Manetmysteriet

Det er mulig at ekspeditøren i dame-konfeksjonen hevet et øyenbryn da Josefin Titelman ba om 250 par nettingstrømper til sitt forskningsprosjekt.

Nå viste det seg at forretningen også leverte nettingsokker, enda mer perfekt for forskerne, som da slapp å klippe og sy selv. En one-size nettingsokk fra H&M er nemlig som skapt for å huse en Periphylla periphylla på sin siste ferd.

Toktet i Lurefjorden har vart en hel dag, og båten legger til kai ved Universitetets forskningsstasjon på Espegrend ved Flesland. Josefin Titelman og Tom Sørnes har det travelt, og skal jobbe hele natten. Med seg har de hundrevis av Periphylla periphylla, slukt i ett jafs av trålen i Lurefjorden.

Manetene skal nå donere sitt liv til vitenskapen, og forklare sin plass i økosystemet. De skal henge i nettingsokker i vannet til det ikke er stort mer igjen av dem. En del av manetene tørkes for at man skal se hva som forsvinner først og sist av kull- og nitrogenkomponenter.

Hvordan brytes manetene ned?

- Vi tror de døde manetene er mat for bakterier og andre små plankton, og kommer inn i næringskjeden på denne måten. Gjennom å studere nedbrytingsprosessen vil vi se hvor lang tid det tar før en manet er omsatt i systemet, forteller Josefin Titelman.

Sokkene med maneter henges ut på et snøre ved en flåte i sjøen. Noen henger på ti meters dyp, andre på to meters dyp. Hver dag, med jevne mellomrom, tar forskerne opp manetene og veier dem på nytt for å registrere hvor langt prosessen er kommet.

Samtidig blir temperaturmåling og andre basismål foretatt, og bildet rundt manetenes nedbrytingsprosess er i ferd med å tegne seg. Hvem er det som nyter godt av energien fra tusenvis av døde maneter? Vi har alle sett det om sommeren: En stor manetoppblomstring gjør det tvilsomt å bade og kjedelig å fiske. Avisene skriver om skrekkelige invasjoner i fiskeoppdrettsanleggene. Men like fort som kolonien kom, er den borte. Manetene dør. Hva er det som skjer?

Sink or link?

- Vi vet ikke mye om den basale økologien hos maneter. Det vi vet er de spiser mye og veldig effektivt, de er svært konkurransekraftige og kan fort overta arenaen, sier post.doc. ved Institutt for marinbiologi ved Universitetet i Bergen (UiB), Josefin Titelman.

Hun er involvert i EUs treårige prosjekt Eurogel, som UiB har koordinatoransvaret for. Bergensgruppens bidrag i Eurogel heter «Sink or link in the palagic food web», og tar for seg nedbrytningen av maneter i vannsøylen. Maneter fortærer mye kullstoff, men hvor tar denne energien veien når maneten dør?

- Økosystemer fungerer tradisjonelt slik at lite blir spist av større. Men få dyr spiser manetene. Maneter består for det meste av vann og har relativt lite kullstoff, som er den omsettelige verdien, eller valutaen, i næringskjeden.

- Dermed vil man ha lite igjen for anstrengelsen med å spise en manet. Likevel tas de på et vis opp i systemet når de dør. Vår forskningsgruppe ser på hvordan bakterier og dyreplankton omsetter maneter. Hovedmålet er å finne ut hvordan dyrene fungerer og integrerer med sine omgivelser, sier Titelman.

- Det ville være helt optimalt å få vite hva det er som hender når maneter fra tid til annen blomstrer opp i ulike farvann. Vi må da se på hva som har forekommet der det skjer, sier Josefin, som er blitt fascinert av maneter.

- Dette er urdyr, simple organismer. De har ikke øyne, bruker sensoriske systemer for å jage bytte, og de har bare én kroppsåpning, forteller hun.

Store konsekvenser

Når EU satser store midler på denne typen grunnforskning, er det fordi mange samfunn kan bli tungt berørt av store manetoppblomstringer. Vi vet at fiskeindustrien og turistnæringen frykter for hva manetinvasjoner kan føre til. Det har allerede vært tilfeller hvor fiskeoppdrett har vært rammet.

- Periphylla periphylla, som vi forsker på, lever tradisjonelt veldig dypt og ikke i så høye konsentrasjoner. Men i Lurefjorden er det en helt spesiell konsentrasjon av alle slags størrelser av denne arten, noe som gjør det til et yndet miljø å studere.

- Hvorfor akkurat denne fjorden er hjemsøkt, vet vi ikke sikkert. Men vi vet at den er dyp og mørk og har dårlig sikt. I et slikt miljø kan maneter vinne konkurransen om byttet fordi de ikke trenger å se for å finne mat. Fiskene bruker synet til å jakte, og trenger lys. I farvann med bra sikt gjør fiskene det godt, fordi de lett kan skaffe føde til seg selv.

EUROGEL

  • Maneter er plankton som transporteres med strømmer. De er store dyreplankton, og kalles taktile predatorer (predator = rovdyr).
  • Store maneter kan fange andre maneter og fisker, men de fleste spiser mindre dyreplankton i vannet.
  • Prosjektet Eurogel prøver å finne ut hvilke faktorer som regulerer forekomsten av maneter i europeiske farvann, og forstå maneters rolle i marine økosystemer.
  • Professor Ulf Båmstedt ved Universitetet i Bergen er koordinator for prosjektet som involverer ti forskergrupper fra sju europeiske land. De ulike gruppene ser på blant annet implikasjoner for fiskeri og turisme, modellering av populasjoner og utbredelser, og maneters interaksjon med sitt miljø.
  • I Bergensgruppen sitter også Dag Aksnes, Tom Sørnes, Monica Martinussen, Clelia Booman og Josefin Titelman.
  • Lurefjorden i Lindås er et svært egnet sted for innhenting av informasjon om maneter, fordi denne fjorden har en ekstremt høy forekomst av arten Periphylla periphylla.

Powered by Labrador CMS