Da sjiraffen Marius ble slaktet i København Zoo, holdt folk verden over på å eksplodere av sinne.

Dyrlegene forklarte at avlivningen var det beste for sjiraffbestanden. Men var Marius utelukkende en statistisk del en art, eller var han et individ med en sjel?

Disse to måtene å betrakte dyr på er et sentralt tema i boken Dyrisk og dyrebar. I boken tar historikere, sosiologer, etikere og dyrleger opp forholdet mellom mennesker og dyr.

Cecilie Thorslund, doktorgradsstudent ved institutt for Fødevare- og Ressourceøkonomi ved Københavns Universitet, er initiativtager og redaktør for boken.

Hun mener den opphetede debatten i kjølvannet av avlivningen av Marius er et godt eksempel på to grunnleggende forskjellige syn på dyr.

• Les også: Hva skjer med oss etter døden?

– Diskusjonen omkring Marius illustrerer de to polene i diskusjonen. Den ene gruppen argumenterer for at det var riktig å avlive sjiraffen fordi det ga vitenskapelig kunnskap og fordi genene til dyret var til overs. Den andre gruppen mener sjiraffen er mer enn et objekt med nytteverdi for andre.

Hunder heter ikke Trofast lenger

Flere av bidragsyterne beskriver hvordan vi stadig oftere tillegger dyr menneskelige egenskaper. Cecilie Thorslund forteller dyrenavn illustrerer dette.

– Hunder heter ikke lenger Trofast. Navnet skal ikke lenger indikere en dyktig jakthund eller en kvikk gjeterhund. De blir i stedet døpt Oscar, Uffe eller Flemming. Det gir dem individualitet, sier hun.

• Les også: Dyrket sjelen i hagen

Thorslund forteller at det samme gjelder når dyrene dør.

– Vi behandler den døde dyrekroppen annerledes. Vi begraver eller kremerer dem. I noen tilfeller stopper folk ut sine avdøde dyr, slik at de kan stå i stuen som et evig minne.

Tilknytning gir trygghet

Men hvorfor har forholdet mellom dyr og mennesker utviklet seg på denne måten?

Thorslund understreker at hun ikke har noe enkelt svar på det spørsmålet. Hun har likevel et par forslag.

• Les også: Da “jeget” kom i sentrum

– Jeg tror det handler om menneskets usikkerhet i det senmoderne samfunnet. Det kan gi en følelse av tilknytning å tillegge dyret sitt menneskelige egenskaper. Derfor gir det god mening at dyrene inntar en individrolle, sier hun.

Hun tror også praktiske forhold er en del av forklaringen.

– Samfunnet vårt er strukturert på en måte som gjør at vi ikke er avhengige av dyr i samme grad enn tidligere – som arbeidskraft for eksempel. Vi trenger ikke hunder til jakt eller katter til å fange rotter. Det gir et rom for at de kan få en annen rolle, sier hun.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.