På 1970- og 80-tallet kunne man daglig lese dommedagsoverskrifter i avisene om hva som ville skje om vi ikke fikk bukt med den sure nedbøren som strømmet ned over landet. 

Bare én ting kunne matche frykten for de svovelholdige skyene: bequerel – dette mystiske stoffet som egentlig ikke er et stoff, men måleenheten for radioaktiv stråling –  som kom blåsende sørøstfra etter atomreaktorulykken i Tsjernobyl for 32 år siden.

• Les også denne saken i Apollon: Denne gangen er vi meteoren

Den sure nedbøren skyldtes hovedsakelig forbrenning av fossile energikilder, i første rekke kull og petroleumsprodukter i Storbritannia, industriområdene i Tyskland og det tidligere Øst-Europa. 

Gjennom iherdig kamp fra forskere, etter hvert også politikere, ble imidlertid den sure nedbøren kraftig redusert. PH-verdiene steg og konsentrasjonen av den giftige formen av aluminium sank til et nivå som er levelig for den norske fisken og de små dyrene som utgjør livsgrunnlaget deres.

Floraen og faunaen i våre elver og vassdrag var tilsynelatende reddet i overskuelig framtid.     

Utilsiktede, negative konsekvenser

Nå heller professorene Dag O. Hessen og Rolf D. Vogt ved Universitetet i Oslo malurt i begeret. Det viser seg nemlig at kampen mot sur nedbør byr på uventede sideeffekter. 

– Tiltakene mot sur nedbør har paradoksalt nok fått uheldige konsekvenser for flora og fauna i og ved norske elver og vassdrag, sier Hessen.

• Les også denne saken i Apollon: Mange bier er forsvunnet fra Norge

Det er Hessen som tar for seg virkningene på plante- og dyrelivet når de to professorene samarbeider. Vogt uttaler seg om de kjemiske prosessene i naturen.

– Vi studerer blant annet variasjonen i humusen, sier Vogt og smeller et glass med noe brungult i bordet.

– Dette er ikke en tisseprøve, men vann fra Hellerudmyra i Lommedalen, som er en del av drikkevannskilden til Bærum, forteller Vogt.

Humus, som ikke må forveksles med den populære matvaren hummus, er en blanding av organiske forbindelser som blir igjen etter delvis nedbryting av planterester. 

Av flere grunner har jorda begynt å avgi mer humus og mindre kalsium til vassdragene. Dette fører til brunere og mer kalsiumfattige elver.    

–  Nedgangen i sur nedbør fører til at det vaskes ut mer humus fra jordsmonnet. Hovedgrunnen er at jordsmonnet er blitt mer løselig. Dette kommer både av at vannet har fått lavere konsentrasjon av ioner og aluminium, og litt fordi pH-verdien har økt, forteller Vogt.

Folk har en idé om at alt vann i Norge er klart og rent. 

– Men husk tilbake til sist vinter og hvordan isen som rant ut fra grunnen så ut. Den var brun og gul, ikke glassklar.  Hvis du gikk over en myr på ski i påskeferien merket du kanskje at snøen var brun. Dette er ikke på grunn av jord, men på grunn av organisk materiale, minner Vogt om.

Det blir også fraktet til elver og vassdrag, hvilket gir den karakteristiske gulbrune fargen fra Vogts elveprøve.

Går ut over røye og ørret

Resultatet er mørkere vann. Dette vannet slipper igjennom mindre lys, som gir mindre produksjon av alger og andre planter. Dette forplanter seg oppover i næringskjeden. Dårligere sikt gjør det vanskeligere for fisk å finne mat.

– Det blir mindre lys under vann og dårligere produksjon av både planter og dyr, også fisk. Særlig røya er svært avhengig av sikten i vannet for å finne mat. Vi ser dessuten at det blir brunere vann i kystområder der også fisken påvirkes negativt, forteller Dag O. Hessen.

– Var triumfen over sur nedbør ikke noe mer enn en pyrrhosseier? Et vunnet slag i en krig man i siste instans lider nederlag i?

– Nei, er det tydelige svaret fra Hessen. 

• Les også denne saken i Apollon: Bier og humler får hjerneskade av plantevernmidler

– Sur nedbør har vært den kanskje største trusselen mot norsk biologisk mangfold de siste tiårene. Den førte til lokal utryddelse av fisk og bunndyr.

– At vi klarte å reversere denne trenden, er en av suksesshistoriene for norsk naturforvaltning og biologisk mangfold. En virkelig solskinnshistorie, men …, sier Hessen.  

– Det er likevel ofte et «men» når mennesker griper inn i naturen. Dette er en lærepenge, vi kommer ikke alltid tilbake til utgangspunktet. Vi har ikke fullstendig oversikt over konsekvensene av tiltakene og det oppstår utilsiktede bivirkninger, sier Hessen.

