Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Noen spekkhoggere langs norskekysten spiser sel, og disse selspisende hvalene er alvorlig forurenset av miljøgifter.
Noen spekkhoggere langs norskekysten spiser sel, og disse selspisende hvalene er alvorlig forurenset av miljøgifter.

Spekkhoggere som spiser sel får i seg store mengder miljøgifter

Spekkhoggerne langs norskekysten spiser vanligvis fisk. Ny forskning viser at noen av dem også spiser sel som er full av skadelige miljøgifter.

Tidligere undersøkelser av spekkhoggere særlig i sørlige deler av Atlanterhavet og deler av Stillehavet har vist at de har et spekklag med svært høye nivåer av miljøgiftene som kalles PCB.

Samtidig har spekkhoggerne som lever langs norskekysten langt på vei vært friskmeldt. Forskere fant forholdsvis lave miljøgift-nivåer da de undersøkte ni norske spekkhoggere i 2002.

Men nå viser en ny studie at spekkhoggere langs norskekysten også spiser sel, og at disse sel-spisende hvalene er alvorlig forurenset av miljøgifter.

De har opptil fire ganger mer av miljøgiften PCB i spekklaget enn artsfrendene som bare spiser fisk, og to ganger høyere nivåer av kvikksølv i huden.

Spekkhoggere kan holde til utenfor Vesterålen hele året, og noen av dem spiser sel i tillegg til fisk.
Spekkhoggere kan holde til utenfor Vesterålen hele året, og noen av dem spiser sel i tillegg til fisk.

Risiko for helseeffekter

– Vi fant at alle selspiserne vi undersøkte hadde så mye miljøgifter i kroppen at nivåene oversteg en terskelverdi som innebærer risiko for helseeffekter. Det betyr at de står i fare for å få nedsatt immunforsvar, hormonendringer og redusert evne til forplantning. Vi fant også to spekkhoggere som kom over en enda høyere terskelverdi som innebærer stor risiko for helseeffekter, forteller forskeren Clare Andvik ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo.

– Alle selspiserne lå over den første terskelverdien for risiko for helseeffekter, som er ti mikrogram per gram fettvekt. Til sammenligning var det bare 40 prosent av de fiskespisende spekkhoggerne som lå over denne terskelverdien, tilføyer professor Katrine Borgå ved samme institutt.

Borgå var prosjektleder for den første kartleggingen av miljøgifter i norske spekkhoggere siden 2002 og veileder for Clare Andvik da hun arbeidet med sin masteroppgave.

Resultatene fra forskningen er beskrevet i en artikkel som nylig ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Scientific Reports.

Forskerne lette også etter flere nye typer miljøgifter i spekkhoggerne, som bromerte flammehemmere. Dette er stoffer som er tilsatt plast for å gjøre dem mindre brannfarlige ved å øke plastens tenntemperatur. Stoffene brytes sakte ned i naturen og kan hope seg opp i kroppen til dyr og mennesker.

Bromerte flammehemmere er svært skadelige for vannlevende organismer.

– Vi fant spor etter disse også, men nivåene var lave. Vi har heller ingen terskelverdi å sammenlikne med for disse nyere miljøgiftene, forteller Borgå.

Clare Andvik brukte mange timer i laboratoriet for å analysere spekk- og hudprøvene fra spekkhoggere.
Clare Andvik brukte mange timer i laboratoriet for å analysere spekk- og hudprøvene fra spekkhoggere.

Mer utsatt enn tidligere antatt

– Hovedmålet med denne undersøkelsen var å kvantifisere innholdet av PCB i spekkhoggernes spekklag og kvikksølv i huden deres og sammenlikne mengdene hos fiskespisende og selspisende individer.

– Resultatene våre viser at spekkhoggere langs Norskekysten generelt er mer utsatt for forurensning enn tidligere antatt, fordi de delvis spiser på et høyere trofisk nivå enn tidligere antatt, oppsummerer Clare Andvik.

Trofisk nivå er et begrep som forskerne bruker for å beskrive hvor i næringskjeden ulike arter befinner seg.

Det første trofiske nivået består av de såkalte primærprodusentene – som planter og alger – som driver med fotosyntese og produserer næring. I havet blir alger, planteplankton og blågrønnbakterier spist av dyreplankton og andre planteetere, som dermed befinner seg på det andre trofiske nivået.

Silda lever stort sett av små krepsdyr og havner dermed på nivå nummer tre, mens spekkhoggerne som spiser sild og annen fisk ligger på det fjerde trofiske nivået.

Men også selene spiser fisk, og det får konsekvenser for spekkhoggerne som spiser sel. Miljøgifter har det nemlig med å hope seg opp i organismer slik at organismer som befinner seg på et høyt trofisk nivå – høyt oppe i næringskjeden – som regel vil inneholde større mengder miljøgifter enn organismer lenger nede i systemet. Denne forurensingen som hoper seg oppover i næringskjeden kaller forskere biomagnifisering.

