Flaggermus bruker dynamisk sonar

Flaggermus tilpasser skriket sitt etter hvor tett de er på byttet, viser forskere fra Syddansk Universitet.
9.9 2010 05:00


(Foto: Herman Lankreijer)

Batman ville være stolt hvis han visste hvor avansert utstyr hans biologiske motstykker bruker.

Danske forskere har funnet ut at flaggermus endrer størrelsen på den lydstrålen de sender ut når de jakter.

Når flaggermusen er tett på, endres skriket fra en smal stråle til en bred kjegle, slik at byttet ikke forsvinner fra biosonaren i det avgjørende øyeblikket.

Det forklarer Annemarie Surlykke, som er førsteamanuensis på Biologisk Institutt ved Syddansk Universitet. Hun har studert flaggermus lenge og er særlig interessert i hvordan ekkolokaliseringen virker.

Sparer på stemmen

Bredden på sonarstrålen endrer seg fra cirka 40 grader til 90 grader, og høyden endrer seg fra 45 grader til 90 grader når flaggermusene er omkring en meter fra byttedyret.

Dette gjør at byttedyr ikke unnslipper sonaren og blir «usynlige». Det er nemlig når flaggermusen er like ved at byttedyrene setter inn plutselige unnvikelsesmanøver.

– Når flaggermus leter, er det med en svært smal lydstråle. Det er en grense for hvor mye energi man har å rope med når man er en liten flaggermus på fem gram.

– Den kan bestemme hvor smal eller bred sonarstrålen skal være ved å endre på forholdet på tonen og høyttaleren. I flaggermusens tilfelle tilsvarer det hvor mye den åpner munnen, forklarer Surlykke.

Flaggermus kan jakte i totalt mørke. De bruker sonaren til å observere omgivelsene.

I forsøket trente førsteamanuensis Annemarie Surlykke og ph.d-student Lasse Jacobsen seks flaggermus til å fange melormer som var bundet fast et optimalt sted i forhold til måleutstyret.

Styrer sonar med nesen

– Flaggermus er fantastiske å studere. Det finnes over 1200 arter, som alle har tilpasset seg en spesiell nisje.

– Mange arter sender ut lyder gjennom nesen, og vi tror de strukturene som nesen har, brukes til styring av lyden.

– Noen av dem har hudfolder på nesen som ser helt groteske ut. Nesen kan for eksempel ligne store paraboler, og vi tror det er noe morfologisk som har gjort dem i stand til å kontrollere skriket på en svært spesifikk måte, forklarer Surlykke.

Grunnen til at flaggermusene ikke flyr med den brede sonaren hele tiden, er at det krever mer energi, antar Surlykke.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Referanse og lenker:

Den vitenskapelige artikkelen «Vespertilionid bats control the width of their biosonar sound beam dynamically during prey pursuit» doi: doi: 10.1073/pnas.1006630107

Annemarie Surlykke (Syddansk Universitet)

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Slik virker sonar:

Sonar fungerer ved at dyret danner bilder ut fra ekko. Derfor vil en bedre betegnelse for metoden være ekkolokalisering, men hos dyr er det også kjent som biosonar.

En lyd sendes ut og deretter analyseres ekkoet. Hvis ekkoet kommer raskt tilbake, er det et objekt i nærheten. Størrelsen på den bølgen man sender ut, passer noenlunde med detaljgraden av det bildet man får tilbake.

Tolv mikrofoner som hang i et korslignende mønster fanget opp endringer i de skrikene flaggermusene sendte ut mens de lettet etter byttet sitt.

På den måten fant forskerne fram til at endringen i sonarstrålen først kom når flaggermusene var omkring en meter fra byttedyret (avstanden avhenger av hvor stor den enkelte flaggermusen er og hvor raskt den flyr).

Emneord