«Grønning og bruning»

Reduksjon i sur nedbør er ikke den eneste årsaken til brunere vann. Skogbiomassen og planteproduksjonen på land er sterkt økende i mange nordlige og alpine områder.  Det har også vært en stor økning i stående skogsmasse i nordlige tempererte områder de siste tiårene.

Denne trenden er nært knyttet til klimaoppvarming, avsetningen av nitrogen i jorda, minkende beiteaktivitet og redusert skogbruk.

Enkelt forklart: global oppvarming og redusert beiting fører til «grønning».     

Økningen i «grønning» er korrelert til økningen i «bruning» i elver og vassdrag.

Korrelert betyr at fenomenene opptrer samtidig, uten at de nødvendigvis henger sammen.     

– Men siden brunfargen i vannet stammer fra land, er det svært sannsynlig at det er årsakssammenheng her, sier Hessen. 

Det har også vært en stor økning i stående skogmasse i nordlige tempererte områder de siste tiårene.

– Det er mulig å observere for alle. Der du som barn kunne gå i naturen og ha fin utsikt, er det i mange tilfeller grodd igjen i dag. Der du i dag går og har fin utsikt, vil ikke barna dine ha det når de blir voksne, sier Vogt.

Det er blitt våtere og varmere. Skoggrensen kryper oppover. 

– Der du før hadde snaufjell, vokser i dag dvergbjørka. Der det tidligere var bare dvergbjørk, er det i dag furu. Siden det brune vannet har sin opprinnelse i plantemateriale produsert på land, vil noe forenklet sagt grønnere land også bidra til brunere vann.

Fossekallen er truet

Alle har en gang fått høre at vi bør drikke melk for å holde kalsiumnivået i kroppen høyt nok til å holde benskjørheten på avstand. 

Dyrene i og ved Norges elver og vassdrag har ingen appetitt på kumelk. Men det de derimot ønsker seg i fullt monn er kalsium. 

– Mange smådyr i vann, som krepsdyr, insekter og muslinger, er avhengige av en viss mengde kalsium for å bygge skall eller ytre skjelett, forteller Hessen.

Problemet er at jordsmonnet i nærheten av elver og vassdrag mistet nesten hele lageret sitt av fritt kalsium i perioden med sur nedbør. Nå som den sure nedbøren har avtatt, bygger jordsmonnet opp sine reserver. 

– Kalsiumet er derfor inne i steinmineraler i jordsmonnet. Dette holder igjen kalsium fra å bli vasket ut i elver og vassdrag, sier Vogt. 

Det dyrebare kalsiumet når derfor ikke smådyrene i elva. Fisken som har smådyrene som livrett, mister i sin tur sin gode kilde til kalsium.

– Vi risikerer en benskjør fauna. Dette har altså i utgangspunktet ingen direkte sammenheng med brunere vann, men det er mye av de samme drivkreftene som gir mer brunfarge og mindre kalk, sier Hessen.

Også fugler som spiser disse smådyrene er avhengige kalsiumet til å lage sine livgivende små kapsler, eggene. 

En av disse fuglene er den lille karen som NRKs lyttere for 55 år siden fikk for seg å kåre til landets nasjonalfugl, og siden er blitt kjent som nettopp dét: fossekallen.

– Det er altså ikke bare fisken i elvene som lever farlig. Også andre dyr er truet på grunn av kalsiummangel. Vi ser at i områder på Sørlandet der kalkinnholdet i vannet er ekstremt lavt, gir det problemer for fossekallens hekking, sier Hessen. 

Fossekallens rede er bygget av mose, og kledd innvendig med løv og strå. Fuglen er avhengig av kalsium for å legge sine fire til seks hvite egg før sommeren.

Også ferskvannskrepsen får trangere livsvilkår i vann med dårlig tilfang av kalsium. Norge er en av få nasjoner som fortsatt har livskraftige bestander av denne krepsen.

– Også den norske edelkrepsen kan bli skadelidende, sier Hessen.

– Hvor store reduksjoner snakker vi om?

– Vi ser tilfeller av en halvering av kalkinnholdet over noen tiår, og vi vet ikke hvor lavt det kan gå, sier Hessen.

Hva kan vi gjøre?

Da gjenstår spørsmålet: hva kan vi gjøre med dette?

– Det går an å tilføre kalk i elver og vassdrag. Det vil være et tiltak som kan fungere, sier Hessen. Det er klart at det fins argumenter for og imot kalking, blant annet nettopp utilsiktede konsekvenser. Men i noen tilfeller er det ingen vei utenom, mener Dag O. Hessen.

Rolf Vogt har sine tvil om kalking er riktig løsning. 

– Det er klart at de lakseinteresserte vil være veldig fornøyde. Norske vann og elver er naturlig sure. Men vi må ikke glemme helheten. Kalking er ikke nødvendigvis klokt når vi ser på den store sammenhengen. 

– Fins det andre tiltak?

– Trolig må vi bare ta tiden til hjelp, før eller siden vil dette «gå seg til», men det vil ta mange tiår, tror Vogt.

Denne saken ble først publisert i Apollon.