Du står utendørs på en diger båt i Antarktis. På dekk ligger en enorm blåhval som skrelles og parteres.

Menn opererer vinsjer som flytter på dyret, mens kommandoer ropes gjennom støy og isende vind. Arbeidskarer skjærer spekk med lange kniver, mens andre har i oppgave å stige halvveis inn i hvalen og sage den i biter med håndmakt.

Stanken fra innvoller og kjøttmasser er gjennomtrengende. Blod, fett og safter strømmer ut og gjør alt sleipt, mens svære kjettinger og kraner fyker over hodet på deg.

– Det var et ekstremt krevende og til tider meget farlig arbeidsmiljø, med et voldsomt trykk mot sansene, sier professor Espen Ytreberg.

– Alt skal skje i et miljø som er fullstendig gjennomtrukket av hvalmaterie, gugge, blod og stank.

Fotografier og dagbøker

I en ny bok, «Utryddelsen», tar Espen Ytreberg leseren tett inn på den norske hvalfangsten. Med utgangspunkt i fotografier og beretninger fra hvalfangere selv, har han skrevet om et kapittel i norsk historie som vi kanskje ikke liker å tenke på lenger.

– Fotografiene lar deg komme tett på hva slags sanseopplevelser folk hadde av denne fangsten, sier Ytreberg, som er mediehistoriker og professor ved Universitetet i Oslo.

–  Det tenker jeg er svært verdifullt. Du får tak i hvor unik og på mange måter ekstrem opplevelsen var, sier Ytreberg til forskning.no.

Historien endte ikke bra. Da fangsten på de store hvalartene til slutt opphørte fra 1960-årene, var knølhvalen, blåhvalen og finnhvalen så godt som utradert fra verdens hav.

De mektigste dyrene på kloden ble til margarin og såpe som for lengst er brukt opp.

– Utryddelsen begynte i våre egne farvann, sier Ytreberg.

Startet utenfor Finnmark

Hvalfangst har pågått i århundrer, men på 1860-tallet startet en ny periode som betegnes som den industrielle hvalfangsten.

Tønsberg-mannen Svend Foyn oppfant harpunkanon og granatharpun som ble et mer effektivt våpen. Granatharpunen sprengte inni hvalen. 

Koblet med nyutviklede dampdrevne hvalbåter, ble det mulig å gå etter større og raskere hvalarter, som finnhval og blåhval. Redere fra Vestfold dro til Finnmark og utviklet industriell fangst. 

Med de nye metodene ble det snart lite hval igjen utenfor Nord-Norge.

– Raskt begynte noen å bekymre seg for at utryddelsen truet, sier Ytreberg.

Til fjerne strøk

Det kom en lov som forbød hvalfangst i Nord-Norge i 1904. Da var rederne allerede på vei mot nye jaktmarker.

De skulle reise langt: til motsatt ende av jordkloden, til verdens mest øde og ugjestmilde sted. De dro til havene rundt Antarktis-kontinentet. 

I forkant var det noen år da nordmenn fangstet rundt steder som Svalbard og Island, forteller Ytreberg. Men hvalfangerne hadde hørt at det var i sør de virkelig store hvalforekomstene fantes.

Det stemte.

Gullgraver-stemning

Ekspansjonen i sør skjedde raskt.

– Det gir Norge en lederrolle i den industrielle hvalfangsten i sør. Vi eksporterer ikke bare industrialisering globalt, men også ganske raskt spørsmålet om utryddelse, sier Ytreberg.

les også

Hvaler over hele verden får mørkere stemme

Den første landstasjonen ble etablert på Sør-Georgia i 1904. Det spratt opp landstasjoner på små øyer i havområdene rundt Antarktis.

Her ble hvaler mottatt, slaktet og kokt for å få ut ettertraktet hvalolje. Prosessen kunne også foregå på skip, på flytende hvalkokerier. Det var stor aktivitet. Mange nasjoner var med, mens Norge lenge ledet an.

– Jeg har sammenlignet det med virksomheten i Klondike på samme tid, sier Ytreberg.

Jakten hadde imidlertid skyggesider, som på visse måter ble påtrengende.

