først og fremst handlet Pakistans avgjørelse om å skaffe seg atomvåpen om en sikkerhetstrussel, forklarer Sébastien Miraglia, som forsker på Pakistans atomprogram ved Institutt for forsvarsstudier (IFS).

Den sikkerhetstrusselen kan, slik Pakistan ser det, oppsummeres med ett enkelt ord: India.

Forholdet mellom India og Pakistan har vært anstrengt siden landene fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1947. Landene var ikke – og er fortsatt ikke – enige om hvor grensen mellom dem skal gå, og fortsatt finnes det ingen offisielt anerkjent grense gjennom provinsen Kashmir.

Den konflikten har ført til flere sammenstøt opp gjennom årene. Landene kriget med hverandre både i 1947-1948, i 1965 og i 1971, og hver gang gikk Pakistan ut som den tapende parten.

– På 1970-tallet så Pakistan at India hadde et mye større militærapparat, med langt flere ressurser, og de var redde for å tape enda konvensjonell krig mot landet. Å anskaffe atomvåpen ble rett og slett en overlevelsesstrategi, sier Miraglia.

Satte fart med stjålne planer

Å utvikle atomvåpen tar lang tid, og det er en komplisert teknisk prosess. Selv om Pakistan allerede hadde hatt et sivilt kjernekraftprogram i nesten 20 år da våpenprogrammet startet, var det langt igjen til en atombombe.

Et av de store problemene når du vil lage en atombombe, er å lage såkalt anriket uran – altså uran som kan fisjonere. For å få til det, trenger du en sentrifuge som kan skille ”riktig”, anriket uran fra den vanlige typen.

Men i 1975 fikk landet hjelp fra uventet hold.

Det året dukket nemlig den pakistanske ingeniøren Abdul Qadeer Khan, bedre kjent som doktor A. Q. Khan, opp i landet med designen til en slik uransentrifuge i bagasjen. Planen hadde han stjålet fra arbeidsgivere i Tyskland og Nederland, og forskerne antar at sentrifugen ga pakistanske vitenskapsfolk tilgang til teknologi de ville brukt årevis på å utvikle fra bunnen av.

I hjemlandet kalles Khan i dag både atombombens far og Pakistans frelser.

Pakistans atomvåpenprogram ble dessuten en del av et spill mellom regionale stormakter, noe som fungerte til landets fordel.

– Det er mange som mistenker at Kina hjalp Pakistan med å skaffe seg atomvåpen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, sier Miraglia.

– Det var ikke slik at Kina ga bomben til Pakistan fiks ferdig, men de hjalp til slik at programmet ble vellykket, sier han.

Min fiendes fiende er min venn

Pakistan er nemlig en viktig brikke i spillet mellom Asias supermakter Kina og India. De er låst i en grensekonflikt, der blant annet spørsmålet om hvor Tibet hører til står sentralt.

– Kina har ikke et godt forhold til India, og det er jo noe som heter at ”min fiendes fiende er min venn”, påpeker Miraglia.

Planene A. Q. Khan hadde med seg fra Europa var ikke komplette, og pakistanerne møtte fortsatt på problemer, selv etter at Khans sentrifuge hjalp til i anrikingen av uran.

– Det å lage atomvåpen er veldig vanskelig, både vitenskapelig og industrielt. Når du møter utfordringer, kan det derfor være fint å ha en ingeniør der som kan forklare hva som er problemet, og kanskje hjelpe til med å løse det. Det er dét man tror Kina bidro med – altså at de hjalp til i ferdigstillingen av den teknologien som Khan hadde med seg, forklarer Miraglia.

Til gjengjeld fikk Kina mulighet til å lære mer om vestlig sentrifugeteknologi.

– Dessuten er det noen som mistenker at Kina ga Pakistan litt ferdig anriket uran, og kanskje også en plantegning for en bombe. Det kom et par forskningsrapporter om dette for cirka fem år siden, og etter det jeg kan se, er de artiklene ganske solide, sier Miraglia.

Bomben klar lenge før den sprengte

Pakistan utførte sin aller første atomprøvesprengning den 28. mai 1998, tre uker etter at India hadde gjennomført sin andre prøvesprengning. Sprengningen, som fikk navnet Chagai-1, var ment som en tydelig beskjed til India:

Pass opp, dere er ikke de eneste som har atomvåpen.

– Vi vet imidlertid at Pakistan hadde bomben før den tid. Det tar mer tid enn bare tre uker å sette sammen en atombombe, så Pakistan må ha hatt bombene klare da India gjennomførte sin øvelse, sier Miraglia.

– Vi som forsker på det pakistanske atomvåpenprogrammet tror landet fikk bomben en gang mellom 1983 og 1987.

Grunnen til at Pakistan ikke annonserte sin atomvåpenkapasitet allerede på 1980-tallet, var at de ville ha mistet økonomisk og militær støtte fra USA. USA ville nemlig bare samarbeide Pakistan dersom de kunne bekrefte at landet ikke hadde noen atombomber.

Prøvesprengningen i 1998 førte da også til sanksjoner: militær og økonomisk bistand fra USA ble redusert i flere år. Sanksjonene ble imidlertid løftet av president George W. Bush da Pakistan ble med i krigen mot terror, på amerikansk side, i 2001.

Rundt 100 bomber i dag

Detaljene rundt et lands atomvåpenprogram holdes som regel langt unna offentlighetens øyne, og Pakistan er intet unntak. Resten av verden vet i dag lite om hvor mange atomvåpen Pakistan har, hvor de befinner seg og hvem som styrer dem,

– Vi vet ikke nøyaktig hvor mange atomvåpen Pakistan har, men de beste vurderingene tilsier et tall på mellom 100 og 120 våpen, forteller Miraglia.

