Blekhodenebbhvalen (Ziphius cavirostris) kan dykke ned til 3000 meters dyp og holde pusten i timevis.
Blekhodenebbhvalen (Ziphius cavirostris) kan dykke ned til 3000 meters dyp og holde pusten i timevis.

Denne hvalen dykker utrolig lenge

Blekhodenebbhvalen burde gå tom for oksygen etter en halv time under vann. Men dykkene kan vare forbløffende mye lenger.

Publisert

Sammenlignet med den imponerende blåhval er blekhodenebbhvalen en småtass, med sine knappe sju meter. Men denne hvalen utmerker seg på andre måter.

Den holder for eksempel pattedyras rekord for verdens dypeste dykk.

Dyra jakter på blekksprut og dypvannsfisk, og en studie fra 2019 konkluderte med at et gjennomsnittlige jaktdykk går ned til 1400 meters dyp. På de dypeste turene var hvalene nede på nesten 3000 meter.

Og nå viser altså ny forskning at blekhodenebbhvalen kan lande en ny rekord. Forskere har nemlig målt hvor lenge den kan være under vann uten å puste. Svaret er forbløffende:

Det aller lengste dykket var 3 timer og 42 minutter.

Ekstreme dykk

Nicola J. Quick fra Duke University og kollegaene hennes festet radiosendere til 23 blekhodenebbhvaler i havet utenfor Nord-Carolina i USA. Forskerne samlet data fra hele 3680 jaktdykk i dypet.

Resultatene, som nå er publisert i tidsskriftet Journal of Experimental Biology, er oppsiktsvekkende på flere måter.

For det første varer det gjennomsnittlige dykket 59 minutter. Det er interessant, siden beregningene sier at hvalen burde gå tom for oksygen etter bare 33. Etter det tvinges dyret i teorien over på anaerob respirasjon, som gjør at melkesyre raskt samles i kroppen.

For det andre gjorde hvalene regelmessig mye lengre dykk. Fem prosent av undervannsturene varte i over 77 minutter. I tillegg registrerte forskerne to ekstreme dykk – et på tre timer og et på fantastiske tre timer og 42 minutter.

For det tredje så det ikke ut til at hvalene trengte lengre tid på å hente seg inn etter svært lange dykk, før de igjen satte snuta mot det store dypet.

Her har forskerne festet en liten sender til hvalenes ryggfinne. Den registrerer hvalens dykk, og sender informasjonen til en satellitt når dyret kommer til overflata for å puste.
Her har forskerne festet en liten sender til hvalenes ryggfinne. Den registrerer hvalens dykk, og sender informasjonen til en satellitt når dyret kommer til overflata for å puste.

Lagrer oksygen

Forskerne tror blekhodenebbhvalen må ha en del ekstreme tilpasninger som gjør den i stand til å holde pusten så lenge.

Det er fristende å tenke at dyret må ha veldig store lunger. Men det stemmer ikke. Tvert imot har hvaler og andre dypdykkere typisk relativt små lunger, som kan klappes sammen under dykkene. Dette er nødvendig for å unngå dykkersyke på vei opp fra dypet.

I stedet må hvalen lagre oksygenet på andre steder enn i lungene.

I forhold til landdyr, har dypdykkende hvaler et stort blodvolum og blod med mye hemoglobin – stoffet som kan binde oksygen. Slik kan de lagre store mengder oksygen i blodet. Dessuten er også musklene bygd slik at de kan ta opp mye oksygen.

Men hvalenes hemmelighet består av mer enn å pakke kroppen full av oksygen.

Sparer på oksygenet

Dyra har også tilpasninger som gjør at de kan rasjonere på oksygenet de har med. Store deler av vevet, som knokler og fettvev, trenger lite oksygen. Og hvalene har også evne til å redusere blodtilførselen til vev og organer som ikke er livsviktige, og slik spare det dyrebare oksygenet til hjertet og hjernen.

Og ikke minst kan hvaler ha mekanismer for å håndtere melkesyra som samler seg når kroppen skifter over til anaerob respirasjon.

Quick og kollegaene mistenker at blekhodenebbhvalen kombinerer alt dette. De skriver:

Trolig har disse dypdykkerne en ekstremt lav forbrenning og en uvanlig stor evne til å lagre oksygen, samtidig som de er svært gode på å takle mye melkesyre og andre nedbrytningsstoffer fra forbrenningen.

Referanse:

N. J. Quick, W. R. Cioffi, J. M. Shearer, A. Fahlman, A. J. Read, Extreme diving in mammals: first estimates of behavioural aerobic dive limits in Cuvier's beaked whales, Journal of Experimental Biology, september 2020. Sammendrag.