I boken skrev Ytreberg om aktiviteten på Deception Island, en øde øy ved Antarktis. Dette var en av øyene der nordmenn dominerte.

Hauger med kadavre

Den hesteskoformede øya hadde en indre lagune. Her lå det flytende kokerier og en landstasjon. Hit ble hvaler brakt inn for å bearbeides.

Forholdene ble imidlertid raskt ufyselige. Når det var mye hval og gode priser, lønnet det seg å bare skjære av det ytterste spekket på hvalen og dumpe resten. Det ytterste laget har den mest tilgjengelige og verdifulle oljen.

Dermed ble berg av flådd hval liggende igjen på stranden og råtne. Om sommeren fløt hvalmasse ut vannet i lagunen. Lukten ble beskrevet med mange adjektiver i beretningene Ytreberg har gått igjennom, som kvelende, giftig, omsluttende og invaderende.

«Det var som om ett hav av vann grenset til et annet og mer tyktflytende hav av masse, med hvalskrotter som stinkende øyer», skrev Ytreberg i boken.

I 1912, åtte år etter at hvalfangsten startet opp på øya, ble det talt 6.000 skrotter på få kilometer med strand.

Kunne ikke bli helt ren

Dumping av skrotter skjedde systematisk og i stort omfang i den tidlige delen av den industrielle tiden, særlig når det var stor etterspørsel, forteller Ytreberg. 

Senere ble praksisen med å kaste deler av dyret redusert, men aldri borte, sier Ytreberg. 

– For det første har man beretninger om at kasting fortsatte, mer i skjul. Grunnleggende var det dessuten aldri mulig å hindre at mye av dyret gikk til spille i selve parteringsprosessen.

Du kan ikke etablere rene soner når en gigantisk hval slaktes, slik man kan i innendørs slaktehus, der dyr henges opp og flyttes med transportbånd. 

– Det var ikke før biter av hvalen ble kuttet opp, hivd i kjelen og dampkokt at dyret ble desinfisert.

 Alt før skjedde utendørs. Materie fra dyret lakk ut og dekket omgivelsene.

Ytreberg skrev i boka om hvordan arbeidernes hverdag var inntrukket av hvalmateriale. Stanken satt seg i klær, fellesområder og køyer. Hvalfett oppløst i damp la seg som en limaktig hinne på alt.

Sterkt samhold

Hvalfangerne hadde ulikt syn på hvordan det var å leve og arbeide i et krevende miljø nær Antarktis. 

 Noen skrev om hvalfangsten som noe positivt ved livet deres, sier Ytreberg. 

– Andre forteller om det som et slit og en belastning som kom til å prege dem.

Et tema som går igjen, er det sterke samholdet mennene imellom. 

– Jeg har sammenlignet det med beretninger fra soldater som har vært i krig. De legger også vekt på samholdet.

Ytreberg tror det har å gjøre med at hvalfangerne levde så tett sammen, i små lugarer og trange brakker. 

– De er nødt til å jobbe i arbeidslag som må samarbeide tett for å få jobben gjort og være trygg. Du har hele tiden risikoen for at det kan bli dramatisk, for at det kan bli dødelig. Det bidrar til følelsen av et skjebnefellesskap.

Erobrere

Blant motivene på fotografiene kan vi se menn som står på hvaler eller som har foten på hvaler.

Dette er en bildesjanger som er knyttet til det moderne friluftslivet, med jakt som en sports- og fritidssyssel, og til erobrer-motivet. 

Den tidlige hvalfangstperioden er samtidig perioden for oppdagerheltene som Nansen og Amundsen, sier Ytreberg.

- De står gjerne ved det plantede flagget og viser fram et erobringens øyeblikk. Det tenker jeg er beslektet med disse hvalfangstbildene, der du så å si bestiger den store hval og blir visuelt fremstilt som erobrer.

Motivene hører sammen med forestillinger om hvalfangsten som eventyr. 

– Det kunne være eventyrlig å reise til motsatt ende av kloden eller være vitne til selve fangsten. 

Samtidig var det ikke alt ved hverdagen som var spennende. Det var tungt arbeid.

– Dette var industrielt arbeid. Mye av det var repetitivt og krevde stor grad av disiplin, sier Ytreberg.