For tiden tror de fleste eksperter på Pakistans atomprogram at landet i hovedsak arbeider med å miniatyrisere sine atomvåpen. Det vil si at de forsøker å lage stadig mindre, og derfor mer bevegelige, stridshoder.

Planen er at slike våpen enklere kan sendes til konfliktsoner, og dermed hjelpe til med å avskrekke India fra å flytte tropper inn i Kashmirprovinsen.

Om de kommer til å få til miniatyriseringen er imidlertid ikke sikkert.

– Det er mulig for Pakistan å miniatyrisere våpnene, men det er veldig vanskelig å få til, rent vitenskapelig sett. Selv USA og Storbritannia hadde store problemer med å lage små, fungerende atomvåpen under den kalde krigen, og de kunne teste sine våpen den gangen, sier Miraglia.

– Pakistan kan ikke drive prøvesprengninger i dag – da vil sanksjonene mot landet bli for store, og det ville betydd økonomisk ruin – og slik miniatyrisering blir enda vanskeligere når du ikke kan teste om løsningene dine fungerer.

Separat lagring

Et annet ubesvart spørsmål, er hvor god sikkerheten rundt atomvåpnene er. Pakistan er et svært utstabilt land politisk, der de militære har mye makt. Den pakistanske regjeringen har opptil flere ganger blitt avsatt av det militæret gjennom statskupp.

Det siste skjedde senest i 1999, da general Pervez Musharraf tok makten fra den demokratisk valgte regjeringen.

– Det er jo en risiko for at disse våpnene skal havne i feil hender, at terroristgrupper i Pakistan rett og slett skal stjele et våpen som havner på avveie, sier Miraglia.

Skrekkscenarioet er at islamistiske fraksjoner av det pakistanske militæret tar over kontrollen av atomvåpnene gjennom et kupp, eller at informasjon om dem kommer på avveie gjennom utro tjenere i sikkerhetsstyrkene.

– Det er ingen enighet blant forskerne rundt hvor god sikkerheten er rundt de pakistanske atomvåpnene, men det virker som at pakistanerne tar ganske godt vare på våpnene sine. For eksempel oppbevares atomvåpnene som regel ikke ferdig montert, forteller Miraglia.

Det vil si at selve våpenet og drivstoffet – det anrikede uraniumet – oppbevares på to forskjellige steder.

Hvem kan trykke på knappen?

– En annen risikofaktor er imidlertid hvem som har kontroll over våpnene, påpeker Miraglia.

Det gjelder spesielt dersom Pakistan skulle lykkes med å få plassert mini-atomvåpen ute i felten.

– Hva om det oppstår en krise, for eksempel at India flytter tropper inn i Kashmir? Hvem tar da beslutningen om atomvåpnene skal brukes eller ikke? Hvordan hindrer du en stresset lokal kommandør i en krise fra å trykke på knappen? sier Miraglia.

I USA er systemet låst elektronisk, slik at en kommandør i felten ikke kan ta den avgjørelsen.

–  Pakistan har sannsynligvis ikke noe elektronisk system, slik som amerikanerne, men vi håper de har operative prosedyrer - altså regler for hvem som kan gjøre hva når. Men vi vet altså egentlig ikke.

Gir ikke opp livsforsikringa

Det er ingenting som tyder på at Pakistan kan tenke seg å gi slipp på sine atomvåpen, 40 år etter at de startet på veien mot atommaktstatus. I en artikkel publisert av Den norske Atlanterhavskomiteen i 2010, skriver Miraglia at Indias overlegenhet i konvensjonell militær styrke gjør at Pakistan har få grunner til å ville gi opp sin atommakt.

– Først og fremst har du den strategiske sikkerhetssituasjonen: Pakistan vet at India overlegne i konvensjonell militær forstand. India har kapasitet til å gå inn i militæroperasjoner i Pakistan, og atomvåpnene er Pakistans “livsforsikring” dersom det skulle oppstå en ny konflikt med India, sier Miraglia.

– En annen faktor som gjør nedrustning usannsynlig, er nasjonal stolthet. Pakistan er ikke et land som er kjent for vitenskapelig eller teknologisk overlegenhet, så atomprogrammet er et av de store vitenskapelige prosjektene de har gjennomført. Folk er rett og slett stolte av det.

Å true er ikke det samme som å gjøre

Sébastien Miraglia understreker imidlertid at mangel på nedrustning ikke betyr at atomkrig lurer rett rundt hjørnet:

– Det er ikke slik at Pakistan kommer til å bruke atomvåpen mot India – de ønsker absolutt ikke å starte en atomkrig. Å true med å bruke atomvåpen, betyr ikke at Pakistan vil eller nødvendigvis kommer til å bruke kjernevåpen i virkeligheten.

Miraglia forteller at landene dessuten har tatt flere skritt de siste årene for å skape gjensidig tillitt, blant annet ved å etablere direkte telefonlinjer mellom Islamabad og Mumbai, og gjennom møter mellom den militære ledelsen i de to landene.

– Men det er allikevel lite som tyder på at det blir færre atomvåpen i Pakistan med det første, tror Miraglia.

Kilder:

S. Miraglia (2010) Strategic and domestic obstacles to nuclear disarmament in South Asia Security Brief 6-2010, Den norske Atlanterhavskomiteen

W. Burr, China, Pakistan and the Bomb: The Declassified file on U.S. Policy, 1977, 1997, U.S. National Security Archive, mars 2004

J. Bajoria og S. Otterman Controls on Pakistan’s Nuclear Technology Backgrounder, Council on Foreign Relations, publisert 20. februar 2008

UDs landsider: Pakistan