Det lille krypet krabber inn i nettet og røsker forsiktig, som om den var et fanget insekt. Men når edderkoppen kommer for å meske seg med byttet, havner den selv i gapet på den slu rovtegen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Anne Wignall fra Macquarie University i Sydney har for første gang analysert luretriksene til Stenolemus bituberus. Denne rovtegen lever av å fange edderkopper.
Med laserinstrument og videokamera har Wignall studert vibrasjonene som billen lager i spindelvevet for å finne ut hvordan edderkoppen blir lurt.
Resultatene blir publisert i det britiske tidsskriftet Proceedings of The Royal Society.
Stenolemus bituberus i et edderkoppnett. Bildet er bearbeidet for å framheve rovtegen. (Foto: Anne Wignall)
Når nettet rister
Wignall har sammenlignet vibrasjonene fra tegen med fire andre vanlige vibrasjoner.
Noen ganger traff løv og annet nedfall edderkoppnettet. Da ristet gjerne spindelvevet ganske kraftig med en gang, men så ble det liggende stille. Edderkoppen reagerte ikke på slike rystelser.
Andre ganger var det besøkende hanner som kurtiserte hunnedderkopper. De satte buken i forføreriske vibrasjoner.
Hunnen gjenkjente lett disse vibrasjonene, og kom gjerne for å la seg befrukte.
Byttedyr lager også en kraftig rystelse straks de treffer nettet. Men til forskjell fra fallende blader, så fortsatte de å sprelle.
I eksperimentene brukte Wignall bananfluer og en bladlus som stod høyt på edderkoppenes lokale meny.
Rovtegen Stenolemus bituberus (Foto: Anne Wignall)
Litt varsom
Hun fant ut at rovtegen Stenolemus bituberus etterlignet noen av bevegelsene til byttedyrene. Men ikke alle. Stenolemus bakset mindre enn de mest desperate, flaksende insektene. Hvorfor?
Anne Wignall fant ut at når de ordentlige byttedyrene flakset som verst, så kom edderkoppen sporenstreks bort for å jafse dem i seg.
Det var ikke noen fordel for Stenolemus. Edderkopper er et farlig bytte. Å våge seg ut på edderkoppnettet og spille rollen som hjelpeløst offer, kan noen ganger ende med at rollen blir virkelighet.
Wignall hadde nemlig sett hvordan edderkoppene gikk til angrep på Stenolemus og spiste dem isteden.
Ved å lage mer varsomme bevegelser, klarte Stenolemus å få edderkoppen til å gjøre en liten pause før den nærmet seg videre. Denne pausen kunne Stenolemus utnytte til sin fordel.
Annonse
Favner vidt
Byttedyr for edderkoppen: Bladlus (Foto: André Karwath, Creative Commons, se lisens)
Wignall mener også at Stenolemus farer litt varsommere fram for å favne videst mulig i etterligningen av byttedyr.
Noen byttedyr er store med vinger, og lager både store og små bevegelser. Andre er små og svake, og rykker bare så vidt i nettet.
Stenolemus velger seg ut de bevegelsene som alle byttedyrene har felles, store og små, og får trolig sikrere respons fra edderkoppen enn om den skulle etterlignet en bestemt type.