– I dette tilfellet kunne vi ventet at de selspisende spekkhoggerne inneholdt ti ganger så mye miljøgifter som fiskespiserne, hvis de bare spiste sel. Men isteden ser vi at selspiserne inneholder noe mindre, altså cirka fire ganger så mye miljøgifter.

– Det er et tegn på at selspiserne også spiser ganske mye fisk. De som vi kaller fiskespisere, spiser derimot nesten bare fisk, kommenterer Borgå.

Forskerne er for øvrig de første i verden som også har målt kvikksølv i spekkhoggernes hud.

– Vi undersøkte kvikksølv i hud og PCB i spekk fra samme dyr. Da fant vi høy grad av korrelasjon mellom nivåene, det vil si at de som har høyt PCB-nivå også har høyt kvikksølvnivå.

– Det er et verdifullt funn, fordi det er enklere å ta prøver av huden enn av spekket. Vi trenger bare en liten prøve av det ytre hudlaget, mens det er mer komplisert å få ut en plugg fra spekket, forklarer Borgå.

Et trenet øye kan identifisere individuelle spekkhoggere ved å se på blant annet fargetegninger og ryggfinnens form og sammenholde med et rikholdig bildebibliotek.
Et trenet øye kan identifisere individuelle spekkhoggere ved å se på blant annet fargetegninger og ryggfinnens form og sammenholde med et rikholdig bildebibliotek.

Spekkhoggere jakter sild

Bakgrunnen for den nye spekkhogger-undersøkelsen er at den franske marinbiologen Eve Jourdain flyttet til Andenes i Vesterålen i 2013 for å jobbe som biolog i en bedrift som arrangerte hvalsafarier.

Lokalbefolkningen fortalte henne at de som regel bare så spekkhoggere om vinteren, når hvalene fulgte etter de enorme sildestimene som oppholder seg nær kysten av Lofoten og Vesterålen i vinterhalvåret.

Opptil flere hundre spekkhoggere kan da samle seg for å beite i de enorme sildestimene. De skremmer silda tett sammen og svimeslår fiskene med kraftige slag av halen.

I 2015 etablerte Eve Jourdain og partneren Richard Karoliussen stiftelsen Norwegian Orca Survey. De konstaterte snart at spekkhoggere oppholder seg i havet utenfor Andenes hele året, ikke bare om vinteren.

De observerte også at i alle fall noen spekkhoggere fanget og spiste sel rett som det var.

Clare Andvik er opprinnelig britisk og flyttet til Norge for å studere biologi, med hvaler som hovedinteresse. I 2016 tok hun kontakt med Norwegian Orca Survey og spurte om det gikk an å jobbe som frivillig der om sommeren det året, og hun ble mottatt med åpne armer.

I løpet av sommeren fikk Andvik ideen om å bruke vevsprøver fra spekkhoggere som materiale i en mastergrad i toksikologi. Hun kontaktet Katrine Borgå, som så sammenhengen opp mot annen forskning og erfaring i sin forskningsgruppe, og Andvik ble tatt opp som masterstudent under veiledning av Borgå.

Etter hvert satte de to forskerne sammen et tverrfaglig drømmelag, der også forskere fra miljøtoksikologilaboratoriet på NMBU og fra NIVA ble med.

Eve Jourdain med kameraet: Fotografering er en viktig del av denne forskningen.
Eve Jourdain med kameraet: Fotografering er en viktig del av denne forskningen.

Observasjoner og isotop-analyser

Forskerne ved Norwegian Orca Survey observerte spekkhoggere som spiste både sel og fisk, og tok også vevsprøver fra de to gruppene.

I tillegg til de visuelle observasjonene har forskerne også analyser av PCB i spekklaget og kvikksølv i hudprøvene. Disse viser hvor ofte spekkhoggerne spiser sel.

– Vi har analysert PCB i tilsammen sju selspisere og 24 fiskespisere – og kvikksølv i ti selspisere og 28 fiskespisere. Vi har analysert begge deler i de fleste spekkhoggerne vi undersøkte, men har flere kvikksølv-prøver fordi det er enklere å få gode hudprøver enn spekkprøver, forteller Borgå.

Det hører med til historien at det kan være krevende å samle inn vevsprøver fra spekkhoggere.

– Vi har brukt veldig mange timer i båt, for du skal ha en god del flaks for å finne en stim av spekkhoggere i løpet av et tokt. Men heldigvis er særlig hvalforsker Richard Karoliussen blitt veldig flink til å finne spekkhoggere og komme så nær at vi kan treffe dem med en liten, spesialkonstruert pil som skytes ut fra et slags luftgevær. Spekkhoggerne reagerer ikke noe særlig på å bli truffet av den pilen; de oppfører seg omtrent som vi mennesker ville reagert på et myggestikk, forteller Andvik.

