Hemmeligheten bak utstoppede dyr

Når dyr blir stoppet ut kan de bevares for ettertiden i flere hundre år, og hele tiden se skremmende levende ut. Vi tar deg med på reisen som gir en skrott evig liv.

Mathilde Torsøe frilansjournalist

Publisert 28.02.2012 - 05:00

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I løpet av utstoppingsprosessen bruker Per Gätzschmann mye tid på å legge hønsehaukens fjær pent. Dette bildet er fra slutten av prosessen. (Foto: Mathilde Torsøe)

I samarbeid med:

Denne saken er produsert av NRK.

Vitenskapsmuseet og dyreutstopping

De eldste dyrene på museet er noen fugler fra 1833.

Museet driver utstopping og montering av dyr til to formål: utstilling og forskningsprosjekter.

Museet har samlingsplikt som en del av det nasjonale ansvaret med å dokumentere norsk naturarv. Denne oppgaven har i utgangspunktet bare de fire naturhistoriske universitetsmuseene i Norge.

Museet har mest interesse for dyr fra regionen, men har også eksotiske dyr til utstilling.

Museet får hovedsakelig inn dyr som har dødd naturlig, de kalles fallvilt.

Sjeldne og rødlistede arter tar museet bare inn som fallvilt.

Museet har lagt inn en ønskeliste over dyr til Direktoratet for naturforvaltning.

Museet kan søke til dette direktoratet om å samle inn ganske vanlige arter selv. Da er det til forskning.

Når dyrene skal brukes i vitenskapelig øyemed, går de gjennom en prosess som kalles skinnlegging.

(Kilde: Per Gustav Thingstad og Per Gätzchmann)

Vi er inne i et hvitt, avlangt rom vis-à-vis NTNU Vitenskapsmuseet. Lukten i det laboratorieliknende rommet er snodig og umulig å plassere, og setter seg i nesa den første tiden.

På gulvet står brune esker merket med blant annet «jerv», «hubro» og «ulv». På en arbeidsbenk er et par ugler oppstilt på grener; foreviget i ordets rette forstand.

____________________________

Les hele saken på NRK.no