En av fossilrekkene funnet i det sørøstlige Marokko. (Foto: Jean Vannier/Wikimedia Commons)
En av fossilrekkene funnet i det sørøstlige Marokko. (Foto: Jean Vannier/Wikimedia Commons)

Forsteinet «conga-rekke» kan vise urgammel sosial atferd

Ny studie viser at gruppeatferd kan ha oppstått allerede for 480 millioner år siden, og gir ny innsikt i utviklingen av samhandling i dyreriket.

Publisert

Den glovarme ørkenen sørøst i Marokko har i tiår vært en kilde til tusenvis av eldgamle fossiler – fortidsdyr fanget i både tid og stein. Men noen av funnene har vært mer oppsiktsvekkende enn andre. Flere ganger har forskerne funnet det som ser ut som dyr som alle er vendt i samme retning og stilt opp på rekke. Nå viser en ny studie at disse forhistoriske «congarekkene» kan være et av de tidligste tegnene på gruppeatferd i dyreriket.

Studien ble nylig publisert i tidsskriftet Scientific Reports. Forskningsteamet bak studien er ledet av Jean Vannier, paleontolog ved Claude Bernard Lyon 1 University i Frankrike. Til New York Times forklarer han at kollektiv atferd antageligvis utviklet seg veldig tidlig hos flere typer leddyr.

Det uheldige turfølget på bildet ble antageligvis begravet for rundt 480 millioner år siden. Denne perioden kalles ordovicium innen geologien, og etterfulgte tidsalderen kjent som kambrium. Da disse dyrene subbet over havbunnen foregikk det store endringer i livet på jorda.

Nye arter bredte om seg, og livet i havet ble mer avansert. Det var i dette tidsrommet de første primitive fiskene så dagens lys, og visse planter begynte å klore seg fast på land.

Denne tidsperioden var også krepsdyrenes høydepunkt i historien, og enorme mengder av dem krabbet rundt på havbunnen verden over. Dyrene du ser forsteinet på bildene, kalles trilobitter, og dette var også deres storhetstid. Disse leddyrene var som små vandrende skjold, og de levde av å grave opp næring fra havbunnen.

Sosial atferds historie

I dag tar nok mange evnen til å samhandle for gitt. Enten vi står på rekke i kassakø, eller kjører i kolonne over Hardangervidda i snøføyken, så er evnen til å forholde oss til hverandre en innebygd del av vårt vesen. Men når denne eksepsjonelle egenskapen oppstod i dyreriket, vet ikke forskerne med sikkerhet.

– Fram til begynnelsen av kambrium har det vært organismer, men det har vært organismer som ikke har hatt nevneverdig evne til å samhandle – både mot og med andre dyr.

Det sier Petter Bøckman, zoolog og universitetslektor ved Naturhistorisk museum og Universitetet i Oslo. Han trekker fram at atferden kan ha oppstått som en forsvarsmekanisme.

– Rovdyr, altså dyr som lever av å fange og spise andre dyr, ser ut til å ha dukket opp ved starten av kambrium. Det er noe av grunnen til at det plutselig ble mange fossiler i kambrium, for da begynte dyr å utvikle skall. Vi kan jo også kalle det å spise andre for en form for samhandling, men en av responsene på den måten å leve på, kan ha vært å bevege seg i flokk.

Bøckman trekker fram at også denne arten av kloløs hummer, den karibiske taggete hummeren, beveger seg i lange conga-rekker. (Foto: Wikimedia Commons, By SEFSC Pascagoula Laboratory; Collection of Brandi Noble, NOAA/NMFS/SEFSC - NOAA photo librairie, Public Domain)
Bøckman trekker fram at også denne arten av kloløs hummer, den karibiske taggete hummeren, beveger seg i lange conga-rekker. (Foto: Wikimedia Commons, By SEFSC Pascagoula Laboratory; Collection of Brandi Noble, NOAA/NMFS/SEFSC - NOAA photo librairie, Public Domain)

Vannier, som ledet den nye studien, trekker selv fram at dyrene før kambrium manglet noe nevneverdig nervesystem, og at det derfor ikke finnes noen bevis for gruppeatferd før denne tidsepoken. Et utviklet nervesystem er en forutsetning for samhandling.