Da forskerne undersøkte identiteten til spekkhoggerne opp mot tidligere observasjoner, oppdaget de at en av selspiserne de hadde observert, var registrert som selspiser også på slutten av 1980-tallet.

Mange samarbeidende forskere har nemlig bidratt til å opprette et omfattende bibliotek med bilder av individuelle hvaler gjennom mange år. Dermed er det mulig å identifisere spekkhoggere ved å se på de svarte og hvite tegningene på kroppen, formen på ryggfinnen, bittmerker, og andre karakteriske trekk.

Seiglivede miljøgifter

Professor Borgå påpeker at PCB er en miljøgift som har vært forbudt i Norge siden 1980 og regulert i mange andre land. Forskerne finner likevel fortsatt høye nivåer når de undersøker dyr i Arktis og langs Norskekysten.

– En ting som er litt spesiell med denne studien, er at vi hadde ventet å finne lavere nivåer av PCB enn det andre forskere fant i 2002. Men det finner vi ikke. Nivåene i fiskespiserne har isteden gått veldig lite ned i løpet av disse 18 årene, og nivåene i selspiserne ligger over det som ble funnet den gang, understreker Borgå.

Dette gjenspeiler at det ble brukt enorme mengder PCB i verden fram til forbudet og reguleringene kom og at stoffene brytes veldig sakte ned i naturen.

Professor Katrine Borgå er godt i gang med å planlegge nye undersøkelser.
Professor Katrine Borgå er godt i gang med å planlegge nye undersøkelser.

Forskningen fortsetter

Fra andre deler av verden er det kjent at spekkhoggere også kan spise blekksprut, torsk, flatfisk og skilpadder. Flokker av spekkhoggere kan til og med angripe større hvaler. Men langs Norskekysten ser det foreløpig ut til at fisk og sel utgjør de viktigste delene av dietten.

Polarinstituttet har anslått bestanden av spekkhoggere i Norskehavet og Barentshavet til rundt 3000 individer, men det er foreløpig uklart hvor mange av dem som spiser sel fra tid til annen. Det ønsker Borgå og kollegene derfor å kartlegge.

Professor Borgå forklarer at terskelverdiene som blir brukt for å analysere skadevirkningene av miljøgifter er hentet fra forsøk med rotter og mus. Det er vanskelig å sammenlikne skadevirkninger av miljøgifter på tvers av arter. Derfor ønsker forskerne å gjennomføre en ny studie der de vil måle de reelle effektene og skadevirkningene i spekkhoggerne.

De planlegger også en undersøkelse av varianter av grunnstoffer, såkalte isotoper, i tenner fra spekkhoggere.

– Tennene gjenspeiler hva spekkhoggerne har spist gjennom hele livsløpet. Spekkhoggere kan jo bli svært gamle. Gjennomsnittlig levetid er 30 til 50 år, og noen hunner kan bli 80 til 90 år. Disse undersøkelsene kan dermed gi oss god innsikt i utviklingen langs Norskekysten over lang tid, forteller Borgå.

– Denne forskningen er verdifull ikke minst fordi spekkhoggerne kan leve lenge, samtidig som miljøgifter akkumuleres i spekklaget. Det betyr at spekkhoggerne kan brukes som en indikator-art både for tilstanden i havet og for å identifisere hvilke stoffer som oppfører seg som miljøgifter, sier Andvik.

Clare Andvik var førsteforfatter på den nye vitenskapelige artikkelen, som hun skrev i samarbeid med Borgå og fire andre forskere. Artikkelen er basert på Andviks mastergrad som var ferdig i 2019 og som samme år ga henne Universitetet i Oslos pris for beste masteroppgave knyttet til FNs bærekraftsmål. Artikkelen er også en del av Eve Jourdains pågående arbeid med en doktorgrad.

Masteroppgaven bidro til et tettere samarbeid mellom UiO, NMBU og Norwegian Orca Survey. Forskerne samarbeider nå på et nytt prosjekt med finansiering fra Klima- og Miljødepartementets Arktis 2030-program. Der er målet å undersøke hva forurensning har å si for hvalene som har strandet langs norskekysten de siste par årene.

Referanser:

Clare Andvik mfl: Preying on seals pushes killer whales from Norway above pollution effects thresholds. Scientific Reports, 17. juli 2020

Eating seals means Norwegian orcas are at higher risk from pollution than previously assumed. Blogg på Nature Research Ecology & Evolution Research Community, 17. juli 2020

Eve Jourdain mfl: Isotopic niche differs between seal and fish‐eating killer whales (Orcinus orca ) in northern Norway. Ecology and Evolution, 8. april 2020.

Eve Jourdain mfl: First longitudinal study of seal-feeding killer whales (Orcinus orca) in Norwegian coastal waters. Plos One, 30. juni 2017.

Powered by Labrador CMS