Når forskerne studerer ville delfiner over tid, trer de sosiale strukturene i gruppa fram. Delfinenene på bildet har vært nære venner i mange år. (Foto: Ewa Krzyszczyk, Georgetown University)
Delfinene Smokey og Cookie mistet mødrene sine da de var små. Siden har de vært bestevenner.
De leker, bruker redskaper og lærer hverandre ting. Hvorfor er delfinene så like oss?
Det er vanskelig å forestille seg en skapning mer forskjellig fra oss enn tumlerne, en type delfiner.
Som glatte, vektløse pølser svever de i halvmørket på den farlige sida av overflata. De kan åpne og lukke de lange, sagtakkede kjeftene sine, men ellers er ansiktene ubevegelig. Støpt fast i det samme, evige smilet.
Tumlernes kropp er så fremmedartet at det nærmest er ubehagelig å forsøke å forestille seg hvordan det oppleves å leve i den. Tanken på å være sperret inne i en kropp uten hals, bein, armer og fingre kan være nesten klaustrofobisk.
Hva gjør en tumler når den klør i øret?
Vi må hundre millioner år tilbake i tida for å finne den siste felles forfaren til mennesket og tumleren: Et unnselig lite pattedyr som levde i skyggene av de store dinosaurene.
På et tidspunkt, og uvisst av hvilken grunn, skilte to grupper av disse små pattedyra lag. En stakk til venstre, og ble til sjiraffer og steinbukker – og tumlere. Resten dro i andre retningen, og endte opp som mus, marsvin – og mennesker.
Vi og tumlerne står altså svært langt fra hverandre.
Likevel er vi forbløffende like.
Tumlere har digre hjerner i forhold til hva man kunne forvente – bare overgått av hjernen til mennesket.
De inngår langvarige allianser som til forveksling minner om våre vennskap. De drar på barselbesøk til nybakte mødre og er venner med unger de ikke er i slekt med.
Og så prater de. Masse. Vi mangler det meste av kunnskapen om hva de sier til hverandre. Men det er vist at de har egne plystrelyder for hvert individ. Altså navn.
For ikke å snakk om det forskerne oppdaget i Australia for over 30 år siden.
Utveksten
Året er 1984.
En gruppe forskere har nettopp startet et forskningsprosjekt i Shark Bay i Australia. De skal studere en gruppe tumlere som holder til her. Vannet i denne vika er nemlig krystallklart og grunt, så det er mulig å følge med på hva dyra driver med.
En dag kommer en lokal fisker med noe på hjertet.
Han har sett en delfin med en diger utvekst på snuta. Og bare en halv halefinne. Stakkars dyret.
Annonse
Og noen dager senere får også forskerne også se den. Men den knudrete guloransje massen som dekker snuten viser seg slett ikke å være noen svulst. Det er en kurvformet svamp. Hva gjør den der?
Et par år senere blir det klart at også delfinens datter har begynt å bære med seg en svamp. Hun har tydeligvis lært adferden av mora. Etter hvert viser det seg at over hundre av delfinene som bor i Shark Bay roter rundt på bunnen med en svamp på snuta.
Første gang forskerne så en slik delfin, trodde de dyret hadde en svulst på snuten. Utveksten viste seg imidlertid snart å være en svamp. Og det var ingen tilfeldighet at delfinen bar rundt på den. (Foto: Ewa Krzyszczyk, Georgetown University)
Det demrer for forskerne at de er vitne til noe helt spesielt. Dette er trolig det første dokumenterte tilfellet av redskapsbruk blant delfiner – en adferd vi bare har sett hos noen relativt få arter utenom oss selv.
Og i tillegg, noe vi knapt kan håpe på hos delfiner. Hverken anatomien eller omgivelsene deres legger særlig til rette for at de skal gjøre oppfinnelser i den gata. Likevel har det altså skjedd.
For ikke mange år siden lyktes det forskerne i å finne ut hva dyra egentlig trenger svampene til.
Usynlig fisk
Professor Janet Mann ved Georgetown University har studert delfinene i Shark Bay i over 30 år. Nå har hun og et knippe andre forskere gitt ut boka Deep Thinkers. Der beskriver hun og kollegaen hva de oppdaget:
Dyra har lært seg å fange fisk som de andre delfinene ikke får tak i.
