Kjelleren under den gamle landbrukshøyskolen på Københavns universitet er dunkel.

Langs den ene veggen svever om lag 1000 dyr i en gulaktig væske i glass på rekker av hvite hyller. Misfostre på glass.

Professor Henrik Elvang Jensen fra Københavns Universitet guider gjennom siamesiske kattetvillinger, svulstrammede mus, enøyde hester og mange andre gruoppvekkende skapninger som har blitt konservert for vitenskapens skyld.

Han stanser ved et glass med et avhugd kalvehode.

– Ja, her kan du se at den har et kyklopøye. Det er to øyne som er fusjonert til ett stort, sier Jensen, som er ansvarlig for den patologisk-anatomiske samlingen.

Kalvens ansikt er foldet sammen som en klump modellervoks med en dyp fuge i midten. Tungen er klebet oppover mot to nesebor som aldri rakk å bli utviklet. På den hvitaktige og halvt oppløste huden sitter rester av brun pels og enkelte svarte hår.

– Jeg aner ikke hvorfor den ser slik ut. Det er sannsynligvis en helt tilfeldig mutasjon, forteller Jensen.

Han peker på et annet kalvehode.

Den har to tunger, sier han uten å fortrekke en mine.

Samlingen av ubrukelige dyr

Kalvehodene er, som de fleste andre dyrene i kjelleren, primært blitt samlet inn av nysgjerrige dyrleger gjennom 1800- og 1900-tallet.

De defekte skapningene ble lagt på glass fordi de var av vitenskapelig interesse og ble brukt i undervisning av veterinærstudenter, forteller Jensen.

Den patologisk-anatomiske samlingen var også grunnlaget for et stort klassifikasjonssystem for misdannelser.

Da samlingen var på sitt største, inneholdt den 10 000 dyr med ulike misdannelser.

Med tiden har mange av glassene blitt kastet, fordi veterinærstudentene og lærerne deres trengte plassen til andre ting.

– I dag har dyrene mistet sin vitenskapelige verdi fordi tidens tann har gjort dem nærmest ugjenkjennelige. Konserveringsvæsken klarer ikke å bevare de opprinnelige farger. Det gjør det umulig å se lesjoner og infeksjoner i dyrene, forklarer Jensen.

Likevel regner han med at samlingen får leve i mange år.

Fugl med fire bein

For selv om samlingen har mistet sin vitenskapelige verdi, er det noe fascinerende ved dyrene, mener Jensen.

– Ja, det er egentlig underlig at de er så fascinerende, men det er de. Det er sykdommer, misdannelser og deformiteter, sier han og snur seg mot sitt personlige favorittdyr i samlingen.

En andunge med hodet lett på skrå stirrer på oss med et undrende blikk bak glasset. Dunene på kroppen virker levende og myke, som om de nettopp har blitt blåst gjennom av en lun bris.

– Denne er veldig populær. Det er en andunge med fire bein, noe som er en veldig sjelden tilstand. De beina er helt utrolige. Dette dyret viser helt tydelig at noe har gått helt galt, sier han.

To griser, én kropp

Vi går videre på hvite fliser, forbi en monter med organer som er infisert med sykdommer som tuberkulose og kvegpest, og stanser ved et misdannet dyr med seks bein.

To skilte underkropper med hver sine bakbein og lett snodde haler smelter sammen ved brystkassen, der felles forbein dingler slapt langs sidene.

Dyret har verken øyne, nese eller munn, men i stedet fyller to ører hele ansiktet.

– Vi ser en slik gris en gang i året, men den er ikke så interessant, kommenterer Jensen.

Det er igjen en tilfeldig genmutasjon som har ført til at to eneggede grisetvillinger har vokst sammen til én.

Ifølge Jensen blir slike mutasjoner først interessante hvis det blir mange av dem.

– Det tyder på at en arvelig tilstand eller giftstoffer og virus i miljøet, sier han.

Viktig kulturhistorie

Selv om de misdannede skapningene har mistet sin vitenskapelige verdi, mener Jensen at samlingen har en naturlig berettigelse.

– Verdien på samlingen kan oppsummeres med ordet «kulturhistorie», for den vitner om en tid da forskere ikke hadde moderne teknologi og måtte nøye seg med hva de kunne se med det blotte øyet, sier han.

Han får støtte hos en kulturhistoriker fra Københavns Universitet.

– Selv om disse preparatene ikke lenger har verdi for naturvitenskapelig forskning, er de fortsatt en viktig kulturhistorisk levning som sier noe om hvordan vi en gang forsøkte å forstå naturen og mennesket i den, sier Sniff Andersen Nexø. Han er førsteamanuensis ved Saxo-instituttets avdeling for Arkeologi, Etnologi, Historie, Gresk og Latin.

• Les også: Dyr som ikke råtner