Den nye fiskearten Narcetes shonanmaruae, som ble trukket opp av de dypeste avkrokene i det japanske dyphavet. Den veier vel 25 kilo.
Den nye fiskearten Narcetes shonanmaruae, som ble trukket opp av de dypeste avkrokene i det japanske dyphavet. Den veier vel 25 kilo.

Stor, ny fiskeart dratt opp fra dyphavet

Forskere har oppdaget en ny fiskeart. Har kan du se video av krabaten som har fått forskere til å sperre opp øynene.

Hva gjemmer havets dyp egentlig på?

Det er fortsatt et puslespill, og forskerne fisker etter brikker. Men nå er en stor brikke halt opp av dyphavet i Japan.

Resultatet er publisert i tidsskriftet Scientific Reports, og her kan man lese hvordan japanske forskere i 2016 trakk en tungvekter av en glatthodefisk på 25 kilo opp fra det dypeste havet.

Arten har blitt døpt Narcetes shonanmaruae etter skipet den ble trukket opp fra.

– Det er en helt utrolig gigant av en ny fiskeart som har blitt trukket opp. Man oppdager ofte nye arter, men det er størrelsen på denne som er helt utenfor det vi kjenner til, forteller en begeistret Jan Yde Poulsen som er havforsker ved Australian Museum i Sydney og en av forskerne bak studien.

Det er om lag 100 arter i glatthodefisk-familien, og de er typisk under 1 meter og har en mer beskjeden matchvekt på omtrent 1 kilo.

– Vi har å gjøre med en artsfamilie der nesten alle sammen er små. Så kommer den her som nesten er helt ute av proporsjoner, og det reiser selvfølgelig spørsmålet om hva annet som gjemmer seg der nede, funderer Poulsen.

Hva betyr navnet?

På japansk er kjempefisken døpt «Yokuzuna Iwashi», noe som betyr noe i retning av en gigantisk sumo-sardin.

Den største glatthodefisken man tidligere hadde funnet, var på fem kilo. Fisken er faktisk vanlig omkring Grønland og i Nord-Atlanterhavet på dyp under 1000 meter.

Men selv den arten er til sammenligning med det nye funnet en veldig liten fisk, påpeker Jan Yde Poulsen.


Kilde: Jan Poulsen

Der de store fiskene snur

Når man snakker om dyphavet, er vi helt nede på 1000 meters dybde, der andre store fisker, som sildekonger, klumpfisker og seilfisk ikke kan leve. Her er det ikke noe sollys igjen, og det er et sted med mange ukjente tilpasninger, forklarer Poulsen.

De nye funnene, som teller i alt fire stykker glatthodefisk, ble halt inn helt nede fra 2500 meter under havoverflaten ved Suruga-bukten. Det er en bukt ved stillehavskysten i Honshū i Shizuoka-prefekturet i Japan, og området er kjent for dyphavsfisker og en lang fisketradisjon.

Likevel vet man fortsatt ikke alt om hva dyphavet gjemmer på, men via et fire kilometer langt fiskesnøre har man nå blitt litt klokere.

– Vi har å gjøre med en gruppe av fisk som normalt lever av maneter, og et område som ikke er så rikt på næring, forteller Poulsen.

– Så det at vi nå har en helt ny art som spiser fisk – den ble fanget på makrell – var overraskende for japanerne. De trodde området var godt kartlagt, og det kan være en brikke til å kartlegge biologisk mangfold og havets økosystem i området som tydeligvis har flere ukjente, fortsetter han.

Har sett på «fingeravtrykk»

Når man skal undersøke hva slags en fisk som har blitt halt inn, skjer det i dag via DNA-analyser. Og det er her Jan Yde Paulsen har bidratt.

Forskerne fanget den nye fiskearten i aksjon på bunnen av havet.


Sammen med en rekke kolleger har han via fiskens utseende samt DNA-analyser slått fast at den nye arten ikke lever av maneter, som de andre fiskene i den spesielle familien – men derimot inntar en plass øverst i hierarkiet av glatthodefisker.