På ett eller annet tidspunkt har en av delfinene skjønt at det skjuler seg fisk på bunnen. Siden disse fiskene ikke har svømmeblære, dukker de ikke opp på sonaren til delfinene. Men det går an å skremme dem opp ved å rote langs bunnen.
Problemet er bare at underlaget er pepret med skarpe steiner og skjell som farer hardt med en stakkars delfinsnute.
Hvis man da ikke rigger seg til med en nesebeskytter.
Svamp-kultur
Annonse
Oppfinnelsen er slett ikke verst i seg selv.
Men det spesielle i denne historien er ikke bare at en smart delfin gjør en interessant oppdagelse. Det er det som skjer etterpå: At oppfinneren viser teknikken til barna sine, kanskje i en form for opplæring. Barna gjør så det samme overfor sine egne avkom. Og slik sprer ideen seg fra individ til individ. Den blir en tradisjon.
Ikke alle barna holder den i hevd. Særlig ikke sønnene. Men de som driver med svamp-jakt holder seg mye til hverandre.
De utvikler en kultur. En kultur som kan overføres til nye individer, sannsynligvis uten hjelp av evolusjon og gener. Dette åpner en helt ny mulighet: Et individ trenger ikke bare lære av sine egne erfaringer. Det kan også lære av erfaringene til generasjonene før.
Overføring av kultur er nettopp en av grunnene til at vi mennesker har hatt en slik eventyrlig evne til å overleve på ulike deler av kloden.
Baby-selskap
Det er ikke bare kultur rundt redskapsbruk som kan virke kjent ved tumlerne. De vanker også i sosiale kretser som minner mistenkelig om våre.
Janet Mann forteller at tumlerne hun har studert lever i et stort samfunn med hundrevis av individer. De har et hektisk sosialt liv. Men det er slett ikke slik at alle kjenner alle like godt.
Noen er nesten aldri sammen, eller de kan til og med unngå hverandre. Andre henger sammen til stadighet. Men ikke i faste grupper. Noen kommer og andre stikker, og gruppene vokser, krymper og endres i ett kjør. Omtrent som klynger av elever i en skolegård.
For eksempel:
En hunndelfin i området har akkurat fått en unge. Hun fødte for bare et par dager siden. Vanligvis tilbringer hun tid sammen med flere andre, men nå er hun praktisk talt omringet.
Annonse
Mange unge hunndelfiner er kommet for å se på kalven. De er ekstremt interesserte. En hunn i ungdomsårene prøver til og med å lure ungen med seg et øyeblikk.
Eller noen år senere:
Mora og den unge sønnen møter en gammel venninne som har en gutt i samme alder. Mødrene finner mat, mens ungene leker et stykke unna. De får selskap av tre småtasser til. Alle tumler rundt en stund, men så stikker et par sin vei. De to sønnene og en venn blir med en av mødrene og spiser.
Venner for livet
– Delfiner danner livslange vennskap med hverandre, sier Mann til forskning.no.
Hun og kollegaene har fulgt dyra over tiår og observerer blant annet hvordan de møtes og skilles, synkroniserer bevegelsene sine og omgås hverandre. Det kan fortelle mye om hva slags forhold dyra har til hverandre.
Mann sammenligner det med hvordan vi mennesker beveger oss sammen med ulike folk.
– Vi synes det er veldig kleint hvis vi blir gående like fort ved siden av en fremmed på gata. Men vi liker å gå synkront med en venn.
Delfinvenner svømmer ofte nært hverandre og synkront med hverandre. Dessuten koser de og klapper hverandre.
Delfiner finner gjerne venner utenfor slekta mens de bare er barn. Noen blir bestevenner, som ikke bare leker sammen, men som også etter hvert hjelper, forsvarer og trøster hverandre.
Som Smokey og Cookie.
Holdt sammen i krisetid
Annonse
De to hanntumlerne søkte mot hverandre allerede i ettårsalderen. De lekte mye sammen, ofte med en tredje kompis. Vennene svømte synkront, klappet hverandre og lekte seksuelle leker. Alt dette er viktige deler av vennskap mellom hanner.
Smokey og Cookie, de to delfinene på bildet, hjalp og trøstet hverandre da de begge mistet mødrene sine. Slike tette vennskap er vanlig blant delfiner, men hadde nok ekstra stor betydning for de to foreldreløse ungene. (Foto: Ewa Krzyszczyk, Georgetown University)
Det tette forholdet mellom Smokey og Cookie skulle imidlertid bli ekstra viktig. For i 1992, da de to delfinungene var tre år, døde mødrene deres med bare en måneds mellomrom.
