Dette er noen av de sjeldne meitemarkene som ble funnet i tusentall på fjellet i Bergen i tidligere i år. – At det var så store mengder av dem, var helt nytt for meg, sier forsker. (Foto: Christer Erséus)
Dette er noen av de sjeldne meitemarkene som ble funnet i tusentall på fjellet i Bergen i tidligere i år. – At det var så store mengder av dem, var helt nytt for meg, sier forsker. (Foto: Christer Erséus)

Vind forårsaket markregnet i Bergen

Markene i Bergen regnet ikke ned, men kom med vinden, mener svenske forskere. 

Publisert

14. april i år fikk fenomenet meitemarkregn stor oppmerksomhet etter at biologen Karstein Erstad hadde vært på skitur på fjellet Rundemanen i Bergen. Der fant han store mengder mark spredt utover snøen.

Flere forskere sa at marken antakelig hadde blitt ført opp av vinden og ned igjen med regnet.

Meitemarkregn er ikke noe nytt fenomen. I 1473 regnet det store mengder meitemark ned over Fårdala i Västergötland. Og det har vært meldt inn flere tilfeller siden.

En forsker i det norske Artsprosjektet mener imidlertid det er mer sannsynlig at marken i Bergen ble slengt ned på snøen av vind enn av regn.

Tatt av strømmen

På et åpent område i fjellet i Bergen lå det altså tusenvis av levende mark spredt utover på den halvmeter tykke snøen.

Meitemarker kryper ofte opp fra jorden når det regner, og hvis det regner kraftig kan de bli dratt langt av gårde med vannstrømmene.

Forsker Christer Erséus mener at dette kan ha skjedd med marken i Bergen.

Han er professor i systematikk og biodiversitet ved Göteborgs universitet. I tillegg jobber han blant annet med å kartlegge meitemark i det norske Artsprosjektet.

Sammen med kollegaer har han nå undersøkt hvordan marken endte opp på fjellet:

– De kan ha blitt ført med av strømmen og siden spredt ut over et stort område av kraftig vind, sier han i en pressemelding fra universitetet.

– Arten er trolig mye mer vanlig her enn vi har trodd og spres kanskje i Norden nå, sier professor Christer Erséus (Foto: Göteborgs universitet)
– Arten er trolig mye mer vanlig her enn vi har trodd og spres kanskje i Norden nå, sier professor Christer Erséus (Foto: Göteborgs universitet)

For det var ingen som så at de faktisk regnet ned fra himmelen. Markene lå der allerede da biologen oppdaget dem.

Nye marker

To uker etter det første funnet dro den norske biologen tilbake til fjellet. Igjen fant han mange levende mark blandt det som i mellomtiden hadde falt av nysnø.

– Jeg tror ikke at markene han fant da var de samme som sist, sier den svenske forskeren Erséus.

Han mener markene ikke ville overlevd så lenge i sollyset.

En annen forklaring er at meitemarken lever i jorden under snøen. Men professoren tror ikke at de kom nedenfra:

– Det er usannsynlig at de skal ha gravd seg hele veien opp gjennom tykk snø og skare, sier han.

Han legger til at de ikke kan utelukke den muligheten helt.

DNA-testet markene

Christer Erséus og kollegaene DNA-analyserte både de første markene som ble funnet i april og de som var der to uker senere.

Alle viste seg å være av arten dendrobaena attemsi. Dette er en sjelden type meitemark som er mest vanlig lenger sør i Europa. Det var først på midten av 90-tallet at de ble funnet i Norden. De er en litt mindre type enn den tykke, lange meitemarken vi oftest ser.

– Arten er trolig mye mer vanlig her enn vi har trodd og spres kanskje i Norden nå, sier professor Erséus.

Han mener hendelsen på fjellet Rundemanen nettopp viser hvordan arten kan spre seg.

– Vi vet at de finnes i og rundt fjellet. Men at det var så store mengder av dem, var helt nytt for meg, sier han til forskning.no.

Sprer seg med vinden

Erséus synes at vi kalle det vindspredning av mark i stedet for å si at marken har kommet ned med regnet:

– De trenger kanskje ikke løftes mye opp fra bakken engang for å bli blåst over is og snø, sier forskeren.

Mark sprer seg stort sett litt saktere og roligere enn det vi så i Bergen. Og det er gjerne vi mennesker som står for spredningen. 

– Vi sprer jord og planter, og marken følger med. Det gjør at mange arter har tatt seg lenger nordover enn tidligere, sier Erséus til forskning.no.