Et annet motiv som gikk igjen på bildene, var skytteren med hval i sikte. Skytteren ble populær og var nesten som den tidens kjendiser, sier Ytreberg. De stod for det avgjørende øyeblikket. 

– Dette spenningsøyeblikket tenker jeg er den naturlige motsatsen til det repetitive, maskindikterte livet.

Hvis hvalen kunne skrike

Hadde hvalfangere bekymringer for etikken i det de var med på?

Flertallet skrev ikke om dette i beretningene, sier Ytreberg. 

– I bøkene som ble skrevet lengst etterpå, kan du finne noen hvalfangere som tar sterk selvkritikk. Man merker at de er preget av at de nå lever i en tid der miljø har en annen status og der hvalfangsten har fått et dårligere rykte.

Enkelte hadde betenkeligheter, mens fangsten pågikk, som handlet om bekymring for utryddelse eller at man tok ut for mange hval. 

Det som kanskje var vanligere, var bekymring for dyrevelferd.

 – Det å se en hval plages og blø, noen ganger i time etter time, gjorde inntrykk på en del av dem. 

Med et godt skudd kunne hvalen dø raskt. Andre ganger halte det ut i tid. Det kunne gjøre ekstra inntrykk dersom hvalen hadde et avkom ved sin side eller om andre hvaler fulgte etter og tilsynelatende viste medfølelse, skrev Ytreberg i boka.

«Kunne hvalen skrike, vilde Sydishavet bli et helvete for oss», skrev en av arbeiderne.

Blod på hendene

En lang stund ledet nordmenn an i fangsten som antagelig endte opp med å bli «den mest omfattende utslettelsen av biomasse som mennesker noensinne har forårsaket», skriver Ytreberg i boka.

Til tross for det, har ikke hvalfangsten blitt noen sentral del i nordmenns historiske bevissthet, påpeker han.

Bjørn Lorens Basberg er professor emeritus i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole og ekspert på hvalfangsthistorie.

Han har lest manuskriptet av Ytrebergs bok som konsulent for forlaget, men ikke den publiserte utgaven ennå.

Basberg sier at Ytreberg har et annet perspektiv på hvalfangsthistorien, da innfallsvinkelen er de historiske fotografiene. I næringshistorie følger man ofte andre perspektiver, som det økonomiske.

– Det er positivt. Det resulterer i en ny vinkling på den måten at det som er skrevet om hvalfangst tidligere, stort sett har en mindre bloddryppende innfallsvinkel.

Basberg synes kanskje det er blitt litt vel bloddryppende noen ganger. 

– Men Ytreberg har åpenbart løftet frem et underkommunisert perspektiv, selv om denne siden av fangsten selvsagt alltid har vært kjent og bilder har vært publisert.

Fanget hval før også

Hvor store var Norge på hvalfangst sammenlignet med andre nasjoner?

Basberg forteller at hvalfangst har en lang historie.

– På 1800-tallet var det stor global hvalfangstindustri, hvor amerikanerne ledet an.

– Før det, på 1700-tallet, fanget engelskmenn, nederlendere og franskmenn masse hval i Arktis, ved Svalbard og Grønland. Nordmenn var ikke med.

Hval ble fanget kommersielt. Men om man ser på antallet, var ikke hvalene utrydningstruet på samme måte som de ble på 1900-tallet, forteller Basberg.

Norge og Storbritannia dominerte de første tiårene

Man fanget store hvaler tidligere også, som spermhval og grønlandshval.

Med norskutviklet teknologi kunne man fra andre halvdel av 1800-tallet begynne å jakte på de største hvalene. Oppfinnelsen av fettherding skapte nye markeder for hvalolje.

Ekspansjonen til Antarktis var norskledet. Tidlig på 1900-tallet kom britiske selskaper med.

– Den store ekspansjonen i næringen i de første 20-30 årene på 1900-tallet vil jeg si var en norsk-britisk affære, sier Basberg.

– Senere kom flere nasjoner med. Tyskland var relativt store. Etter krigen kom Japan og Sovjetunionen med. Norges relative andel gikk jevnt og trutt ned.

Norges andel av den antarktiske fangsten var på 70 prosent i 1928. Den norske bemanningen på utenlandske fangstflåter var også på nesten 100 prosent.