Dette er dramatisk. Kalvene kunne klare seg uten melk fra mora nå, men de var i den farefulle overgangsperioden mellom barn og voksen.
De to ungene var imidlertid ikke alene i verden. De hadde hverandre. Etter at de mistet mødrene var Smokie og Cookie sammen nesten hele tida. De holdt ofte hender. Eller altså delfinvarianten: de legger sidefinnene mot hverandre.
Antageligvis hjalp de hverandre med å overleve.
Allianser
Slike vennskap utenfor slekta er bare dokumentert hos noen få arter på kloden.
Men i delfinverden er Smokey og Cookie er slett ingen unntak.
Hanndelfiner danner allianser, gjerne med to–tre kjernemedlemmer som hjelper hverandre. De konkurrerer med andre allianser om å få tak i hunner.
Uten venner blir denne oppgaven nærmest umulig.
Hunnene er drektige i et helt år, og bruker så de neste tre til åtte årene på å die og oppdra ungen. Det er lang tid. Og det betyr at det til enhver tid er få fruktbare hunner i omløp. Kampen for å få tak i dem som finnes, kan bli intens.
Kamp om hunner
– Hannene vet når en hunn er i ferd med å bli fruktbar igjen, forteller Mann.
Forskerne vet fortsatt ikke helt hvordan.
– Det kan være ved hjelp av sonaren. Kanskje de kan se at follikkelen vokser? De har i hvert fall ultralyd som overgår utstyret vi har.
Nå starter et drama som best kan beskrives som en form for kidnapping.
Allianser av hanner konkurrerer mot hverandre, og målet er å få med seg hunnen vekk fra områdene hun vanligvis oppholder seg i. De følger henne ustanselig mens de venter på eggløsningen.
Det er alt annet enn moro for hunnen. Ofte har fruktbare hunner tydelige merker etter vold på kroppen. Men tilværelsen er ikke uten lyspunkter. Hun har nemlig venninner.
Trøster og holder hender
– Hunnene danner også langvarige bånd, men de er av en annen type enn hannenes, sier Mann til forskning.no.
Venninnene ser ut som om de forsøker å hjelpe eller trøste den omsvermede hunnen. Forskerne har ofte observert at de svømmer ved siden av hverandre. Venninnen legger sidefinnen over sidefinnen hennes.
Delfiner gjør noe som minner om å holde hverandre i hendene. De svømmer synkront og legger sidefinnene over hverandre. Det kan de for eksempel gjøre i situasjoner der det virker som om de vil trøste hverandre. (Foto: Jana Watson Capps)
Men det liker ikke hannene. De blir gjerne aggressive og prøver å dytte venninnene fra hverandre.
Slik holder de på. Kanskje i flere måneder, helt til paringen endelig inntreffer. De andre hannene ser ut til å vite når det har skjedd, og da stopper de å følge etter henne.
– Det er hun sikkert glad for, ler Mann.
Men stopp nå.
Vennskap og trøsting og holding av hender. Er ikke dette å svømme langt over streken, å tillegge populære dyr menneskelige egenskaper?
Sosialt liv og stor hjerne
Spørsmålet er absolutt ikke irrelevant.
Det er lett å overtolke tilfeldige sammenfall mellom adferden hos oss og andre arter. Det ble også høylytte diskusjoner blant forskere ved årtusenskiftet, da enkelte forskere begynte å antyde at hvaler og delfiner hadde kultur, skrev Scott Norris i BioScience i 2002.
På den annen side er det mulig at de underlige likhetene faktisk forteller oss noe om selve årsaken til at vi mennesker er blitt slik vi er.
Kanskje er det ikke slik at to arter med uforholdsmessig store hjerner tilfeldigvis valgte å bruke hjernekapasiteten på lignende måte, men at det nettopp er likhetene i adferden som har gitt oss begge en overdimensjonert hjerne?
Hypotesen om den sosiale hjernen
Det er dette hypotesen om den sosiale hjernen går ut på.
Den sier at store hjerner er en respons på å leve i et komplisert sosialt miljø, der man trenger å holde styr på mange individer, og hvordan de forholder seg til hverandre. Forskerne som støtter ideen, mener at den store tenkekraften trengs for å skjønne hva de andre i gruppa vil og hvilken rolle alle spiller i forhold til hverandre.
