Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Med ny teknologi for nettverksbasert konserter kan man spille elektronisk musikk over internett fra ulike steder.
Med ny teknologi for nettverksbasert konserter kan man spille elektronisk musikk over internett fra ulike steder.

Med ny teknologi kan musikere spille sammen fra hver sin verdensdel

Både koronapandemien og klimakrisen tvinger frem ny musikkteknologi. Nå må folk som jobber med musikk bli mer datakyndige, mener Stefano Fasciani.

I 1951 kom avantgarde-komponisten John Cage på ideen om å fremføre et musikkstykke med lyd fra et annet sted enn konsertsalen. Med tolv radioer på scenen skulle lyder fra et helt annet sted skape en ny musikalsk opplevelse for publikum.

I dag virker det kanskje utdatert – selvfølgelig kan musikken du hører på konsert komme fra mer enn bare instrumentene på scenen.

Men å få musikere på ulike steder til å spille sammen i sanntid uten at det blir krøll på linja har ikke vært enkelt – før Stefano Fasciani ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) utviklet et nytt sett elektroniske verktøy.

– Jeg har satt sammen forskjellige programmer for å gjøre det mulig å spille databasert elektronisk musikk sammen over internett fra ulike steder, uten forsinkelse og ulyd, forteller Fasciani, som forsker innenfor musikkteknologi.

Verktøyet, Networked Electronic Music Tools (NEMT), er noe musikere burde lære seg nå, mener han.

– En ting er koronapandemien, hvor musikere ikke kan møtes for å spille. Men med klimakrisen er vi nødt til å reise mindre.

Musikkteknolog Stefano Fasciani mener det er på tide at musikkteknologi blir pensum på alle musikkutdanninger.
Musikkteknolog Stefano Fasciani mener det er på tide at musikkteknologi blir pensum på alle musikkutdanninger.

20 millisekunder magisk grense

Etter at korona satte en stopper for sosiale samlinger i mars, har musikere måttet tenke nytt.

Både amatører og store stjerner har spilt karantenekonserter, som de har strømmet fra øvingsrommet eller tomme konsertscener. Men fra artisten synger, til du hører låta, tar det litt tid.

– Som oftest tar det opptil 15 sekunder for lyd og bilde å finne veien fra avsender til mottager. Når du spiller konsert fra stua di, og publikum sitter et annet sted, spiller ikke den forsinkelsen noen rolle, sier Fasciani.

Skal man derimot spille sammen i sanntid fra forskjellige steder, er det for lang tid.

– Forsinkelsen på lyd- eller videosignalet bør alltid være mindre enn 20 millisekunder. Det er vanskelig, og kommer ikke an på utstyret du har foran deg, men på nettet.

Uansett om den reiser via kobber eller optiske fibre, bruker lyden tid på å flytte seg fra et sted til et annet.

– Med 20 millisekunder forsinkelse kan du fortsatt høre det. Men hvis jeg spiller trommer, og du spiller gitar, kan du tolerere forsinkelsen og klare å følge meg. Men med en gang avstanden blir større, begynner begge å senke tempoet, og det blir vanskeligere å treffe.

Forskning fra RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse har vist at det finnes teknikker for å håndtere forsinkelsen. RITMO er et senter for fremragende forskning ved UiO.

Musikere kan nærmest ubevisst tilpasse lydenes kvalitet for å få det til å låte riktig. Men målet er å unngå all forsinkelse.

Kvalitet på nettet begrenser

Fasciani har utviklet det som manglet for å håndtere forsinkelsene. For det å spille sammen fra to eller flere steder har vært mulig, men bare over lokale eller stabile nett. Et eksempel på eksisterende verktøy er italienskutviklede LOLA.

– Problemet er at de fleste systemer for nettverksbaserte konserter er prototyper, hvor du ikke kan støtte deg på IT-support hvis noe ikke fungerer. Du er avhengig av å være i en viss geografisk nærhet eller å bruke et eget nettverk.

En annen løsning er å bruke stabile nett, noe universiteter og konservatorier har tilgang på gjennom såkalte forsknings- og utdanningsnettverk.

