Flaggermus tilpasser skriket sitt etter hvor tett de er på byttet, viser forskere fra Syddansk Universitet.
JensUrthjournalist, videnskab.dk
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: Herman Lankreijer)
Slik virker sonar:
Sonar fungerer ved at dyret danner bilder ut fra ekko. Derfor vil en bedre betegnelse for metoden være ekkolokalisering, men hos dyr er det også kjent som biosonar.
En lyd sendes ut og deretter analyseres ekkoet. Hvis ekkoet kommer raskt tilbake, er det et objekt i nærheten. Størrelsen på den bølgen man sender ut, passer noenlunde med detaljgraden av det bildet man får tilbake.
Tolv mikrofoner som hang i et korslignende mønster fanget opp endringer i de skrikene flaggermusene sendte ut mens de lettet etter byttet sitt.
På den måten fant forskerne fram til at endringen i sonarstrålen først kom når flaggermusene var omkring en meter fra byttedyret (avstanden avhenger av hvor stor den enkelte flaggermusen er og hvor raskt den flyr).
Batman ville være stolt hvis han visste hvor avansert utstyr hans biologiske motstykker bruker.
Danske forskere har funnet ut at flaggermus endrer størrelsen på den lydstrålen de sender ut når de jakter.
Når flaggermusen er tett på, endres skriket fra en smal stråle til en bred kjegle, slik at byttet ikke forsvinner fra biosonaren i det avgjørende øyeblikket.
Det forklarer Annemarie Surlykke, som er førsteamanuensis på Biologisk Institutt ved Syddansk Universitet. Hun har studert flaggermus lenge og er særlig interessert i hvordan ekkolokaliseringen virker.
Sparer på stemmen
Bredden på sonarstrålen endrer seg fra cirka 40 grader til 90 grader, og høyden endrer seg fra 45 grader til 90 grader når flaggermusene er omkring en meter fra byttedyret.
Dette gjør at byttedyr ikke unnslipper sonaren og blir «usynlige». Det er nemlig når flaggermusen er like ved at byttedyrene setter inn plutselige unnvikelsesmanøver.
– Når flaggermus leter, er det med en svært smal lydstråle. Det er en grense for hvor mye energi man har å rope med når man er en liten flaggermus på fem gram.
– Den kan bestemme hvor smal eller bred sonarstrålen skal være ved å endre på forholdet på tonen og høyttaleren. I flaggermusens tilfelle tilsvarer det hvor mye den åpner munnen, forklarer Surlykke.
Flaggermus kan jakte i totalt mørke. De bruker sonaren til å observere omgivelsene.
I forsøket trente førsteamanuensis Annemarie Surlykke og ph.d-student Lasse Jacobsen seks flaggermus til å fange melormer som var bundet fast et optimalt sted i forhold til måleutstyret.
Styrer sonar med nesen
– Flaggermus er fantastiske å studere. Det finnes over 1200 arter, som alle har tilpasset seg en spesiell nisje.
– Mange arter sender ut lyder gjennom nesen, og vi tror de strukturene som nesen har, brukes til styring av lyden.
– Noen av dem har hudfolder på nesen som ser helt groteske ut. Nesen kan for eksempel ligne store paraboler, og vi tror det er noe morfologisk som har gjort dem i stand til å kontrollere skriket på en svært spesifikk måte, forklarer Surlykke.
Grunnen til at flaggermusene ikke flyr med den brede sonaren hele tiden, er at det krever mer energi, antar Surlykke.