Hypotesen ble i sin tid utviklet for å forklare de store hjernene hos primatene, men i en artikkel fra 2017 argumenterte Susanne Shultz og kollegaene hennes for at den også bør omfatte hvaler og delfiner.
De mener nettopp at disse sjøpattedyra gir oss en unik mulighet til å forstå oss selv, fordi vi kan sammenligne en tilsynelatende parallell utvikling av kognitive evner i ellers ekstremt ulike arter.
Er det rett og slett slik at likhetene er nødt til å dukke opp, når en art først har begynt å bevege seg langs denne sosiale veien?
Lett å overtolke
Det er en besnærende tanke. Men slett ikke en som appellerer til alle biologier.
Trond Amundsen, professor i biologi ved NTNU, advarer mot å trekke forhastede slutninger.
– Likheten mellom mennesker og delfiner er interessant. Men jeg tror også at det er en tilbøyelighet til å overtolke den, sier han.
Han minner om at vi mennesker også har en tendens til å overdrive hvor spesielle vi selv er.
– Det å bruke redskaper er for eksempel slett ikke så uvanlig som vi en gang trodde, sier Amundsen.
For 50 år siden mente man praksisen var unik og definerende for menneskene. Kun et par primater var med i den eksklusive klubben. Men så har det vist seg at en del flere arter, blant annet elefanter, blekkspruter og kråkefugler, også bruker redskaper.
Og hvem har forresten sagt at intelligens bør måles etter hva mennesker er flinke til?
Forskerne Louise Barrett og Bernd Würsig argumenterer for at vår evinnelige søken etter likhet med oss selv står i veien for en virkelig forståelse av andre sosiale arter med stor hjerne.
Ser oss blinde på likheter
I 2014 skrev de to at noen forskere har vært for opptatt med å få delfinene til å passe inn i bås med de store apene – og dermed oss. At de har stirret seg blinde på trekkene som ligner, mens de har oversett det som er spesielt for hver art.
Det er stor interesse for å finne ut mer om hvordan delfiner kommuniserer med lydsignaler, mens vi overser at dyra har en sonar som trolig gjør det mulig for dem å se inn i kroppene til hverandre.
Kanskje kan de se at kameraten har tom mage, eller kroppslige tegn på en sinnsstemning?
Dersom vi skal utforske intelligens og tankekraft hos disse dyra, nytter det ikke å konsentrere forskningen rundt trekkene til menneskelignende landkrabber, argumenterer Barrett og Würsig.
Å se på mennesker for å forstå dyr
Janet Mann fra Georgetown University forteller at hun selv ofte er forsiktig med å beskrive tumlerne med ord som vi bruker om mennesker.
Samtidig antyder hun at det heller ikke er riktig å unngå menneskeliggjøring for enhver pris.
– Vi bruker jo dyremodeller for å forstå mennesker.
Det er for eksempel helt vanlig å bruke mus og rotter for å forske på stress, angst eller barneoppdragelse. Selv om alle selvfølgelig vet at resultatene ikke kan overføres direkte, tenker vi altså at slike studier kan gi oss kunnskap om grunnleggende mekanismer.
– Hvorfor skal vi ikke kunne bruke det vi vet om mennesker til å forstå dyr? Hvorfor skulle det være en ny forklaring for hver eneste art? spør Mann.
To gamle venninner
Om ikke annet kan tilsynelatende likheter mellom dyr og mennesker være et godt utgangspunkt for interessante spørsmål, når de som spør ikke allerede tror de har svaret.
– En gang lyttet jeg til to gamle hunner som hadde vært nære venner i flere tiår, forteller Mann.
– De svømte sakte ved siden av hverandre. Jeg lyttet med hydrofon, og hørte lyder som virket som om de gikk fram og tilbake mellom dyra. Det lød som en samtale mellom gamle venninner.
– Og jeg tenkte: Hva skjer her? Hva sier de til hverandre?
Undervannsopptak viser at delfinene bruker en hel masse lyder. Forskere har klart å lære delfiner å kjenne igjen ord og instrukser. Men det er på våre premisser – vi tester om de kan lære å snakke på vår måte. Det sier imidlertid lite om hva delfinene selv bruker stemmene til.
– Det som ville være virkelig interessant, er å skjønne mer av hva de sier til hverandre.