– Her er båndbredden stabil og symmetrisk, altså har den samme kapasitet til å laste dataene opp, som ned. Når du beveger deg over til det vanlige internettet, deler du derimot båndbredde med mange andre. De fleste vanlige nett er asymmetriske, så du har ingen kontroll over hvor lang tid det tar å laste data opp og ned, forklarer Fasciani.

Lyden følger samme klokke

Verktøyet Fasciani har utviklet er først og fremst for elektronisk musikk.

– Når ingen spiller akustiske instrumenter, men du bruker elektronisk utstyr som er sekvensert, er det en datamaskin som spiller lydene. Som musiker fungerer du mer som en dirigent, forteller han.

Når man spiller med flere maskiner, må de være synkroniserte. Utfordringen ved å spille over internett er at vanlige strategier for å synkronisere, som å bruke klokkesignaler, bare fungerer over lokale nettverk. Derfor må det flere detaljer til:

– Du sender fra deg lyden, som er det du kan høre, sammen med en innebygd synkroniseringsklokke, som kan hentes ut av mottageren. Hvis flere spiller på hver sin maskin, er en av dem «master», og de andre følger dens klokke.

– Når lydene som sendes frem og tilbake mikses sammen, er de perfekt justert til samme tempo, siden all lyd er timet etter samme klokke og det er tatt høyde for nettverksforsinkelser i miksingen.

Hovedmaskinen blir dirigenten som sørger for at alle lydene spilles synkront. Forsinkelser og ulyd som ville ødelagt for samspillet, er ute av bildet.

– Sånn kan et band spille sammen med elektroniske instrumenter. Programvaren er også utviklet for at DJ-er kan spille sømløse back-to-back-sett, sier Fasciani.

Back-to-back betyr at to DJ-er spiller sammen.

Musikk krever god teknologi

Både tidlige prototyper for nettverksbasert samspill, og nyere verktøy, som Fascianis, åpner muligheter for musikere og ikke minst for annen kommunikasjon.

At de er utviklet i en musikalsk sammenheng, er likevel ikke tilfeldig, tror Fasciani.

– Dette er et eksempel på at humaniora kan drive innovasjon innenfor teknologi. Behovene for systemer for lyd, bilde og kommunikasjonsteknologi er langt mer avanserte innenfor musikk enn innenfor noe annet felt, sier han.

Fasciani er likevel redd for at musikkfeltet sakker akterut.

– På andre områder har man erstattet brev med e-post eller plater med lydfiler. Men lydteknikere som i dag kan sette opp en konsertscene og lage et show for hundre tusen personer, vet ikke hvordan de skal sette opp en nettverksbasert konsert. Samtidig – hvor skulle de lært seg det? Det burde vært pensum i alle musikkutdanninger.

Opplæring i musikkteknologi

– Musikere, musikklærere, lydteknikere – alle som er involverte i musikk og konserter, burde være kyndige i bruken av nettverksbaserte verktøy.

Fasciani kom inn i musikkforskningsfeltet gjennom klubbscenen, men har bakgrunn som ingeniør.

– Ingeniører er alltid raske med å bruke nye verktøy som gjør jobben vår lettere. Det er en læringskurve i starten, men det er en kort oppoverbakke, før du får et lettere liv.

Pandemien understreker behovet, mener han.

– Mange har hatt det ganske lettvint, mens andre har slitt. Men når man har hatt mer enn 15 år på seg for å bli digitale og ikke gjort det, så har man rett og slett gått glipp av en åpenbar mulighet, sier han.

Hør Fasciani fortelle mer om forskninga:

Du kan lese mer om verktøyet NEMT på nettsiden til Stefano Fasciani

Kommersielle interesser

Stafano Fasciani opplyser om at noen av disse verktøyene har et kommersielt potensial. Han planlegger å sende inn en søknad til INVEN2 for registrering av en oppfinnelse. De vil der undersøke muligheten for å lisensiere eller kommersialisere teknologien.

Powered by Labrador CMS