Sjimpansene er våre nærmeste slektninger i dyreriket. Det er kjent at de i mange tilfeller synes å opptre uegennyttig, eller med et annet ord altruistisk. De kan også gjøre hverandre gjensidige tjenester.

Hva er grunnlaget for slike handlingsmønstre?

Kommer uegennyttige handlinger fra en form for gjensidig nytte, og er det slik at sjimpansene er mer tilbøyelige til å hjelpe hverandre dersom de får noe igjen?

Et team forskere fra USA og Canada gjennomførte et nøye uttenkt forsøk for å teste dette. Men sjimpansene utviklet ingen spontan samhandling.

Fikk godbit

Forsøkene ble utført ved et forskningssenter i Texas. En gruppe voksne sjimpansehunner ble inndelt i par og plassert i en avlukket del inne i en innhegning.

De to sjimpansene var separert av en ståltrådnetting. Under forsøkene kunne sjimpansene se hverandre, ”snakke sammen”, plukke lopper og lus av hverandre og ellers ha kontakt i den grad nettingveggen tillot dette.

Sjimpansene ble stilt overfor en hylleinnretning bestående av to brett av plexiglass - et øvre og et nedre brett - som dyra kunne dra mot seg ved hjelp av et tau.

På brettene ble det plassert en godbit. For å nå denne, måtte apene trekke til seg brettet.

Brettene var så brede at begge apene fikk tilgang til dem. Men på grunn av at de var skilt av nettingen, fikk de bare tilgang på hver sin side av dem.

To til oss eller en til meg?

I selve forsøket ble det plassert belønninger på begge brettene. Ett av brettene hadde en belønning kun på venstre side, det andre hadde en belønning på både høyre og venstre side.

Sjimpansen på venstre side fikk så velge hvilket brett den ville trekke til seg.

Det var kun mulig å trekke til seg ett brett under hvert forsøk, og kun én av sjimpansene hadde tilgang til tauet av gangen.

Sidene brettene var gjennomsiktige og apene hadde sett belønningen bli lagt på plass, hadde de full forståelse av hva de kunne velge mellom.

Ved å velge det ene brettet kunne sjimpansen sikre seg en godbit alene, ved å velge det andre en godbit både til seg selv og makkeren.

Sjokolade og peanøttgodteri

Godbiten besto av små biter sjokolade, karameller eller peanøttgodteri. Dette var snacks som alle sjimpansene likte godt, og de ellers aldri fikk i den typiske dietten.

Forskerne ville teste om sjimpansene utviklet et samarbeidsmønster for å få maksimalt med godterier.

Dersom dyra utviklet et handlingsmønster der først den ene, og så den andre i økende grad valgte løsningen med å trekke til seg brettet med en godbit til hver, kunne det tas som et uttrykk for at sjimpansene spontant utviklet en strategi med å hjelpe hverandre.

Undersøkelsen besto av en lang rekke enkeltforsøk over en periode på hele tolv måneder. I gjennomsnitt deltok hver sjimpanse kun 2-3 ganger per uke, og forsøket var avgrenset i forhold til hvor mye sjokolade og peanøttgodteri apene hadde godt av. Alle forsøkene ble filmet og registrert.

Ikke samarbeid

Det viste seg at sjimpansene ikke bygde opp noe gjensidig samarbeidsforhold – en “gave” ble ikke fulgt opp av en annen. Kun hos ett av parene viste det seg en tendens til at de to sjimpansene var gjensidig sensitive for hverandres handlinger.

I snitt valgte sjimpansene den ”sosiale” løsningen med å gi godteri til begge omtrent like ofte som den “ikke-sosiale” løsningen med å gi bare til seg selv.

Forskerne gir en rekke mulige forklaringer på at sjimpansene ikke utviklet et gjensidig handlingsmønster der de ga hverandre sjokolade. Disse er blant annet knyttet til at sjimpanser kan oppføre seg annerledes i fangenskap enn i naturen, og til spesielle forhold ved forsøket.

De antyder også at det kan være slik at sjimpanser ikke fører nøyaktig regnskap over hva de gir til hvem.

Det kan isteden dreie seg om en form for “holdningsbasert gjensidighet” der sjimpansene deler godene sine ut i fra hva de føler for den andre, og ikke ut fra et eksakt regnskap over hva de har fått av den andre i fortida eller kan forvente å få igjen i framtida.

Utfordring for biologene

Professor Ivar Folstad ved Universitetet i Tromsø sier at altruisme og samhandling hos dyr er et interessant forskningsfelt, og også er relevant for vår forståelse av hva det er å være menneske. Han peker på at altruisme var et tema som Darwin slet med å forklare.

Generelt er altruisme enklere å forklare i et evolusjonsperspektiv enn altruisme hos indviderer som ikke er i slekt.

Folstad sier at det kommer flere og flere studier som viser at altruisme også forekommer blant ikke beslektede individer.

- For eksempel er det vist at vampyrflaggermus kan dele på blod etter at de selv har spist seg mette, sier han.

Han knytter dette til dyr som lever i sosiale grupper. For at altruisme skal fungere i sosiale grupper kan man anta at stabile vennskaps- eller naboskapsforhold er et viktig moment. Også muligheten for å kjenne igjen individer vil stå sentralt. Det samme er at det forekommer et element av sosial kontroll.

Plukker lus

Forskerne bak “sjokoladestudien” stiller spørsmål ved om årsaken til at de ikke lykkes i å fremkalle strategisk gjensidig atferd var at mat og andre fysiske gjenstander kan være et uheldig studieobjekt.

Mat kan man spise opp der og da, men kan i liten grad lagres uten risiko for at det blir stjålet eller ødelagt. Sjimpanser kan ikke sette mat eller verdier i banken.

Derfor tenker forskerne seg at tjenester kan være et bedre stuideobjekt for framtidig forskning. En sentral tjeneste som utveksles i sjimpansegruppene er pleie av pelsen, det som på engelsk kalles grooming. Tjenester som denne kan gis hele tiden, og har verdi selv om den ikke kan lagres.

Folstad mener mennesker i likhet med sjimpanser er tilpasset et liv der en begrenset gruppe individer er den primære sosial enheten. Han sier at vårt sosiale motsvar til grooming kan være sladder, ved at vi i stedet for å pleie hverandre fysisk bruker språket.

- Vårt motsvar til plukking av lus og lopper er sladder. En studie har vist at to tredjedeler av det mennesker snakker om er andre mennesker, sier han.

Referanse:

Sarah Frances Brosnan, Joan B. Silk, Joseph Henrich, Mary Catherine Mareno, Susan P. Lambeth, Steven J. Schapiro: “Chimpanzees (Pan troglodytes) do not develop contingent reciprocity in an experimental task”, Animal Cognition, Online first utgave, publisert online 4. mars 2009. DOI 10.1007/s10071-009-0218-z