I 1938 var Norges andel av fangsten 30 prosent og bemanningen på utenlandske hvalfangstflåter 60 prosent, ifølge Store norske leksikon.

I 1938 skjedde nesten all fangsten i Antarktis, og bare to prosent av hvaloljeproduksjonen kom fra andre havområder.

les også

Hva kan bardehvaler ende opp med i munnen?

– Var behov for produktene

Det ble også fanget mye hval etter andre verdenskrig. Da var det et stort fettbehov i verden.

Fangsttoppen kom rundt 1960, da 75.000 store hval ble drept årlig, skriver Ytreberg i boka.

Det var et behov for produktene som kom fra hvalfangsten i fettindustri og margarinindustri, påpeker Basberg.

– Det var en industri som hadde en brutal og blodig side, men den skapte produkter som nasjoner ønsket.

Hvalfangsten betød mye i vestfoldsregionen.

– Det var et alternativ til å bli sjømann. Det var et sikkert arbeid gjennom mange år og skaffet arbeid til mange. I forhold til det å være sjøfolk, ble det ansett å være et attraktivt yrke, for man var bare borte i et halvt år og ikke tre år, som sjøfolkene ofte var.

Hva reddet hvalen?

Hva var det som berget hvalen? Var det forskning og politisk innsats som vant frem, eller var det noe annet?

– Det er et komplisert spørsmål, sier Ytreberg.

Han viser til forskning gjort av D. Graham Burnett presentert i boka «The Sounding of the Whale».

– Hans konklusjon er at fangsstansen ikke kom fordi internasjonalt samarbeid eller forskning vant over hvalfangstinteressene. 

– Så lenge det var mye penger i hvalfangsten, slik at den var viktig for sysselsetting og profitt, var det hele tiden slike hensyn som fikk dominere over hensyn til bevaring av artene. 

– Det var først når hvalen begynte å bli borte, slik at profitten og arbeidsplassinteressene svant bort, at hensynet til hvalen og fredninger av bestander kunne vinne frem.

Den folkelige opinionen mot hvalfangst kom etter dette igjen, sier Ytreberg.

– Problemene lot seg ikke kontrollere

Kan man lære noe av historien? Ytreberg betegner hvalfangsttiden som den første oljealderen.

– Jeg har prøvd å skrive boken slik at parallellene til den andre oljealderen, som vi er inne i nå, skal være mulig å dra, sier Ytreberg.

Han sikter til dagens problemer med artsdød og forurensing fra olje og plast.

– I dag står vi oppe i utfordringen det er å skulle maksimalisere fordelene og kontrollere problemene med mineraloljen. Det den industrielle hvalfangsthistorien tilbyr oss, er et historisk eksempel på at problemene ikke lot seg kontrollere, de tok overhånd.

De som døde og levde videre

Ytreberg syns det er interessant med arbeiderne som reiste hjem igjen og fortsatte livet i Norge etter at den industrielle fangsten var over. 

– De levde videre litt som soldater som hadde kommet hjem fra en tapt krig. Folk er ikke nødvendigvis så interessert i å høre om erfaringene deres. Jeg tror at hvalfangerne har måttet tåle en god del etterpåklokskap fra generasjonene som fulgte.

– Det har vært viktig for meg å tenke motsatt, å virkelig prøve å unngå å være bedrevitende overfor arbeiderne, men heller forsøke å nærme meg deres opplevelser som vitner og menige deltakere i utryddelsen. 

Det som imidlertid gjorde sterkest inntrykk på Ytreberg, var historiene om hvalfangere som satte livet til. 

– Beretningene om både dødelige uhell og selvmord gjør inntrykk.

– Det å tenke på et liv der døden er så nærværende, har på mange måter gjennomsyret boka.

På Deception Island, den hesteskoformede øya med flytende kokerier i lagunen, lå to gravplasser igjen da hvalfangsten stoppet opp. En for hvalfangerne med kors over de døde. Og en på stranden. Der lå hvalskjelettene hvite igjen.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ
Norge slipper billigere unna hvalfangst­kritikk enn «bar­bariske» Japan

LES OGSÅ
Denne hvalen dykker utrolig lenge