Det har kanskje for mange blitt en realitet, men det ser svært dystert ut for verdenshavene og organismer som lever i − eller er avhengig av − hav og ferskvann. Forskere finner plast overalt, men utfordringen er at plast ikke er plast: Forskerne finner bare det de måler.

De minste partiklene er nemlig vanskelige å måle og blir ofte ikke med i forskningsartiklene. Da blir målingene av antall plastpartikler feil.

Norsk studie målte ikke den minste plasten

Vi drikker alle vann, og mye tilsier at vi med det får i oss plastpartikler. En studie fra Tsjekkia er det funnet et snitt på 600 mikroplastpartikler (i størrelse ned til 1 mikrometer) per liter drikkevann fra springen. Vi vet foreløpig lite om plast som er enda mindre enn dette grunnet vanskeligheter med å måle disse, men mange studier viser at jo mindre partikler man leter etter desto flere finner man.

En studie fra Norge tilsa at det ikke var nevneverdig plast i drikkevannet. Dette ble også slått opp i media, som i denne artikkelen på forskning.no, men studiene undersøkte ikke partikler mindre enn 60 mikrometer og ga derfor et skjevt bilde av forskningsdataene. Plast er igjen ikke plast. At forskere ikke finner plast, betyr ikke at den ikke er der.

Plast i alt fra plankton til pattedyr

Vandrer vi over i dyreverden er det ikke vanskelig å finne plasten. Dette gjelder nesten uansett hvor man leter. Noen forskere finner også tydelige negative effekter av å få i seg plast. Eksperimentelle tester har for eksempel vist at muslinger som spiser plast, kan miste noe av den energien de har spart opp i «kroppen» sammenlignet med de som ikke har fått i seg plast. En rekke studier finner plast i sanden på havbunnen og i bunndyr, i fisk, plankton, store pattedyr, på strender, i innsjøer, elver og til og med i Rosshavet nært Antarktis.

Les også denne:

Mikroplast er sannsynligvis overalt

Her i Norge har forskere også funnet plast i nesten alle blåskjellene de undersøkte fra hele norskekysten. Konsentrasjonen var også størst i øde områder i Finnmark (sett bort ifra indre Oslofjord). Mikroplast har vist seg å kunne vandre fra den som blir spist til den som spiser (fra blåskjell til krabbe) og den kan vandre over i krabbers kjøtt og hemolymfe, altså krabbens blodsystem. Kanskje kan det samme skje med andre dyr − eller mennesker – vi vet ikke sikkert.

Disse eksemplene er på langt nær uttømmende, men viser den globale problematikken: Plasten er til stede overalt hvor man bare ser etter den.

Vi har nok kunnskap til å handle

Dette betyr ikke at all plast gir skadelig påvirkning, plast er som sagt ikke plast, men på lik linje med de fleste andre fremmedlegemer, vil enhver organisme bli påvirket dersom konsentrasjonen er høy nok. Og konsentrasjonen av plast er nå faretruende høy mange steder rundt om i naturen.

Vi trenger mer kunnskap om både mengden − og ikke minst effekten − av plast i forskjellige arter i naturen, men vi kan ikke sitte på gjerdet stort lenger og vente.

Vi har tilstrekkelig med kunnskap til å vite at vi må vise handling.

Plast er også en løsning

Vi må heller ikke se oss blinde på medias framstilling om at «plast er dårlig». All plast er ikke dårlig, og et «plasthysteri» for den enkelte er sannsynligvis feil vei å gå, selv om det må bli slutt på bruken av engangsplast og unødvendige syntetiske materialer.

Plast er også en løsning på nåværende og fremtidige problem for menneskeheten. Mange typer plast har nemlig unike egenskaper vi ikke hverken burde være − eller ønsker å være − foruten.

Dette gjelder blant annet omstillingen til lettere materialer i for eksempel fly, biler og båter for å senke klimaavtrykket. Det gjelder også for innpakning av mat i u-land og for medisinske implantater.

Resirkulere mange ganger

Derfor må vi fokusere kuttene våre der de monner, og der plast er unødvendig. Plast er altså et fantastisk materiale, men det betyr heller ikke at vi kan fortsette med et enveis forbruk fra produsent til forbruker og videre til avfall. Dette kalles et lineært forbruk og fører til at store mengder plast også havner i naturen. Plast må brukes smartere og i mindre omfang. Vi må se forskjellen på nødvendig og unødvendig plast.

Fleecegenseren og den kunstige og rufsete badematta bør ha sett sin storhetstid fordi hver gang den vaskes, slipper den ut tusenvis av plastfiber, og enkle grep kan vi alle gjøre, men det store bildet tilsier at det er på tide med en reell sirkulærøkonomi for plast.

En sirkulærøkonomi for plast vil bety at plast kan resirkuleres mange flere ganger enn det som i dag er vanlig.

Det vil gi et mere lukket kretsløp der plastposen som kastes blir til en ny plastpose eller et annet produkt flere titalls ganger, ikke bare én eller noen få ganger.

Les også denne:

Hva skjer med plast som kastes eller resirkuleres?

Krav til kvaliteten på plasten

Dette setter derimot krav til kvaliteten på den plasten som brukes. For eksempel kan ikke farget plast gjenbrukes like mange ganger som gjennomsiktig plast. Plast er som sagt ikke plast, og denne omstillingen kan ikke vi forbrukere gjøre alene; vi må ha hjelp fra politikere, organisasjoner og næringsliv.

En av teoriene for hvordan mennesket som art har klart seg så godt på jorda er vår imponerende evne til tilpasning. Denne evnen må vi nå utnytte, gjennom å vise handling. Endring er helt klart mulig, men det vil koste penger. Spørsmålet er følgelig om vi skal ta utgiftene nå − eller betale for følgene av manglende handling senere.