(Video: Jan Yde Poulsen)

Til å fastslå dette gjennomfører forskerne analyser av blant annet fiskens mageinnhold, og de undersøker såkalte stabile isotoper. Det er en slags fingeravtrykk over lang tid som viser hvor langt fra sollys fisken spiser – og i dette tilfellet er det langt.

Men her stopper de fleste sporene, for den evolusjonære stien har blitt visket ut.

– Litt av det interessante – og til tider frustrerende – ved å arbeide med disse fiskene, er at vi ikke vet hvordan glatthodefisker har utviklet seg fra andre fiskegrupper og nede i de dypeste havområdene, sier Poulsen.

– Det er i dag ikke mulig med sikkerhet å fastslå hvem de nærmeste slektningene er. Sildefisk, laksefisk eller til og med fisk beslektet med pirayaer eller karper har vært nevnt, men det er spekulativt på nåværende tidspunkt, og slik fungerer ofte evolusjonen.

En vanskelig disiplin

Marianne Nyegaard, havforsker ved Auckland War Memorial Museum på New Zealand, er imponert over forskernes grundighet og beskrivelsen av den nye fisken.

– Dyphavsforskning er noe av det mest logistisk utfordrende innen marinbiologi, og man får sjelden så mye materiale til å beskrive en ny art, men her har de beskrevet arten fra flere vinkler, sier Nyegaard, som selv forsker på blant annet klumpfisker.

Hun mener det er oppsiktsvekkende at forskerne har funnet en så stor fiskespisende krabat i dyphavet, siden sollyset ikke når langt nok til å sørge for at det er en stor bestand av fisk spise av.

– I dyphavet spiser fiskene det som faller ned, eller så spiser de de som spiser nedfallet. Er man i den siste kategorien, kan det være langt mellom måltidene. Så det at denne arten kan vokse seg så store og later til å være relativt tallrike i dybdene ved Suguga-bukten, er overraskende, utdyper Nyegaard.

Hun er enig med Jan Yde Poulsen i at det spektakulære er at de har funnet et så stort beist i et område som ellers er relativt velkjent.

– Men i virkeligheten er det mye vi ikke vet om dyphavet, sett i forhold til hvor stor del av kloden vår det utgjør. Det er slett ikke udvanlig at man finner nye arter når man ser ned dypet, som jo er en ren Star Wars-verden av fantastiske organismer.

Et dyphavsmonster?

Om vi kan kalle den nye oppdagelsen et «monster» fra dypet, kan du selv vurdere etter å ha sett videoen.

Ifølge Jan Yde Poulsen har den ingen ekstreme tilpasninger, men er utstyrt med et stort gap, noe som er sjeldent for artene i den familien.

Men selv om den ikke har store hoggtenner, vil den store fisken påvirke økosystemet i dyphavet.

– Hvordan de har blitt så store og kan leve så langt nede er vanskelig å si. De kan ikke bruke mye energi på å svømme rundt når det ikke er mer næring, men det tyder det på at de faktisk gjør. Fiskens størrelse, energinivå, metabolisme og matgrunnlag er en tilbakevendende biologisk problemstilling, mener Poulsen.

Og hvis du vurderer hvordan et slikt monsteret kunne ta seg ut på grillen, kan du bare glemme det – den vil ikke utgjøre en spesielt delikat anretning, forsikrer Poulsen. Konsistensen er geléaktig og minner mest om rognkjeks.

Under kan du se hvordan den store krabaten ble trukket i land. Det skjer etter vel ett minutt.

Referanse:

(Video: Jan Yde Poulsen)

Yoshihiro Fujiwara mfl.: Discovery of a colossal slickhead (Alepocephaliformes: Alepocephalidae): an active-swimming top predator in the deep waters of Suruga Bay, Japan, Scientific Reports, 2021. DOI: https://doi.org/10.1038/s41598-020-80203-6

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Powered by Labrador CMS