Australske forskere satte opp en liste over 187 pattedyrarter som har vært rapportert eller mistenkt utdødd i årenes løp, helt tilbake til år 1500. Dataene viste at 67 av de savnede eller tilsynelatende utdødde artene, hadde blitt gjenoppdaget.

Ifølge studien er det dyra som er fryktet utdødd på grunn av introduserte arter eller sykdommer, som har de dystreste prognosene for videre eksistens. Rotter, katter og rødrev er blant dyra som har truet de savnede artene mest.

Det er dyr med stor geografisk utbredelse og som forsvinner fordi leveområdene deres går tapt, som har størst sannsynlighet for å bli gjenfunnet, heter det i studien som er publisert i tidsskriftet Proceedings of the Royal Society B.

De australske forskerne foreslår at leting bør fokuseres på arter som det er størst sjanse for at fremdeles finnes.

- Vi kaster bort ressurser på å lete etter arter som ikke har sjans til å blir gjenfunnet, skriver de.

Hardt pressede får ytterligere press

Introduksjon av arter kan skje både ubevisst og bevisst, forteller Frode Ødegaard, som er seniorforsker i Norsk Insititutt for naturforskning (NINA), og som blant annet jobber med kartlegging av insekter i Norge i Artsprosjektet.

I tillegg leder han en prosjektgruppe i arbeidet med ny revidert Norsk Rødliste som kommer 9. november i år.

- Vi har en lang og omfattende historie rundt det å sette ut dyr for biologisk kontroll og jakt, men svært mange arter introduseres også som blindpassasjerer, særlig i disse tider med økt reisevirksomhet, sier han.

Selv om rotte, katt og rev kan høres harmløse nok ut for et menneske som er beskyttet av husets fire vegger, er det ikke så rart at det er nettopp disse dyra som skaper trøbbel for enkelte truede arter, ifølge John Atle Kålås, seniorrådgiver i Artsdatabanken.

- Hvis det er konstant trykk mot dyra, for eksempel i form av små rovdyr som rotte, katt og rev, er det større sjanse for at om det finnes noen igjen, blir de fort spist, sier han.

- Dersom arter får redusert leveområdene sine, er det mulighet for at det kan finnes andre områder som vi foreløpig ikke har undersøkt, der dyra fremdeles er, sier han.

Comeback for slanklori

Gitt at en art er klassifisert og akseptert, og man ikke finner den, har man den på savnetlista i en periode - rundt 50 år. I tillegg skal det gjøres en viss leteanstrengelse før man trekker frem lommetørklet og vinker farvel for godt, ifølge de australske forskerne.

Men ofte kan dyr unngå radaren i årevis, og det kan være vanskelig å si om de er utdødd eller ikke.

For eksempel hadde den lille singalesiske Horton Plains slanklori vært søkk borte i over 60 år, med unntak av en flyktig observasjon i 2002, før den ble fanget i kamerablitzen i sommer.

Les mer om hva forskning.no har skrevet om slankloriens forvinningsnummer.

Ofte tilfeldig gjensyn

Fra forvaltningens side har man ikke noen aktiv leting etter fryktet utryddede arter i Norge.

Direktoratet for naturforvaltning jobber først og fremst med tiltak for å redde truede dyrearter, og har ikke så mange virkemidler dersom det ikke er observasjoner av arten på mange år.

- Det er få prosjekter i Norge som har som eneste mål å finne igjen en fryktet utryddet art, sier Frode Ødegaard.

- Det er imidlertid nylig igangsatt flere prosjekter som går på å kartlegge biologisk mangfold og finne nye, ukjente arter i Norge, for eksempel gjennom Artsprosjektet.

Det er i slike sammenhenger at man gjerne dumper borti savnede arter, men det kan også skje mer tilfeldig, ifølge ham.

Savnede biller fant forskerne

En slik lykkelig slumpetreff-historie utspilte seg for fire år siden ved Tømmeråsen i Hole i Buskerud, der en gruppe billesamlere var på tur.

- En type trebukk-bille, Anaglyptus mysticus, som ikke var fanget i Norge siden 1939, landet på en av dem mens de gikk, forteller Ødegaard.

Ødegaard var selv med på å finne en annen art av trebukk, Nivellia sanguinosa, som i utgangspunktet var forvunnet over hele Skandinavia.

Han og noen kollegaer var i Eikesdalen i Møre og Romsdal, i Europas største hasselskog, da billen uvitende suste inn i rampelyset etter å ha vært savnet i Norge siden 1800-tallet.

- Da vi stoppet bilen, landet en trebukk på panseret, og vi tenkte: Hva er det der? Men vi så raskt at jøss, det var jo den! Det viste seg å være en fast bestand som så ut til å trives der i hasselskogen, sier han.

Sitter langt inne å avskrive et dyr

Ødegaard synes der er viktig å prioritere hvilke arter det er noe poeng i å lete etter, ut fra sjansene de har til å dukke opp igjen, men sier det alltid vil være vanskelig å vite 100 prosent sikkert når man kan skrive endelig dødsattest.

- Det ville være fåfengt å lete etter mammuten, men å gjenfinne arter som ikke er funnet i tropeskogen på 100 år trenger ikke være umulig, sier han.

- Det er hele tiden en sannsynlighetsvurdering av en arts eksistens. Det er en kombinasjon av hvor mye habitat som er igjen, og hvor mye av området som er kartlagt der den fremdeles kan finnes.

Tror du at slik leting etter savnede arter drives av sentimentalitet og skyldfølelse hos oss mennesker?

- Nei, det tror jeg ikke. Drivkraften er nok mer at man har et visst håp om å finne slike, og at det hadde vært en sensasjon hvis den kom tilbake.

- Sannsynligheten for å finne ett bestemt dyr er mikroskopisk liten hvis man leter etter det ene dyret. Det er mer tilfeldig at man dumper borti slike dyr, sier han.

- Men sannsynligheten for at man dumper borti et savnet dyr er likevel relativt stor, fordi det er mange dyr på lista og kartleggingsaktiviteten er høy, sier han.

Kan gi bedre oversikt

Fordi man sjelden drar med det ene formålet å lete etter en bestemt savnet art, mener John Atle Kålås at forvaltningen av artene kanskje ikke vil ha så stor nytte av en liste som rangerer dyra etter hvor stor sjanse det er for at de fremdeles finnes.

Derimot mener han at en slik sannsynlighetsberegning kan være interessant for rett og slett å danne seg et bedre bilde av artsmangfoldet i verden.

- Det er interessant hvis man ønsker seg bedre dokumentasjon og sikrere tall over arter, og hvem som må regnes utdødd, og hvem som fremdeles kan være der ute, sier han til forskning.no.

Kilde:

D.O. Fisher og S.P. Blomberg: Correlates of rediscovery and the detectability of extinction in mammals. Proceedings of the Royal Society B, september 2010. Se sammendrag