Danske biologer har oppdaget at ålekvabbehunner har en form for dievorter til de ufødte ungene sine inne i kroppen. Resultatet avslører at evnen til å die ikke er begrenset til pattedyrene.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Et røntgenbilde av en drektig ålekvabbehunn. I mageregionen kan man se lyse flekker som viser skjelettene av ungene som dier. Like før fødselen er magen voldsomt oppblåst og hunnen ligner mest av alt et forvokst rumpetroll. (Foto: Peter Vilhelm Skov)
Visste du
Selv om ålekvabben er liten, så får den mange unger til å være en fisk som føder levende unger.
En hunn, som bare veier omkring 150 gram, får typisk mellom 80 og 120 unger. Hver unge veier mellom 400 og 500 milligram.
Sammenlagt skal altså hunnen produsere 50 gram fisk med sin forholdsvis beskjedne kroppsvekt.
Visste du
Ålekvabbens latinske navn er Zoarces viviparus, som det fikk av den berømte biologen Carl von Linné i 1758. Viviparus betyr nettopp «å føde levende unger».
Ålekvabber forteller om vannforurensning
Siden ålekvabben lever så nært kysten, blir den utsatt for all den forurensningen som slippes ut i havet. Flere studier viser at for eksempel tungmetaller samles opp i disse fiskene.
Derfor brukes den som en såkalt biomarkør, fordi man ut fra innholdet av tungmetaller kan si noe om hvor forurenset et kystområde er.
Det er en tydelig sammenheng mellom hvor mange misdannelser de nyfødte ungene har og mengden av forurensende stoffer i sjøvannet.
– Giftstoffer konsentreres ofte i fettdepoter. Når hunnen skal forsyne ungene med næring under den lange drektigheten, må hun trekke på fettreservene sine, og da frigjør hun også eventuelle giftstoffer som har hopet seg opp. Resultatene våre viser at det er sannsynlig at en del av de forurensende stoffene i denne prosessen overføres til ungene allerede før de blir født, sier Peter Vilhelm Skov.
Ålekvabber er en fiskeart som ikke legger egg, men som føder levende unger. De finnes blant annet langs hele Norskekysten.
Nå har danske biologer funnet ut hvordan de ufødte ungene får mat i månedene opp til fødselen.
Undersøkelsen viser at hver unge suger seg fast på en follikkel, som forsyner dem med næring, vitaminer og mineraler samt forskjellige former for bakteriehemmende enzymer.
I tillegg til å gi ungen mat, fungerer dievorten også som en lunge som forsyner ungene med oksygen.
– Vi har funnet ut at ungene ligger i morens mage og dier på samme måte som pattedyrunger får melk hos sin mor. Follikkelen har altså på mange måter samme funksjon som et bryst, sier førsteamanuensis Peter Vilhelm Skov fra DTU Aqua.
Plommen en medfødt matpakke
Ålekvabbehunner blir befruktet i august, men føder først i slutten av januar. I de månedene hunnen er drektig, forvandler de små fiskelarvene seg til miniatyrfisk som etter fødselen er fullt ut i stand til å klare seg selv.
Hunnen blir befruktet i ovariene, en form for eggstokker, som bugner av egg. Frem av det befruktede egget vokser en liten larve som får næring ved å absorbere plommen i egget.
Matpakken holder imidlertid bare til seks uker, og så langt har det vært en gåte hva de levde av når plommen var spist opp.
– Man trodde ungene lå løst inne i eggstokkene. Den forestillingen gjorde det vanskelig å forklare hvordan fiskene fikk oksygen og næring. Men nå viser det seg at teorien er feil, og at folliklene tilfører ungene alt det de trenger frem til fødselen, forteller Peter Vilhelm Skov.
Dievortene er noen små utposninger på innsiden av veggene i eggstokken, men funksjonen deres har hittil vært ukjent. Ved en ren tilfeldighet fant Skov ut av det.
Oppdaget ved en tilfeldighet
I 2007 var han i gang med et annet forskningsprosjekt, der han skulle fotografere en nesten ferdigutviklet ålekvabbeunge. I kjøleskapet hadde han derfor en drektig, død hunn, som han skar opp.
– Mens jeg holder på, legger jeg merke til at det er noen unger som henger fast. Jeg skjærer opp hunnen for å undersøke saken nærmere og ser at ungene har folliklene inne i munnen, sier han.
En unge med en dievorte i munnen (ytterst til venstre) (Foto: Peter Vilhelm Skov)
Folliklene er noen små, velkjente utposninger på innsiden av eggstokkene. De er fylt med blodkar, og Skov konstaterte at det var like mange follikler som det var unger, det vil si typisk mellom 80 og 120 stykker.
Som morsmelk
Annonse
Oppdagelsen gjorde ham nysgjerrig på hvilken funksjon folliklene hadde, og han allierte seg med kollegaen John Fleng Steffensen, som er professor i biologi ved Marinbiologisk Sektion, Københavns Universitet, for å undersøke saken nærmere.
Alle undersøkelsene de utførte pekte i samme retning.
Folliklene inneholder en gjennomsiktig væske som har et høyt proteininnhold i forhold til morens blod. Dessuten var selve proteinsammensetningen en annen. Dette dokumenterer at væsken dannes lokalt inne i follikkelen.
Oksygenkonsentrasjonen like ved siden av folliklene var markant høyere enn lengre inne i eggstokkene. Det tyder på at folliklene forsyner ungene med oksygen.
Væsken inneholdt særlige bakteriehemmende enzymer som ellers bare er kjent fra morsmelken til pattedyr.
I ovariene ligger ungene stuet tett sammen. De små blå klattene i ovarieveggen er folliklene, som er blitt fargelagt på dette bildet. (Foto: Peter Vilhelm Skov)
Alt i alt kunne forskerne konstatere at folliklene er ålekvabbens svar på pattedyrenes bryster.
– Strategien med å die ungene er oppstått flere ganger uavhengig av hverandre i forskjellige dyreordener. Det er helt klart noen analogier mellom pattedyr og denne særlige formen for fisker, sier han.
Strategien en evolusjonær fordel
I dag er det få fiskarter som føder levende unger, bare 750 av i alt 25 000 kjente arter.
Ålekvabben har utviklet evnen fordi den gir dyret en evolusjonær fordel, og det er årsaken til at ålekvabben i dag en utbredt fiskeart i store deler av Europa.
Ålekvabben lever i kystnære områder og trekker inn på grunt vann for å føde ungene sine i januar måned. Her inne kan de føde i fred, for det er ikke mange andre fisker som kunne finne på å oppholde seg på det grunne vannet på denne tiden av året.
Annonse
– Ålekvabben føder inne på grunt vann, hvor det er et mindre press fra rovdyr, som foretrekker å være på dypt vann i vinterkulden. Ålekvabben har altså funnet seg en nisje ved å få ungene sine på et uvanlig tidspunkt på året. Når ungene først er født, er de så modne at de kan klare seg selv, avslutter han.