Disse trilobittene hadde ikke øyne, og kunne dermed ikke holde styr på hverandre ved hjelp av synet. Ut fra bakenden stakk det derimot ut lange pigger. Disse utstikkerne overlapper i noen av fossilene, og kan ha blitt brukt til å kommunisere gjennom berøring. Det er også mulig at trilobittene kan ha kommunisert ved å skille ut feromoner som de kan lukte.

Døde brått

Noen av fossil-ansamlingene har naturlige årsaker. Forskere har tidligere vist at visse trilobitt-rekker antagelig er et resultat av at havstrømmer har samlet flere døde individer. En tidligere teori har vært at dyrene endte i rekker fordi de søkte ly i hi laget av andre undervannsdyr.

– Av og til så finner du fossiler som forteller en tydelig historie, og her har vi et tilfelle av akkurat det, sier Petter Bøckman. (Foto: Naturhistorisk Museum)
– Av og til så finner du fossiler som forteller en tydelig historie, og her har vi et tilfelle av akkurat det, sier Petter Bøckman. (Foto: Naturhistorisk Museum)

Den usedvanlige bevaringen av fossilene tyder på at trilobittflokken døde brått, i det de ble slukt av sedimenter – muligens under en storm. Dette har gjort at vi kan få et unikt innblikk i dyrenes levemåte.

– Det er kjempemorsomt å se dyr gjøre den naturlige tingen de gjorde før de døde, fanget som fossil. Av og til så finner du fossiler som forteller en tydelig historie, og her har vi et tilfelle av akkurat det, sier Petter Bøckman.

Siden dyrene døde brått, tilsier ikke det at havstrømmene har samlet en rekke med allerede døde dyr. Forskerne fant heller ikke noen rester av noe hi, som trilobittene eventuelt kunne ha gjemt seg i.

Studien viser også at nærmest alle de forsteinede medlemmene av opptoget var kjønnsmodne, noe som kan tyde på at dyrene var på vandring til gyteplasser. Måten trilobittene døde og ble fanget i tiden på, kan også tyde på at de marsjerte i samlet flokk for å flykte fra stormforhold. Disse mulighetene utelukker ikke hverandre, skriver forskerne i studien.

Fordelen med rekker

Bøckman har tre mulige forklaringer på hvorfor disse primitive krepsdyrene krabbet i tur og orden, før de ble slukt av sedimenter. Han peker på at en moderne, men fjern slektning av trilobittene, viser lignende atferd den dag i dag.

– En art av kloløs hummer vandrer også i sånne lange congarekker. Det har to funksjoner, for det første har vi beskyttelse av flokken. Hvis det kommer et rovdyr, så er det like stor sannsynlighet for at den spiser naboen din som at den spiser deg. Jo flere du er sammen, jo mindre er sannsynligheten for at hver enkelt blir spist.

Bøckman trekker også fram at trilobittene hadde skarpe pigger, akkurat som kloløse hummere har i dag.

Disse kunne ha fungert som en forsvarsmetode, eller en slags «falanks» som han kaller det – som henviser til hvordan oldtidens greske soldater stod på rekke og rad mot fienden med spyd og skjold. Denne piggansamlingen kan ha gjort trilobitt-toget langt mindre appetittvekkende for rovdyr.

– En tredje årsak kan være at de rett og slett følger etter hverandre fordi den første går foran og brøyter spor, litt som folk som går på ski ofte går etter hverandre i løypa.

Referanse:

Jean Vannier m.fl: Collective behaviour in 480-million-year-old trilobite arthropods from Morocco, Nature Scientific Reports, oktober 2019